Debattinnlegg i Dagsavisen

Min kronikk i Dagsavisen 9/2-16 førte til enkelt motinnlegg. Jeg besvarte de aller fleste av dem. Mine svarinnlegg er å finne nedenfor, men noen av dem ble trykt i forkortet form i avisen.

 

Jahr vs. Rand: demokrati vs. frihet (Trykt i forkortet versjon 14/3)

av Vegard Martinsen

 

Einar Jahrs svar til meg 4/3 inneholder noen poenger som bør kommenteres. Ayn Rand mener at hver enkelt skal ha rett til å bestemme over seg og sitt uansett hva andre måtte mene. Demokrati innebærer at flertallet kan krenke den enkelte i den grad flertallet ønsker, og hun er imot dette. Kravet om at man skal finne seg i krenkelser fra andre forutsetter altruisme, som hun er imot.

Jahrs syn er at elever ikke har frihet når de ikke kan sette opp et stykke om Tarzan fordi Disney eier merkevaren Tarzan. Men frihet er ikke retten til å bruke andres eiendom, frihet er retten til å bruke egen eiendom. Disney har her copyright, og copyright er et aspekt ved eiendomsretten.

Ifølge Jahr fører markedskreftene til trafikkfare pga biler med billige og dårlige dekk, etc. I dag eies veiene av staten, og staten burde satt betingelser for bruk av veiene som gjør trafikken så sikker som mulig. Det burde også være strenge straffer for å bryte reglene, men dagens demokratiske stat ser ikke ut til å ønske dette.

Om bønder ikke kan bruke eget såkorn har de opprinnelig kjøpt det på betingelser som innebærer slike restriksjoner. Det er rimelig at de oppfyller kontrakten de inngikk ved kjøpet. I alle land er primærnæringene underlagt omfattende reguleringer og statlig favoriserte salgsordninger, f.eks. at staten gir enkelte selskaper monopol på kjøp/salg (noe som er velkjent i Norge). Dette er hovedårsaken til den type problemer Jahr nevner. Selv om disse landene er demokratier løser ikke dette problemene.

Finanskrisen skyldes i utgangspunktet at staten påla banker å gi lån til kunder som ikke var kredittverdige. Statlige redningspakker, demokratisk vedtatte sådanne, førte til at bankfolk oppførte seg uansvarlig. Rand er imot alle slike inngrep i bankvirksomheten; hun mener at alle bør stå til ansvar for sine handlinger.

Der ikke mitt syn at byråkratene «synes det er morsomt å bestemme over folk», slik Jahr impliserer. Det som skjer er at statens regelverk (lover, forskrifter, rundskriv) alltid viser seg å være mangelfullt når det kommer i kontakt med virkeligheten, og det må stadig lages nye regler for å supplere de gamle. Dette krever flere byråkrater, og de gjør sitt beste for å tolke og implementere det stadig mer omfattende og kompliserte regelverket. Alt det offentlige er involvert i blir da tidskrevende og kostbart.

 

Jahr har rett i at statlige inngrep er underlagt demokratisk kontroll, men er dette et gode? Jahr ga tre eksempler mot mitt syn, og jeg vil gi tre eksempler på hva demokratisk innblanding, dvs statlig tvang, har medført av negative ting på viktige områder. Alle har gått igjennom den offentlige skolen og resultatet er at mer enn 400 000 voksne mangler grunnleggende ferdigheter i lesing og regning (vox.no). Norske sykehus har opparbeidet en gjeld på 52 mrd kr (VG 8/7-11). Staten skylder idag pga opparbeidede pensjonsrettigheter 6550 mrd kr, som tilsvarer ca fem statsbudsjett. Dette er langt mer enn det som er i oljefondet (Finansdep).

 

Mitt poeng mht. altruismen er ikke at den praktiseres fullt ut, problemet at den anses som et ideal. Fordi dette idealet er skadelig for den enkelte fører dette til stadig mer umoral. Som egoist (egoismen sier at man skal gjøre sitt beste for å leve et godt liv) kan man stadig forbedre sitt liv, og det finnes intet uoppnåelig ideal som man skal forsøke å leve etter. Egoisme kan derfor føre til lykke, mens altruismen er mer skadelig jo mer man forsøker å oppfylle den.

 

Jeg svarer gjerne på flere innlegg fra Jahr, men jeg håper han holder seg unna poenger om at «kapitalistene kan nok kjøpe den vinen de vil ha». I demokratiene sør i Europa er statsgjelden nå omring 100 % av BNP, noe som blir en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere, og arbeidsløsheten blant unge er opp imot 50 %. Politikken som har ført til dette bygger på og krever altruisme. Det er her problemet ligger. 

 Rand, egoisme og altruisme (Trykt 2/3 )

av Vegard Martinsen

Førtseamanuensis Einar Jahr tar i et innlegg 24/2 opp noen poenger fra min kronikk 9/2. Han sier bla. at Rand angriper «en nærmest karikert variant» av altruismen. Men å innvende at ingen praktiserer altruismen slik Jesus mfl. anbefalte, er å slå inn en åpen dør. Poenget er, som jeg også skrev i kronikken 9/2, at hvis man sier altruismen er et ideal, fremholder man et ideal som er umulig å følge. Man må derfor være umoralsk for å leve godt, og Rands poeng er at moral da blir uforenlig med et godt liv. Altruismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger. Dette er opplagt skadelig.

Man har selvsagt nytte av andre, og man forholder seg til dem ved å omgås dem på en fredelig og vennlig måte, ved å handle med dem, ved ikke å initiere tvang mot dem, og, i den grad man har noe å avse, å hjelpe de som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon. Det er få som ikke kan klare seg selv, og å gjøre disse til kjernepunktet i en etikk, er galt.

Jahr oversetter «laissez-faire-capitalism» med «tøylesløs kapitalisme». Kapitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten, og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer. «Tøylesløs» beskriver derimot godt den sosialdemokratiske statens vekst, en vekst som gjør at de produktive i stadig større grad må kjempe seg igjennom en mer og mer tettvokst jungel av nye avgifter, skjemaer, reguleringer, lover, mer og mer kompliserte skatteregler og tilskuddsordninger, mm. Blant de mange skadelige resultater av dette er redusert vekst, og at mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien. At penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet, noe som er følgen av statlige reguleringer. Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide.

