There is something wrong with Bill Bryson

This piece was published on the of Bill Bryson´s book At Home

I am a big fan of Bill Bryson´s many bestselling books, but there is an aspect of his personality that really disturbs me. Let me first say, however, that I greatly admire his enormous knowledge on almost every subject, his extremely entertaining writing style, and his ability to make any subject interesting for the general reader. I have read about ten of his books. His book on the universe (A Short History of Nearly Everything) and his book on Shakespeare, are obviously very good. The books I found most interesting were At Home and One Summer: America, 1927, both of which contain lots of extremely interesting and important material that I have never come across anywhere else, and that everyone should know. So, if you have not read those two books: read them! Also, his many travel books are fun to read, and they make me want to follow in his footsteps; he finds interesting and amusing things literally everywhere.

But as I said, there is one thing that disturbs me about him. I find confirmation of this in several of his books, so it cannot be a one-off unfortunate formulation or event, it must be an integrated trait of his personality, which is not nice or admirable, but quite the contrary. Let me give a few quotes:

In his journey across America, he comes across a lady he finds somewhat annoying, and he writes: «I toyed for a moment with the idea of grabbing the woman by both ears and driving her forehead into my knee … » (Lost Continent, Black Swan 2015, p. 106). No decent man entertains thoughts like this.

Also, while traveling in America, he says the following: «Boy do I hate motor homes. Especially on crowded peninsulas like Cape Cod where they clog the streets and block the views – and all so that some guy and his dumpy wife can eat lunch and empty their bladders without stopping» (Lost Continent, p. 200).

Travelling by bus in England: «…just beyond Littlehampton, a young man with baggy pants and an insouciant slouch boarded the bus and took a seat across from me. He was wearing a baseball cap several sizes too large for his head. Only his outsized ears kept it from falling over his eyes. The bill of the cap was steamrolled flat and still had its shiny hologram-like price sticker attached. Across the brow in large capitals was the word «OBEY». Earphones was sending booming sound waves through the magnificent interstellar void of his cranium on a journey to find the distant, arid mote that was his brain. It must have been a little like the hunt for the Higgs boson» (Little Dribbling, Black Swan 2015, p. 44-45).

When ordering a sandwich in a McDonald´s restaurant, and the polite young man serving him asks «do you want fries with that?», Bryson becomes almost angry and does not say the polite «No thank you», he says: «No. That´s why I didn´t ask for fries, you see … When I want fries, generally I say something like «I would like some fries, too, please»». When the young man says that they are told to ask every customer questions like this, Bryson replies: «Do you need to know the other things I don´t want? It´s quite a long list. In fact, everything you serve except for the two things I asked for». (Little Dribbling, p. 41). Bryson is so proud of his behavior here that he tells us about an almost identical incident in one of his other books.

When Bryson enters some premises that many years ago contained a food hall which is no longer there, and a young man explains this to him, Bryson writes: «… I didn´t like this young man because he had a vaguely insolent air. Also, he had a lot of gel in his hair … «Never been [a food hall] here» [the young man] responded blandly. «There´s no food hall in any of our stores». «Well, pardon me for saying so, but you´re an idiot» I said matter of factly.» The young man explains that the store Bryson was looking for was next door. Bryson then finishes the conversation with the following: «I was quiet for about fifteen seconds. «Well, you´re still an idiot» I said quietly and turned on my heel …» (Little Dribbling, p. 83-84).

After a woman lets her dog poo on a footpath and she does not remove the droppings even if Bryson clearly wants her to do that, Bryson explains what happened: «I stared at her for a long moment, with something like awe, then raised my walking stick high into the air and calmly beat her to death. When she was quite still, I rolled her ample, Barbour-clad body off the path and into the marshy reeds where it sank with a satisfying glug. Then I checked my map and resumed my walk, wondering if there was any place … where I could get a cup of tea … » (Little Dribbling, p. 256). (This event is probably fictionalized).

About a hero in a TV-series he doesn´t like, he says the following: «I saw [him] only once more that twenty years ago, I have never lost the desire to work the fellow over with a baseball bat studded with nails» (Small Island, Black Swan 2015, p. 25).

Bryson is a very good writer, he observes things most people do not notice, he has an enormous store of knowledge, and his readers obtain a lot of interesting facts that must be difficult to get anywhere else. His travel book have made me want to follow in his footsteps, he has described so many places in such a fascinating and interesting way that I get a strong desire to visit them. But I would not like to travel with him. I do not think that violence (or a threat of it or of fantasizing about it) is fun. I also think that people should be treated with and described in a respectful manner, except when it is obvious that they do not deserve respect. Some of the people Bryson meet, do, as far as I can see from his description, not deserve respect, but I think the quotes I have given above show that Bryson too often is disrespectful towards people who does not deserve to be treated or described the way he describes them.

As far as I can see from his books, Bryson is not a nice man. His personality does not match the picture of him in his book, a picture which presents him as everybody´s favorite grandpa. He is an important, knowledgeable, educated man with a string of academic awards and honorary titles to his name, and it is strange that an intelligent man can be so mean and disrespectful towards people as he is. It is nice to be important, I guess. But I think it is much more important to be nice.


Bill Bryson on Wikipedia:



Posted in Uncategorized

Islamofobi vs. islamofili


(Fra boken Krig, fred, religion og politikk, opprinelig publisert i tidsskriftet LIBERAL november 2013.)

I de siste årene har Vesten vært utsatt for en rekke terrorangrep utført av militante muslimer. Mest spektakulært var angrepet på USA 11. september 2001, et angrep som resulterte i at ca 3000 mennesker ble drept, men både i årene før og helt frem til i dag er det utført lignende angrep, både av grupper og enkeltpersoner.

