DLF og andre partier: likheter og forskjeller

DLFs leder Vegard Martinsen holdt dette innlegget på DLFs landsmøte 2010

Hva er det det heter i reklamen? DLF er ikke som andre partier. DLF er ulikt de andre partiene på et stort antall forskjellige måter: De andre partiene er alle sosialdemokratiske. De andre partiene følger ikke noen konsistent linje, men skifter – hvis man foretar en overfladisk betraktning – linje og standpunkter nærmest hele tiden.

Noen skifter linje over tid – det er stor forskjell på Høyre idag og Høyre for 30 år siden, det er stor forskjell på Stoltenberg I-regjeringen og dagens Stoltenberg II-regjering. Venstre var i en periode borgelig, så valgte det venstresiden og så havnet det tilbake på borgerlig side, Sp skiftet nylig over til venstresiden, og KrF flørter med å skifte side. FrP var for et par tiår siden et noe liberalistisk parti, men er langt fra dette i dag. Noen partier skifter linje over tid, mens Venstre kjører flere linjer samtidig. Dagens stortingruppe for Venstre er delt på midten i EU-spørsmålet. Gruppen er på to personer.

Det parti som er mest ideologisk av de andre er også det som har største problemer med linjeskifter, KrF. Alle kjenner vel til den uro som har vært i det partiet i det siste. Men partiet er i ferd med å smuldre hen – det er vel nå under sperregrensen –  så det vil neppe spille noen betydelig rolle fremover.

Men DLFs politikk ligger fast. Vi har en ideologi og står fast på den, og vi har gjort det i innpå ti år.

Siden de andre partiene er slik de er så kan man reise tvil om de virkelig er politiske partier. De mener som sagt alle stort sett det samme, og de skifter side – noe som ikke krever store forflytninger –  og i enkeltsaker skifter de allianser svært ofte.

Hva er de da? Jo, det kan se ut som om partiene først og fremst er rekrutteringsorganisasjoner som har som formål å plukke ut de personer som skal administrere velferdsstaten. Dette – å administrere velferdsstaten – gjør representantene fra disse partiene mens de sitter på Stortinget og i kommunestyrer o.l. Etter at de er ferdige med poiltikken havner representantene, i hvert fall de prominente av dem, som regel i offentlige stillinger og verv – fylksmann, styreleder Norsk Tipping, leder for NRK, eller  i NGOer som hjelpeorganisasjonene Røde Kors eller CARE Norge eller Norges Turistforening – som forøvrig alle får mye av sine inntekter fra staten.

Om et av disse partiene skifter standpunkter har som regel ingen betydning for medlemmer eller tillitisvagte eller ansatte. Deres karriere er jo avhengig av dere posisjon og medlemsskap, så de følger med uansett hvilken kurs partiet har. Og et skifte av mening vil kun være en liten korreksjon innefor en helhetlig sosialdemokratisk ramme.

Men DLF er annerledes.

Vi som er aktive i DLF har ingen jobb eller prestisje eller karriere knyttet opp mot det vi gjør i DLF. Vi er med fordi vi er enige i ideologien.

Dette gjelder ofte de små partiene. Og det er derfor de små partiene splittes, og at de store aldri splittes. Dersom et lite parti velger en ny kurs så er det ofte slik at en stor gruppe av medlemmene går ut. Dette er bare som man kan forvente.

DLF er i motsetning til de andre partiene et parti som ikke har som formål å skaffe jobb og karriere og kjedissatus til de som er med. Vårt formål er annerledes enn de andre partienes,  vår viktigste opgave er ikke å få våre folk inn på Stortinget og i kommunstyrer .

Vår viktigste oppgave er å spre ideer. Det er spredningen av frihetlige ideer som er det viktige for oss. Og skal vi klare dette må vi være fullstendig rettlinjede og konsistente og konsekvente.

Vi må stå 100 % på en konsekvent liberalistisk linje: vi må stå 100 % for individuell frihet, vi må stå 100 % for ren laissez-faire kapitalisme, og det som dette politiske idealet bygger på: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme.

Det er dette vi må stå på, og kun dette. Dette innebærer  at ideologisk mangfold er skadelig for oss. Vi må stå fast på en konsistent linje.

Vi er som sagt opptatt av ideer, og da er det naturlig at vi tiltrekker oss intellekteulle og akademikere.

Og denne vinklingen ser vi jo på medlemsmassen. Vi har svært mange studenter og akademikere.

(La meg skyte inn her følgende: da FrP var liberalistisk var det enkelte dyktige personer som var i forgrunnen. Disse – Wara, Skjervengen, Grøntun, Fåne – hvor er de nå? De er ikke lenger i politikken  –  at noen av dem er i Høyre forandrer ikke på dette – de er i reklamebransjen.