Jahr nevner Aristoteles’ «gyldne middelvei», men det er feil å tro at dette betyr at man alltid skal velge det som ligger mellom to ekstremer. Aristoteles’ poeng er at man bør velge en gylden middelvei mellom to ytterpunkter kun dersom begge er gale: man skal ikke være ødsel og man skal ikke være gjerrig; her bør man velge en mellomting. Men det er ingen gylden middelvei mellom rett og galt, mellom godt og ondt. Initiering av tvang er et onde, så det er ingen gylden middelvei mellom tvang og frihet

 

Rand og veien til lykken (Trykt 25/2)

av Vegard Martinsen

Med sitt kloke innlegg med den uventede tittelen «Martinsen og veien til lykken»16/2 gir Helle Levang Moum meg mulighet til å belyse et par viktige poenger. Hun spør med utgangspunkt i historien om Lincoln som redder en fortapt grisunge hva egoisme egentlig er: Var Lincolns handling egoistisk fordi han ikke hadde fått ro i sjelen om han ikke hadde gjort noe? Handlingen er uttrykk for velvillighet og hjelpsomhet, noe man bør utvise i den grad man kan. Alle handlinger er motiverte, men det betyr ikke at alle handlinger er egoistiske; man er ikke egoist bare fordi man gjør det man har lyst til, egoist blir man først når man følger prinsipper som er dannet ut i fra det som virkelig tjener menneskets liv på lang sikt. En som ødelegger seg selv f.eks. ved å bruke narkotika er ikke egoist. Moum konstaterer at «det er i kombinasjonen av å bry seg om seg selv og andre at vi mennesker finner lykke», og spør «hva er Martinsens posisjon i forhold til det»? Jeg er helt enig så fremt man selv velger hvem man skal bry seg om, og velger personer som virkelig beriker ens liv. Dette var også Ayn Rands syn.

 

Arne Thodok Eriksen, Ayn Rand og hensynsløshet (Trykt i forkortet versjon 17/2)

av Vegard Martinsen

Ayn Rands syn på altruismen er blitt kritisert i flere artikler i det siste. I en kronikk i Dagsavisen 9/2 dokumenterte jeg med et vell av henvisninger at hennes fremstilling er korrekt og at hennes kritikk av den er berettiget.

Allikevel forsøker Arne Thodok Eriksen 11/2 å imøtegå min fremstilling ved å si slike ting som at Rand «løser opp alle moralbegreper slik at vi ikke lenger kan skjelne mellom rett og galt», han spør om jeg mener at «bødlene i Auschwitz var altruister», og han sier at jeg «gir ofrene skylden». Han spør også «Hva med en mann som banker opp kona. Har hun selv skylden fordi hun er altruist?»

Overgripere er ikke egoister, de handler ikke slik at de virkelig vil tjene på det de gjør på lang sikt. Skal man knytte en filosofisk term til dem er de nihilister. Men en grunn til at overgriperne møter mindre motstand enn de burde er at ofrene er påvirket av altruismen, som altså sier «sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere». Hadde de f.eks. lyttet til det egoistiske slagordet fra den amerikanske revolusjonen «Don’t tread on me!» hadde de vært langt bedre rustet til å gjøre motstand.

Påstanden om at Rand løser opp moralbegreper er feil; hennes standard for moralske verdier er menneskets liv: alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralsk godt, alt som skader det er ondt. Slike tanker er dog helt fremmede for de som tror at moral = altruisme.

Eriksen er allikevel inne på noe viktig når han sier «Altruismen … krever innsats og omtanke. Man gir ikke bort skjorta slik at man fryser ihjel». Men Rands poeng er at altruismen ikke kan sette noen grense for sike handlinger, og det burde vel være opplagt at alt for mange i dag er ettergivende overfor udugelige politikere, plagsomme bekjente, maktmennesker, kriminelle, etc. Ifølge Rand er altruismen skyld i dette, noe jeg berørte i kronikken: «Bør man da kun betrakte altruismen som et ideal man bør strebe etter? Dette er et ideal det er umulig å følge, og man må da være umoralsk for å leve godt. Moral blir da uforenlig med et godt liv, og gir voksende umoral, som er skadelig fordi det da ikke finnes noen rasjonell veiledning for hvordan man bør leve». Hadde Eriksen tatt tak i slike ting heller enn helt meningsløse problemstillinger som å antyde at jeg mener at en voldelig koneplager er «en kjernekar», kunne vi kunnet få en interessant diskusjon.

Eriksen sier at USA «har gått fra likhet og velstand til et samfunn med stadig økende fattigdom». Han har et poeng her, men denne utvilklingen er et resultat av den venstreorienterte politikken som er ført i USA fra og med Hoover. Den siste virkelig gode president var Coolidge, som gikk av i 1929. Hans politikk gjorde den store velstandsvektsen på 20-tallet mulig. (Krisen i 1929 skyldtes begynnende reguleringer med altruisme som moralsk begrunnelse.) Deretter har politikken i stadig større grad videreført dette med altruistiske planer som «The New Deal» (Roosevelt) «The Great Society» og «War on Poverty» (Johnson) og «Compassionate Conservatism»» (Bush jr). Det er denne venstreorienterte politikken som gir makt og ressurser til uproduktive pressgrupper, lobbyister, byråkrater, akademikere og NGOer, på bekostning av den minkende andel som jobber produktivt. Dette er grunnen til at velstandsveksten flater ut og antaglig vil synke i årene fremover.

Tittelen på Eriksens innlegg er «Henynsløshetens stemme». Å antyde at egoisme er det samme som hensynløshet, er, hvis man skal tolke det på en så velvillig måte som mulig, et totalt bomskudd.

 

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Ayn Rand og altruismen

av Vegard Martinsen

(En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 9/2-2016.) 

 

Den kontroversielle og bestselgende filosofen Ayn Rand har i det siste vært gjenstand for en rekke artikler og kommentarer i pressen – i Dagsavisen, i Aftenposten, og i bloggosfæren. En rekke momenter ved hennes omfangsrike forfatterskap er blitt kommentert, men spesielt er det hennes angrep på altruismen som har vakt størst motstand, for ikke å si sinne. Enkelte hevder at Rand nærmest gir et forsvar for det å være bøllete, hensynsløs og, ja, nærmest ond.

Men hva er det hun egentlig mener? Hun er imot altruismen, men hva er altruisme? La oss først se på noen aktuelle og relevante eksempler.

 

Eksempler

«[Psykolog] Sissel Gran [sier at] «mange vonde forhold er ufattelig stabile i lang tid» Etter 37 år som kjærlighetens fanebærer tenker Sissel Gran at mange holder ut i forhold altfor lenge» (fra Aftenposten).

«Islamekspert: – Dropp alkoholen på julebordet. Alkoholfrie lønningspils og julebord kan være et alternativ som inkluderer alle på en arbeidsplass, uansett religion, sier Lars Gule» (nrk.no).

«Kölns ordfører ber kvinner oppføre seg. Kvinner må være påpasselige med hvordan de oppfører seg for å unngå framtidige overgrep, uttaler Kölns ordfører Henriette Reker etter at 90 kvinner sier de ble utsatt for seksuelle overgrep fra rundt 1.000 utlendinger nyttårsaften» (tv2.no).

«I trusselvurderingen het det at politiet og forsvaret kan være mål for terrorangrep i Norge» Derfor oppfordres vernepliktige til ikke å benytte uniform utenfor tjeneste» (Aftenposten).

En tilsvarende oppfordring er kommet i England: «British soldiers have been warned not to wear their uniform outside barracks amid fears of a Woolwich copycat attack. They have also been told not to let strangers know that they are serving in the British Army» (fra Daily Mail).

«Våldtagen kvinna ville inte polisanmäla: “Det är synd om honom för han är flykting”» (Fritatider.se).

«UDI: – Korset må bort før asylsøkerne kommer. -Vi gjør ikke dette med glede, sier Det Norske Misjonsselskapet.» Dette handler om at UDI krever at kors på bygninger som eies av Misjonsselskapet må fjernes før de kan brukes av asylsøkere» (Dagbladet).

 

Det er noe som er felles i alle disse eksemplene. Alle handler om ettergivenhet, og det er vi som er eller oppfordres til å være ettergivende. Vi skal tilpasse oss andre, de skal ikke tilpasse seg oss. Dette skal gjelde dersom de vi tilpasser oss er vanskelige ektefeller, voldtektsmenn, potensielle terrorister, eller bare innvandrere med en annen religion enn den som er mest vanlig her – vil de ikke delta på jobbens julebord dersom det drikkes alkohol så må vi andre droppe akevitten denne kvelden, vil de ikke oppholde seg i boliger som er smykket med kors må vi ta bort korset, klarer de ikke oppføre seg anstendig på fest så er det vi som må endre vår påkledning og vår oppførsel, blir de provosert av å se våre soldater i uniform må soldatene gå i sivil.

Dette handler om ettergivenhet, det handler om å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Finnes det noen personer – eller en ideologi – som hevder at det er slik man bør handle? Ja, slike personer er det mange av. En av dem er Jesus: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Jesus sier også: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige».

I skjønnlitteraturen finner man en rekke eksempler på at dette anses som et gode. For å bare å ta med ett eksempel: I Olav Duuns I stormen har den onde Lauris og den gode Odin kappseilet, og den veltede båten kan bare holde en av dem flytende. Odin, som er sterkest, lar Lauris få plassen på den veltede båten og velger selv døden. Odin ofrer seg, og han gjør dette fordi han, ifølge forfatteren, er et bedre menneske enn Lauris.

 

Altruisme

Dette idealet sier at det som er moralsk høyverdig er å ofre seg, det som er riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er dette som er altruisme. Dette går også frem av ordbøker og leksika, f.eks. Kunnskapsforlagets leksikon, som definerer altruismen slik: «den etiske grunnsetning som sier at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme».

I lærebøker om etikk finner man det samme: E. J. Bond: «[altruism is the policy of] always denying oneself for the sake of others» (Encyclopedia of Ethics, 1992), Burton Porter: altruism is «the position that one should always act for the welfare of others» (The Good Life, 1995). Lawrence Blum: altruism refers to placing the interests of others ahead one’s own (Encyclopedia of Ethics, 1992).

Opphavsmannen til ordet altruisme, August Comte, skrev at «vi er født med en rekke forpliktelser av alle slag – til våre forfedre, til våre etterkommere, til våre samtidige. Når vi blir født blir vi pålagt flere slike forpliktelser … » (fra Cathecism Positive, 1852).

Denne etikken er så utbredt og ukontroversiell at en politiker som John Kerry kunne si følgende i en tale i 2004: «…whatever our faith, one belief should bind us all: The measure of our character is our willingness to give of ourselves for others and for our country. These aren’t Democratic values. These aren’t Republican values. They’re American values. We believe in them. They’re who we are». John McCains taler på samme tid innholdt som regel følgende konstatering: «To sacrifice for a cause greater than oneself, and to sacrifice your life for the eminence of that cause, is the noblest activity of all».

Alle sier at selvoppofrelse er høyverdig, og det er dette som er altruisme. Altruismen har implikasjoner på alle livets områder, og det er lett å finne langt flere eksempler enn de som er nevnt over.

 

Rands syn

Ayn Rand er den eneste filosof som er imot denne etikken, og hun har som ingen annen foretatt dyptborende analyser av hva altruisme er og hva den innebærer. (Enkelte betrakter også Nietszche som en slags egoist, men han snudde bare den tradisjonelle etikken opp ned; han forfektet en irrasjonell egoisme for overmenneskene og krevde selvoppofrelse fra undermenneskene).

Før vi gjengir Rands egne ord tar vi med følgende fra en ikke helt fersk (2001) forskningsrapport fra NTNU/SINTEF: «mye tyder på at selvutslettende og oppofrende kvinner blir lettere syke. De lar andres ve og vel gå foran egne behov, og kommer til slutt til et punkt der kroppen sier stopp» (Gemini). Her sies det tydelig at altruisme er skadelig for de som praktiserer den.

Altruisme er altså ikke at man skal være snill og grei og hensynsfull, altruismen sier at man skal ofre seg for andre. Og dette er skadelig.

Rand skriver: «What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value. Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.»

Det er svært få som praktiserer altruisme fullt ut; blant de som kom nært finner vi folk som Jesus, Frans av Assisi og Albert Schweitzer. Det er svært få som lever sine liv slik de gjorde.

 

Et ideal?

Men kan man ikke si at altruismen er et ideal som man bør strebe etter? Dette bety at man fremholder et ideal som er umulig å følge, det betyr også at alle vet at man er umoralsk og at man må være umoralsk for å leve godt, det betyr også at moral blir en fiende for et godt liv.

Med andre ord, å fremholde altruisme som et ideal vil føre til voksende umoral, og dette er skadelig fordi da vil folk ikke ha noen veiledning for hvordan de kan og bør leve sine liv.