Og jeg vil ikke si et stygt ord om reklame, reklame er svært viktig og nyttig. Reklame handler om kommunikasjon mellom produsenter og konsumenter, og dette er svært viktig for en effektiv økonomi, men det er ikke reklame som endrer verden. Det er ikke reklame som skaper revolusjon.
Revolusjon skapes heller ikke av folk som hojer og skriker i gatene og som kaster stein på politiet,   revolusjon skapes av velkledde menn med briller.)

Dette betyr også at vi må ha en akademisk form, både for å tale på vegne av de vi har, men også av hensyn til de vi vil nå. Det er altså ideer som er viktig , og det er dette vi holder på med.

DLF er ikke som andre partier, DLF er en slags utdannelsesinstitusjon. Og da må vi legge opp det materiale vi står for og forfekter i samsvar med dette. Vi må følge én linje både i innhold og form, en linje som er slik at den appellerer til folk som er opptatt av ideer.

Ja, for å få gjennomslag, for å bringe politikken i samfunnet nærmere vår retning,  må vi ha oppslutning i brede befolkningsgrupper, og dette ligger langt frem. Men for å få dette til må vi først oppnå noe utbredelse hos intellektuelle.

Vi er nå i den fasen hvor vi rekrutterer intellektuelle.

Vi må som sagt legge formen deretter. Vi må ha en akademisk form. Og dette betyr slike ting som at vi nå følge videnskapelig metode. Vi må ha et uangripelig  faktagrunlag for det vi sier, vi må følge logikkens lover, og vi må ha en akademisk form i alt vi sier og gjør.

Videnskapelig metode inkuderer at vi må følge logikkens lover, vi må ikke begå logiske feil, og dette inkludere slike ting som at vi ikke må benytte ad hominem, dvs. personangrep.

Dersom vi ikke følger dette når vi ikke frem til den gruppen vi sikter inn mot.

Vi må gi uttrykk for det vi står for, vi må ikke forsøke å lure noen til å tro at vi mener noe annet enn det vi egentlig mener. Vi må si at vi er for full individuell frihet: vi må si at vi mener at individer har rett til å styre sine liv slik de selv ønsker (så lenge de ikke initierer tvang mot andre), individer har derfor retten til å disponere sin kropp, sin eiendom og sin innntekt.

Vi bør stå for en linje, en linje som på rasjonelt grunnlag går inn for full individuell frihet. Vi bør si at indvidet har rett til å styre sitt liv, og at vi er imot at andre har rett til å styre over den enkelte, og dette gjelder både flertall og mindretall, vi er mot både diktatur og demokarti.

Vi må også stå konsekvent på dette. Vi nå derfor aldri gå med på at staten kan initiere tvang. Vi må derfor konsekvent si at vi er imot tvungen skatt.

Statens eneste oppgave skal være er å beskytte individers frihet.

Det er dette vi står for. Og dette må vi si klart og tydelig.

Videre må vi si at dagens system velferdsstaten ikke kan fungere. Vi må si at et system hvor hver enkelt betaler 50 % til 70 % av det han tjener til det offentlige og hvor man av det offentlige til gjengjeld skal få mer eller mindre gratis alt han måtte trenge av skole og helsetilbud og infrastruktur og hjelp ved alderdom og sykdom, vi å si at dette er et system som ikke kan fungere.

At det ikke fungere ser vi i avisene hver dag, men få forstår og ingen unntatt oss sier at det er systemet det er noe i veien med.

De andre tror at man kan løse problemene ved å skifte ut personer. Det er derfor de andre partiene er som de er. De er alle for velferdsstaten og de tror at man kan løse problemet ved å skifte ut personer.

Vi må stå klart på at det er systemet det er noe i veien med, og kun full individuell frihet kan gi et samfunn preget av fred, harmoni og velstand.

Ingen andre sier dette.

Mange sier at kaoset skyldes at politikere ikke styrer, men vi må si at det er det de har gjort, de styrer, og da går det slik det gjør. Andre tror at styring virker, vi må si at det ikke kan virke. Ingen andre sier dette.

Andre tror at man kan løse problemer ved statlig engasjement. Vi sier at slik er bare ødeleggende, Ingen andre sier dette.

Andre tror at problemer kan løses ved at staten bevilger penger. Vi sier at slikt kun er skadelig. Ingen andre sier dette.

Det er dette vi har sagt etter at vi kom inn i DLF i 2001, og det er dette vi etter min mening bør fortsette å si.

Den amerikanske presideten Andrew Jackson sa en gang at det man må gjøre er å forberede seg og være klar når forandringen kommer.

Det er dette vi gjør. Denne forandringen – at flere begynner å forstå at velferdsstaten ikke kan fungere – må komme, og da må vi være klare. Og det er vi, men ikke bare er vi klare, vi arbeider også for at forandringen skal skje. Ingen andre gjør dette, og derfor er denne jobben så forferdlig vikig, og og den vil jeg gjerne fortsette å utføre.

Men dette forutsetter at vi fortsetter den linjen vi har holdt siden 2001.

.

.

.

.

 

Copyright 2010 Vegard Martinsen