Et annet poeng er at maktmennesker, personer som liker å bestemme over andre og å få dem til å adlyde, benytter altruismen for å få makt. Hitlers velkjente oppfordring lød slik: «[The] self-sacrificing will to give one’s personal labor and if necessary one’s own life for others is most strongly developed in the Aryan. … he willingly subordinates his own ego to-the life of the community and, if the hour demands, even sacrifices it.»

Rand ser ut til å være den eneste som tar et oppgjør med altruismen. Hennes etikk er det motsatte av altruismen, hun forfekter rasjonell egoisme, en etikk som sier at man skal handle slik at man virkelig vil tjene på det på lang sikt. Dette innebærer dyder som rasjonalitet, ærlighet, integritet, uavhengighet og rettferdighet, at man skal forsørge seg og sine ved produktivt arbeid, og at man ikke skal initiere tvang mot andre mennesker.

Egoisme er en forutsetning for et godt liv, sier Rand. Egoister er i motsetning til altruister umulige for maktmennesker å dirigere og styre, og det er muligens derfor så mange i det siste har fått stor spalteplass for å forsvare altruismen og å gi et helt feilaktig bilde av hva Ayn Rands syn egentlig er.

 

 

 

 

 

 

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Sissel-Gran-Mange-vonde-forhold-er-ufattelig-stabile-i-lang-tid-8310484.html

http://www.tv2.no/a/7882500

 

http://www.dagbladet.no/2015/11/27/nyheter/udi/asylmottak/inneriks/42144518/

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Forsvaret-anbefaler-a-ikke-bruke-uniform-7799575.html

 

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2863008/Proud-soldiers-told-not-wear-uniforms-public-foil-Woolwich-repeat-denounced-victory-terror.html

 

http://www.nrk.no/finnmark/islamekspert_-_-dropp-alkoholen-pa-julebordet-1.12678793

 

http://www.friatider.se/v-ldtagen-kvinna-ville-inte-polisanm-la-det-r-synd-om-honom-f-r-han-r-flykting

 

Fra tidsskriftet Gemini: Forskningsnyheter fra NTNU og SINTEF nr 4/2001

 

Kunnskapsforlagets leksikon, 1982

Bond sitert fra «Theories of the Good» i Encyclopedia of Ethics, 1992

Porter sitert fra The Good Life, 1995

Blum sitert fra «Altruism» i Encyclopedia of Ethics, 1992

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Rimi-professor Hylland Eriksen slår til igjen!

Dette ble publisert i Dagbladet 3/7-2001:

$$$$$$$$$$$$$$

Rimi-professor Hylland Eriksen slår til igjen!
av Vegard Martinsen

Den masseproduserende professor Thomas Hylland Eriksen har i Dagbladets kronikk om «Rimi-samfunnet» 30/6 tydelig demonstrert hva han baserer sine meninger på. Med påstander som at vi nå har «markedsliberalismens totale dominans» og at personer med en fortid i organisasjoner som «Kapitalistisk Ungdom» nå «har inntatt både mediene og partiene» kan man tydelig se at det er fantasi, ikke fakta, som er basis for hans ytringer.

Idag går 70-80% av all verdiskapning igjennom det offentlige, staten har nå solgt seg ned til 80% eierandel i Statoil, staten dominerer bankvesenet, omtrent 100% av sykehus og skoler er offentlig drevet, det offentlige er den dominerende aktør innen kringkasting, skattenivået øker – se f.eks. momsreformen, som ikke bare øker satsen til 24%, men også utvider grunnlaget.

Dette er fakta. Hvis Hylland Eriksen hadde hatt rett i at markedstenkningen hadde seiret, ville alle de nevnte prosentene vært null! Og hvor finnes aviskommentatorer som fullt ut støtter markedet? Det et ingen – den eneste som er i nærheten er den utmerkede Egil Bakke. Journalister er ifølge undersøkelser så og si alle som en sterkt venstreorienterte. Hva med partier? Alle, unntatt ett, ønsker å øke statens, dvs. politikernes og byråkratiets, makt, kun Det Liberale Folkepartiet ønsker å redusere statens makt.

Det er selvsagt riktig at den allmenne retorikk nå er mer positiv til det frie marked, men en professor burde kunne forstå at retorikk er noe annet enn fakta.

Det er også feilaktig når Hylland Eriksen beskriver Ayn Rand som en som primært er opptatt av «den tøylesløse konkurransens saliggjørende virkninger». Det hun sier er at mennesket må være rasjonelt og langsiktig, og avstå fra å initiere tvang mot andre mennesker. Årsaken til den utbredte korttenkthet som Hylland Eriksen beskriver, ligger i mangelen på rasjonalitet, men det er et for stort tema å ta opp her. Men Ayn Rands bøker anbefales.

Hylland Eriksen har selvsagt rett i at masseproduksjon ofte fører til redusert kvalitet, men han burde kanskje begynne med seg selv?

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Svar til Aftenposten 7/1-16

 

Aftenposten publiserte 7/1-16 to artikler om Ayn Rand.

Den ene var en innrømmelse fra kulturpersonligheten Sarah Sørheim om at hun synes «The Fountainhead» er en god bok, noe som nærmest er tabu å mene for de som tilhører kultureliten.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Ayn-Rand-bor-leses-av-flere-enn-menigheten–Sarah-Sorheim-8306508.html

Et utdrag: «På flyet fra Oslo til Venezia, for å dekke kunstbiennalen der, ble jeg en gang spottet av en kulturpersonlighet som så meg sitte oppslukt iThe Fountainhead av Ayn Rand. Min første reaksjon var å forgjeves forsøke gjemme boken, og i det stille forbanne meg selv for at jeg ikke hadde pakket den inn i et mer kulturpolitisk korrekt smussomslag.

Heldigvis viste det seg at vedkommende, som av hensyn til hans rykte skal få være anonym, var like begeistret for boken som meg. Så der satt vi, på et fly stappfullt av kulturfolk, og smugsnakket om Ayn Rand

I mellomtiden er det ingen grunn for dere andre til å la Rand ligge heller. Tvert imot, The Fountainhead er en bok som fortjener å bli lest av langt flere enn medlemmene av AynRand Institute. Og nå som jeg offisielt er ute av Rand-skapet, lover jeg å holde boken godt synlig neste gang jeg leser den på et offentlig sted»

Den andre artikkelen derimot var en slags oversikt over Rands virke, og den inneholdt en rekke feil og merkverdigheter.

http://www.aftenposten.no/kultur/Er-Ayn-Rand-en-politikkens-Darth-Vader-eller-en-glitrende-ledestjerne-8303745.html

Jeg sendte følgende innlegg til Aftenposten:

======

Mye riktig om Rand, men et viktig spørsmål forble ubesvart

av Vegard Martinsen

Det er mye riktig i Aftenpostens artikler om Ayn Rand 7/1, men også noen merkeligheter. Det påstås at hun «ble spion for McCarthy-administrasjonen». McCarthy var senator og ikke president, og det er sjelden at andre enn presidentnavn får denne tilføyelsen; det heter f.eks. Obama-administrasjonen. At hun på noe vis arbeidet for McCarthy er også feil. McCarthy avslørte kommunister i statsadministrasjonen tidlig på 50-tallet, men dette var noen år etter at Rand var involvert i arbeidet med å bekjempe kommunismens innflydelse i Hollywood sammen med blant andre Ronald Reagan, Walt Disney, Gary Cooper og Ginger Rogers.

Det sies at hennes kritikere kaller henne egoismens forsvarer – men det gjør også hennes tilhengere! Egoisme er en etikk som sier at man skal handle slik at man virkelig vil tjene på det på lang sikt. Dette var den etikken som dominerte i filosofiens gullalder i antikkens Hellas. Å være egoist er altså ikke å være en hensynsløs bølle.

Hun var også en sterk motstander av altruismen, en etikk som krever at man skal gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Jesus forfekter altruisme: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»

Kun de som praktiserer dette er altruister, og Rand mente at en slik etikk var ødeleggende. Altruismen sier altså ikke at man skal være snill og grei og hjelpsom. Her er Rands egne ord: «Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.»

Fører egoisme til et kaldere samfunn? Jeg vil tro det motsatte: et samfunn basert på frivillighet må være bedre enn et system som i en rekke forhold krever statlige trusler og tvang. Dessuten; dagens anti-egoistiske ideer fører i stadig større grad til ansvarsfraskrivelse og en holdning som innebærer «hvorfor skal jeg bry meg når det offentlige ordner opp?»

Det henvises til at mange amerikanere ikke har helseforskring fordi helsemarkedet visstnok skal være helt privat, noe Rand på et vis gis skylden for. Men USAs helsevesen er gjennomregulert av det offentlige, og derfor dyrt og komplisert. Men der finnes også de statlige hjelpeordningene MEDICARE og MEDICAID, og systemet med helseforskringer ble i betydelig grad knyttet til ansettelsesforhold etter statlige inngrep midt på 40-tallet. Dette er langt unna det fullt ut private og uregulerte system Rand er for.

En norsk forfatter siteres på at interessen for Rand er en slags ungdomssynd. Vel, Rand var idealist og apellerer til idealister, og noen fastholder idealismen livet ut. Dessverre er det noen som synes det blir for vanskelig å opprettholde sine idealer når de passerer 25. Mange av de som svikter, angrer, et tema som bla. var tema for noen av Henrik Ibsens siste stykker.

Aftenposten spør «Hvorfor elsker statsrådene Ayn Rand?». Det er ikke fordi de er enige i politkken hennes; hun ville gått inn for deregulrering, privatisering og skattelettelser; hun ville i motsetning til dagens politikere latt hver enkelt borger i stadig større grad fått bestemme over seg og sitt. Grunnen til at svært mange, inkludert enkelte politikere, elsker henne, er kun følgende: hun skrev fire knakende gode romaner.

======

Mitt følgebrev til Aftenposten var slik:

Til Aftenpostens debattspalte

Artikkelen om Ayn Rand 7/1 inneholder enkelte ting som man blir overrasket over å finne i en seriøs avis. Å påstå at Ayn Rand spionerte for McCarthy-administrasjonen er bare merkelig, og å ta med kommentarer fra to ikke spesielt velorienterte kritikere uten å ta med noe fra noen som vet hva hun står for, er som sagt overraskende.

Jeg har derfor skrevet en kommetar som jeg ber om plass til.

Innlegget er ikke sendt til andre aviser.

Mvh

Vegard Martinsen

======

Dagen etter fikk jeg følgende fra Aftenposten:

Kjære Vegard Martinsen

Takk for debattinnlegget vi har mottatt. Vi har det svært trangt på våre debattsider og må be om at teksten forkortes til 1000 tegn (med ordmellomrom) 

Vennlig hilsen

A …

Journalist

Debattredaksjonen

 ======

Jeg forkortet da mitt innlegg til følgende:

Ubesvart om Ayn Rand

av Vegard Martinsen

Artiklene om Ayn Rand 7/1 inneholdt noen rare ting, bla. at hun spionerte for McCarthy. Det var aldri noe samarbeid mellom dem; hans avsløringer av kommunister i statsapparatet kom noen år etter at Rand bekjempet kommunismens innflydelse i Hollywood. Ikke bare kritikere sier at hun er egoismens forsvarer, det gjør også tilhengere! Egoisme er en etikk som sier at man skal handle slik at man virkelig tjener på det på lang sikt; «egoist» er ikke synonymt med «hensynsløs bølle». Rand var imot altruismen, som sier at man skal gi avkall på egne verdier til fordel for andre. «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til … » – altruister er kun de som praktiserer dette. Er beundring for Rand en ungdomssynd? Rand apellerer til idealister. Noen fastholder idealismen livet ut, men mange forlater sine idealer når de «blir voksne», og angrer mot slutten av livet, et tema som er velkjent fra Ibsens sene stykker. «Hvorfor elsker statsrådene Ayn Rand?» var spørsmålet. Svaret er ikke at de er enige i hennes frihetsideer; da ville de ha redusert egen makt og gitt den tilbake til den enkelte borger. Grunnen er at de liker hennes knakende gode romaner.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Ny bok: «Krig, fred, religion og politikk»

Min nye bok «Krig, fred, religion og politikk» er nå tilgjengelig. Den inneholder ca 30 artikler: noen nyskrevne, noen nyhetskommentarer, noen artikler fra LIBERAL, noen taler holdt til DLFs landsmøter. Blant temaene er: velferdsstaten som hverken er moralsk eller bærekraftig, venstresidens kritikk av liberalismen, venstresidens argumentasjon for eget syn, og venstresidens forhold til postmodernismen og til konspirasjonsteorier. Man finner også artikler om etikk, både for personer og bedrifter; om enkelte aspekter ved Objektivismen; om islam og om krig. Alt er forankret i dagsaktuelle problemstillinger med et vell av kildehenvisninger.

Den kan kjøpes i bokhandelen, og på nett, f.eks. fra Haugenbok.

http://www.haugenbok.no/Fagboeker/Samfunnsfag-eboeker/Krig.-fred.-religion-og-politikk/I9788291106045

Her er innholdsfortegnelsen:

Frihet

Bedriftsetikk

Ayn Rands viktigste bidrag

Byråkratiet: skal det effektiviseres eller avskaffes?

Venstresiden og fattigdom

Økonomisk teori og høyrepolitisk praksis

Grunnloven

Norge – et glansbilde?

Norge i dag

Gullstandard

Islamofobi vs. islamofili

De konservatives svik

Intellektuell eiendom: copyright og patenter

Svar til Fredrik Gierløff: «Hvem er redd for Ayn Rand?»

Svar til George Monbiots spalte om Ayn Rand

En kommentar til Gene Bell-Villadas bok om Ayn Rand

Svar til Norunn O. Seips artikkel om Ayn Rand og medlidenhet

Ansvar: et viktig grunnprinsipp for frihet

Kritikken mot liberalismen

Venstresidens argumenter

Om å få gjennomslag: førsteinntrykket sitter

Postmodernismen og venstresiden

Konspirasjonsteorier og politikk

Krig: hvorfor og hvordan

Hva forteller vår tids krigsfilmer?

Arven etter Ayn Rand

DIM-hypotesen

Posted in Uncategorized | 1 Comment

Om å lære av tidligere kriger

Professor Øyvind Østerud skriver 23/10 i en fast spalte i Aftenposten under tittelen Med makt mot viten at De vestlige intervensjonene mislykkes gang på gang, uten at man lærer.

Et kort sitat: Irak faller nå fra hverandre i en sky av vold, i kjølvannet av en internasjonal intervensjon som skulle legge grunnlaget for en ny, demokratisk orden. Fremmarsjen til IS er en umiddelbar konsekvens av vestlig støtte til et korrupt og diktatorisk sjiamuslimsk regime, kombinert med en ubetenksom oppmuntring av de rivaliserende opprørsgruppene i Syria. Fragmenteringen av staten Irak var ikke bare forutsett av skribenter med inngående områdekunnskap, men også av den amerikanske administrasjonen som unnlot å marsjere mot Bagdad for å styrte regimet under den første Gulfkrigen i 1990–91.

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Med-makt-mot-viten-7753343.html

Østerud utelater at slike intervensjoner kan ha ulike formål, og at man må vektlegge denne type målsettinger før man trekker en dom.

DLFs leder Vegard Martinsen sendte følgende leserbrev til Aftenposten som en kommentar til Østeruds artikkel:

Om å lære av tidligere kriger

Det er mye man kan være enig i i Øyvind Østeruds artikkel i Aftenposten 23/10 om USA og de alliertes krigsinnsats i bla. Irak og Libya. De fleste vil være enige i at innsatsen i Libya var en katastrofe, men jeg vil gjerne gi et annet perspektiv på det som skjedde i Irak. President Bush jr hadde som mål å innføre demokrati i Irak. Iraks styrker ble raskt slått på slagmarken, og tyrannen Saddam Hussein mistet makten og ble senere henrettet. Men president Obama trakk de amerikanske soldatene ut av Irak lenge før jobben var ferdigstilt, og grupper som Islamsk Stat kunne vokse frem uten å møte betydelig motstand.

La oss foreta et tankeeksperiment. Anta at de allierte i WW2 ikke hadde hatt som mål å knuse nazismen og Nazi-Tyskland, men hadde gått inn for å innføre demokrati i Tyskland og så avsluttet krigshandlingene sommeren 1944. Da ville antagelig nazismen blomstret opp igjen i Tyskland.

Innfører man demokrati i et land hvor en tyrannisk ideologi dominerer vil det folkevalgte styret også bli tyrannisk; et opplagt eksempel er Gaza, hvor befolkningen i stor grad stemte på terroristgruppen Hamas.

I Irak kunne USA og de allierte fulgt eksemplet fra WW2 hvor Tyskland og Japan forble okkupert i flere år etter 1945; de allierte kunne innsatt et regime som skulle bygge opp en stat og et samfunn som i størst mulig grad respekterte individuell frihet samtidig som tyranniske ideologier ble nedkjempet.

Da ville vel resultatet blitt et annet enn en fremvekst av radikal islam som få eller ingen var i stand til eller villige til å bekjempe.

Østerud har rett i at de vestlige intervensjoner mislykkes gang på gang uten at man lærer. Men hadde USA og de allierte tatt lærdom av krigen mot Tyskland og Japan, ville resultatet kunne blitt at Irak på samme måte som Tyskland og Japan ble siviliserte og fredelige land med en betydelig grad av individuell frihet og stor velstand.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

En kommentar til en Ayn Rand-kritisk bok lagt inn på bokens side på amazon.com

On Nabokov, Ayn Rand and the Libertarian Mind: What the Russian-American Odd Pair Can Tell Us about Some Values, Myths and Manias Widely Held Most Dear

av Gene H. Bell-Villada (Cambridge Scholars Publishing, 2013)

http://www.amazon.com/Nabokov-Rand-Libertarian-Mind-Russian-American/dp/1443850403/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1406786659&sr=1-1&keywords=bell-villada

 

This is a book by and about immigrant Gene Bell-Villada (he came to the US in 1957 when he was 17) and his experiences in American society, his family background, his interests and his exploration of two very different Russian-American writers, Ayn Rand and Vladimir Nabokov. Bell-Villada is now a ”professor of Romance Languages”, but still his book is filled with falsehoods about and misinterpretations of Rand.

 

Some parts of the book are interesting; the author’s reflections on his experiences in America as a US citizen who spent his first 17 years outside the US, his views on Nabokov, Chernyshevsky, Dostoyevsky, etc. But when he speaks about Rand (and other free market supporters), the only thing that is interesting is how grossly Bell-Villada’s misinterpretates their views.

 

Bell-Villada says that his father “could well be described as a “Randian””. Why? Because he    “lived for money-making at the exclusion of all else, whether these be family, parenting …” (p. xii). To describe a man who lives only for money-making at the exclusion of all else as a Randian is wrong; none of Rands heroes, neither Roark, nor Galt, nor Rearden, were much interested in money. “Money is only a tool”, Rand’s premier hero John Galt says. And here is Rand speaking for herself (in the article “The Money-Making Personality”, Cosmopolitan, April 1963): “The Money-Maker does not care for money as such”. But still, Bell-Villada labels a man who lives only for money-making as a Randian.

 

Rand, as we know, chose not to have children. She knew that having children is a great responsibility, and she would not take the time necessary away from her career in order to take care of children. Bell-Villada´s father did have children, but he ignored them in order to concentrate on his monomanic  moneymaking. Bell-Villadas´s father and Rand choose opposite paths here, but still, Bell-Villada says that his father´s path is the Randian one.

 

Bell-Villada claims that a more appropriate title for Rand’s book on ethics would be “The Virtue of Selfishness and the Evilness of Caring about Others” (p. 7). Bell-Villada thinks that altruism means caring for others. It is nothing of the sort, as everyone who had read Rand’s books with a modicum of attention knows. Altruism is the ethical doctrine that says that the only good is to live for others and that it is evil to live for oneself. To equate compassion (when appropriate) with altruism is a trick, it is trying to present something bad and harmful as something good.

 

Bell-Villada says that Rand opposes compassion by quoting Rand’s character Dominique Francon: “Compassion is … what one feels when one looks at a squashed caterpillar” (p. 7).

 

One must be careful when one tries to hold an author to the same views that his or her characters expresses. What a character in a novel says depends on the mood of the character at that time, on whom he or she is talking to, on the context in the novel, on the need for drama, etc. Granted, Rand is a special case, especially when it comes to her heroes, and her relationship with Dominique is very special, but here are Rand’s own words on compassion: “I regard compassion as proper only toward those who are innocent victims” (from the Playboy interview). In other words: Rand´ view is that compassion can be proper. Bell-Villada ignores all this and says that Rand is opposed to compassion, a view he bases upon an out-of-context-quote from one of her fictional characters.

 

Bell-Villada says that Keating should be more grateful towards his mother who “scrimped and saved in order to put her son through college” (p. 20) . But Keating’s mother practically bullied her son into giving up his ambition to become a painter; she wanted him to become an architect – the reason being the social prestige that comes with being an architect. At the end of the novel, his life in ruins because he chose a career he did not care for. Keating regrets not choosing painting. So, the ungratefulness is well deserved.

 

Bell-Villada says that Rand’s heroes are all ”handsome … Anglo-saxon … unfailingly right about everything [emphasis in original]” (p. 64). Not true. Francisco d’Anconia was not Anglo-saxon, and Roark, Dagny and Rearden were wrong on important issues. And non-hero Keating was also handsome; he even worked as a model in his student days.

“…any interference with these superior beings’ endeavors she [Rand] viewed as objectionable and indeed immoral”, writes Bell-Villada (p. 63). The view Rand actually held is quite different; she viewed all initiation of force against anyone as immoral. Rand’s important principle that initiation of force is evil, becomes, when transformed through Bell-Villads creative imagination, “interference with the endeavors of the superior beings is immoral”, losing all contact with Rand’s important principle in the process.

 

Bell-Villada claims that Rand reviewed Rawls´ “A Theory of Justice” without reading it. Is this true? Let us see what Rand actually said. She wrote (in the article “An Untitled Letter”): “…I have not read and do not intend to read that book. But since one cannot judge a book by its reviews, please regard the following remarks as the review of a review.” Bell-Villada presents this the following way: “In keeping with her cavalier treatment of other philosophers, she once wrote a review of John Rawls´ “A Theory of Justice” without so much as having skimmed [it], consulting the reviewers instead” (p. 98). As we saw, Rand explicitly said that her article was “a review of a review”, i. e. it was not a review of the book. And Bell-Villada talks about “cavalier treatment” ….

 

Bell-Villada quotes a Rand-supporter: “Parasites who persistently avoid either purpose or reason perish as they should” – and Bell-Villada thinks that “parasites” means “the poor, the orphaned, the unemployed, the maimed, the sick …”. (p. 30-31). This is really strange. Bell-Villada really says that Rand’s view is that the poor and the sick should die (Bell-Villada: ““Perish” does mean “die”, p. 32) There is absolutely no basis for inferring that by “parasite”, Rand means “the poor and the sick”.

 

Here are some quotes from “Atlas Shrugged” that show what Rand really means by “parasite”: Eugene Lawson: “I wasn’t concerned with the parasites of office and laboratory. I was concerned with the real workers – the men of callused hands who keep a factory going”.

 

Dagny Taggart “thought suddenly of those modern college-infected parasites who assumed a sickening air of moral righteousness whenever they uttered the standard bromides about their concern for the welfare of others”.

 

John Galt: “Sweep aside the parasites of subsidized classrooms, who live on the profits of the minds of others and proclaim that man needs no morality, no values, no code of behaviour”.

 

To have read this, as Bell-Villada has, and to claim that Rand by ”parasite” means “the poor and the sick” is really strange and has absolutely no basis in fact.

 

In Objectivism, according to Bell-Villada “there is nothing new. Her focus on reason is as old as philosophy itself. Her moral system … is essentially a popularized, vulgarized and stealthily Americanized distillation of Nietzsche”. (p. 98). This only shows that Bell-Villada neither knows Objectivism nor the history of philosophy. Rand’s view that concepts are formed by measurement-omission; that man’s life is the standard of moral value; that productivity is a moral virtue; that initiation of force is evil; and that art is a condensation of philosophy and brings man’s widest metaphysical abstractions into his immediate, perceptual awareness; those are some of the important philosophical points that are new with her.

 

Bell-Villada also makes the fantastic claim that libertarians (people who favour free markets, free trade and limited government) really are very close to being fascists: “Libertarians are not, strictly speaking, fascist, inasmuch as they still believe in and rely on the established mechanisms of democratic governance in accomplishing their ends…” (p. xi). I.e. they are not fascist only because they want their politics to be implemented via democratic means.

 

Bell-Villada supports this by saying that Nazi-Germany was capitalistic, (i.e. he says that nazism/fascism and capitalism is one and the same), and that no conservatives opposed Hitler and Nazi-Germany during the 30ies – and neither did Rand.

 

Capitalism rests upon the full recognition of private property. In Nazi-Germany, private property was not seized by the government (as it was in Soviet Russia); it remained in private hands, but in name only. All production and all trade was heavily regulated by the government. In reality, there was no respect for private property in Nazi-Germany, and therefore, the system was not capitalistic.

 

As for Rand not speaking up against nazism during the 30ies – during this decade, she was not a public figure. She was not known, she could not get an audience. Furthermore, she had escaped from communism in Russia, and she saw that communism was on the rise in the US. Therefore, she spent her energy fighting communism. She had published “We the Living” in 1936, but it did not sell well and soon went out of print. There was also a stage adaption of the book produced on Broadway in 1940 (“Anthem” was published in US only in 1946.) She used her energy fighting communism, which was a real danger in the US. Nazism was not a real danger in the US. To criticize the then unknown Ayn Rand for not also speaking up against nazism during this period is grossly unfair.

 

Bell-Villada also doubts Rand’s story that she took her first name from a Finnish writer (Rand’s  original name was Alyssa Rosenbaum): he cannot find any Finnish writer named Ayn (p. 14). But maybe Rand’s memory was slightly off; in the Finnish national poem “Kalevala” (1835), a work Bell-Villada surely knows, there is a female character named Aino. Maybe Rand used this as an inspiration for Ayn, and confused a character in a literary work with a writer.

 

Bell-Villada ridicules the view that society does not exist; this point is number 5 in a list of 21 items that constitutes “a broad pattern of denial of the libertarian Right” (p. 193-4): “Point 5) Denial of the existence of society ([among people who have this view are] Rand, Nabokov, Hayek, Thatcher)”

Mrs. Thatcher did indeed say that “There is no such thing as society”. But let us do what Bell-Villada did not bother to do, let us check the context.

Here is the full quote from Mrs. Thatcher: ““[Someone says]: I am homeless, the Government must house me!” and so they are casting their problems on society and who is society? There is no such thing! There are individual men and women and there are families and no government can do anything except through people and people look to themselves first … There is no such thing as society…. There is living tapestry of men and women and people and the beauty of that tapestry and the quality of our lives will depend upon how much each of us is prepared to take responsibility for ourselves”.  http://www.margaretthatcher.org/document/106689

She is saying in effect that when someone blames society for their problems and demand that society should solve them, there is no such thing as society, there are only individual men and women … and that help can only be given through individual man and women (“no government can do anything except through people”).

But let us investigate this a little further: a society is obviously not an object (or, as Mrs. Thatcher said, a thing), and it then does not exist in the same way that, say, an individual man exists. Does a society, then, exist in the same way an organization exists? In the same way that a firm exists? In the same way that a state exists? Of course, men and organizations and firms and states can do things, they can take action, but can a society – as a society – do things?

One can choose to be a member of an organization or not, one can even be elected to its board. One can choose to deal with a firm (as a customer, as an employee, as an owner) or not, but one cannot choose to be a “member” of a state or not, if you are born as a US citizen you are a US citizen and then you are a “member” of the US state for life (you can of course emigrate to another country, but then you become a “member” of the state in that country). So there are different types of cooperation between individuals, and there are different type of relations between an individual and an organization. But what is the connection between an individual man and society? Can one opt out if one wants to?

A firm, an organization, a state, have rules that are binding for its customers/members/citizens, and that is why these kind of entities can act; they (their leaders) can give orders to their members/employees. But is a society just a collection of men with norms and rules and habits living in a delimited area? If so, a society cannot act as a society. A society, then, is not the same as a state. (It is normal procedure for leftists to equate society with the state, but this is obviously incorrect.)

Bell-Villada could have discussed these kinds of questions, but he chose not to. Instead he just dismisses the view that society does not exist – that society does not exist as a formalized organization and therefore cannot act – and bases his view upon a quote he removed from the context in which it appeared. But as we have seen, this is typical of Bell-Villada’s approach.

Bell-Villads mentions the following story, which sheds some light on Bell-Villada himself. Vladimir Nabokov, whom Bell-Villada admires greatly, worked as a professor of literature, and on exams, he focused on elements like these: “List the contents of Anna Karenina’s handbag!” or “Describe the wallpaper in the Karenins’ bedroom” (p. 84). Bell-Villada apparently approves of this approach during an exam. But facts like these are not essential parts of a novel. They can add color to the essentials, and can be somewhat important elements in a story, but they are not essentials. On an exam one should focus on essentials.

 

In a similar vein, but even more so, Bell-Villada tells the following story of his enjoyment of certain passages in Nabokov’s most important work, “Lolita”: “I read “Lolita” maybe three times and carried around photocopies of some of its key pages … I don’t know how many times I grinned at the episode of Valeria and her lover the Tsarist taxi driver, who leaves a liquid souvenir of himself in cuckolded Humbert’s toilet bowl …” (p. 30). Bell-Villada will search in vain for similar incidents in Rand´s books, and this may be one of the reasons Bell-Villada does not like them very much.

 

Bell-Villada is a man who grins at the contents of a toilet bowl (or over the literary expression of it), who thinks that the description of the pattern of the wallpaper in the protagonists’ apartment is an essential a part of a novel, who has severe problems getting his facts straight, who really believes Rand wants poor people to perish – or die; he is a man who prefers “Lolita”, a book about a middle aged pervert lusting after a 12 year old girl, over “Atlas Shrugged”, a novel about the role of the mind in man’s existence. It is then to be expected that Bell-Villada thinks that Ayn Rand is a bad novelist and a bad philosopher – he even compares “Atlas Shrugged” to junk food (p. 138). But it should be obvious which of the two novels that has the most nutritional value.

 

Bell-Villads’s book is also about the political views of the classical liberals or neo liberal (Bell-Villada’s preferred term, p. 176: “Hayek, then was a classical … liberal who indeed identified himself as such … “Neo-liberal” is thus a strictly accurate term … for denoting the committed, ideological defenders of the free market”).

 

But what Bell-Villada does is only to present the classical liberal views on various topics, and he finds them so absurd that they do not deserve even slightest attempt at refutation. What Bell-Villada really says is that it is obvious that the government should run schools and health care systems and social security, etc., and that the critique from the neo liberals about the dangers of the welfare state is not even worth an opposing argument. He implies that the success of the welfare states in Europe confirm his view: the welfare state is not a road to poverty and serfdom, as the neo liberals and Ayn Rand says.

 

To refute Bell-Villada’s view, I will only here direct his attention to the recent developments in Europe (unemployment, deficits, general decline, etc.) and in left-wing bastions like Detroit, and recommend Don Watkins’ short, but excellent book about the sad history of and the grim future of Social Security and those who will be forced to pay for it: “Rooseveltcare. How Social Security is Sabotaging the Land of Self-Reliance” (2014). The book is available here on Amazon, and as a free pdf here: http://ari.aynrand.org/~/media/pdf/rooseveltcare.ashx

 

There is much more in Bell-Vlllada’s book that needed comments and corrections, but I will stop here, this piece is already way too long.

Posted in Uncategorized | 2 Comments