Slike angrep skjedde også i Madrid 2004, i Beslan 2004, på Bali 2002, i Bombay 2008, i London 2005, i Boston 2013. Vi må også ta med drapet på en engelsk soldat i London våren 2013, drapene på 13 amerikanske soldater utført av en muslimsk offiser, Nidal Malik Hasan, på Fort Hood, Texas i 2009, og angrepet på et Statoil-anlegg (eid også av BP og Sontrach) i In Amenas i januar 2013 hvor 40 mennesker ble drept (i tillegg til ca 30 terrorister). Det foreløpig siste store angrepet skjedde i Nairobi i september 2013, hvor et kjøpesenter ble angrepet: alle muslimske kunder fikk forlate stedet, mens de som ble igjen ble drept – inkludert kvinner, gamle og små barn. Antall drepte ser ut til å være ca 100, mens ca. 200 ble skadet.

Noen slike angrep er også blitt stoppet før de ble gjennomført, eller gjerningsmannen var så klønete at kun han selv ble skadet eller drept: Exeter, England 2008, Stockholm 2010.

I alle disse tilfellene brukte terroristene islam som begrunnelse. F.eks. uttalte en av mennene som drepte den engelske soldaten våren 2013 at han var et mål fordi den engelske hæren har forsøkt å bekjempe islamistiske regimer i f.eks. Afghanistan. Videre sa han: «So what if we want to live by the Sharia in Muslim lands? …. Through [many passages in the] Koran we must fight them as they fight us» (sitert fra Wikipedia).

Tilsvarende ropte offiseren som drepte 13 soldater på Fort Hood «Allah Akbar» mens han skjøt, og tidligere hadde han en rekke ganger forfektet en bokstavtro tolkning av islam. Wikipedia forteller: «Once, while presenting what was supposed to be a medical lecture to other psychiatrists, Hasan talked about Islam, and said that, according to the Koran, non-believers would be sent to hell, decapitated, set on fire, and have burning oil poured down their throats. … Hasan’s lecture also justified suicide bombings.»

Osama bin Laden, lederen av al-Qaida, som sto for angrepene 11. september, erklærte i et fatwa krig mot USA og dets allierte i 1996, og en fornyelse av denne fatwaen fra 1998 inneholder følgende begrunnelse for krigen: «three facts that are known to everyone» gjør at krig mot USA er nødvendig: 1) USA «occupies the lands of Islam in the holiest of places» (her siktes det til USAs allianse med Saudi-Arabia, hvor islams hellige steder befinner seg), 2) «the crusader-Zionist alliance» har forårsaket stor skade på Iraks folk (her siktes det til FNs blokade av Irak etter Iraks angrep på Kuwait i 1991), og 3) USAs mål er «to serve the Jews’ petty state and divert attention from its occupation of Jerusalem and murder of Muslims there».

Fatwaen avsluttes slik: «The ruling to kill the Americans and their allies — civilians and military — is an individual duty for every Muslim who can do it in any country in which it is possible to do it…. [E]very Muslim who believes in God and wishes to be rewarded to comply with God’s order to kill the Americans and plunder their money wherever and whenever they find it.»

Hva sier Koranen?

Terroristene hevder altså at deres handlinger er en plikt for muslimer og er forankret i islam. Her er noen sitater fra Koranen som kan brukes som begrunnelse for slike handlinger (gjengitt på engelsk da den norske oversettelsen ikke lenger er å finne på

«Prophet, make war on the unbelievers and the hypocrites, and deal sternly with them. Hell shall be their home, evil their fate» (66.9)

La oss minne om at Koranen ifølge islam ikke er en bok skrevet av mennesker inspirert av Gud/Allah, slik Bibelen påstås å være, Koranen er Allahs egne ord, Koranen er diktert av Allah til profeten Muhammed. Muhammed sørget for at direktivene ble skrevet ned. Allah snakker altså arabisk, så en oversettelse kan da aldri være helt korrekt (det er derfor alle muslimer må lære arabisk, de må lese Koranen slik Allah dikterte den). Utsagnet over er derfor en direkte oppfordring til profeten om å krige mot de vantro, å behandle dem strengt, og å fortelle at de (de vantro) fortjener å bli

utsatt for ondskap og at de egentlig hører hjemme i Helvetet. 108

Sitatet ovenfor er ikke det eneste som har et slikt innhold. Her er noen flere.

«O Prophet! Strive hard against the unbelievers and the Hypocrites, and be firm against them. Their abode is Hell, – an evil refuge indeed». (9:73, 66:9)

«Therefore listen not to the Unbelievers, but strive against them with the ut- most strenuousness». (25:52)

«And who does more wrong than he who invents a lie against Allah or rejects the Truth when it reaches him? Is there not a home in Hell for those who reject Faith? And those who strive in Our (cause), – We will certainly guide them to our Paths: For verily Allah is with those who do right.» (29:68-69)

«Fighting is prescribed for you, and ye dislike it. But it is possible that ye dislike a thing which is good for you, and that ye love a thing which is bad for you. But Allah knoweth, and ye know not.» (2:216)

«And slay them wherever ye catch them….» (2:191)

«The unbelievers are like beasts which, call out to them as one may, can hear nothing but a shout and a cry. Deaf, dumb, and blind, they understand nothing» (2:172).

«Theirs shall be a woeful punishment» (2:175).
«Let the believers not make friends with infidels…» (3:28).

«Believers, do not make friends with any but your own people. They will spare no pains to corrupt you. They desire nothing but your ruin. Their hatred is evident from what they utter with their mouths, but greater is the hatred which their breasts conceal» (3:118).

«Believers, if you yield to the infidels they will drag you back to unbelief and you will return headlong to perdition. . . .We will put terror into the hearts of the unbelievers. . . . The Fire shall be their home» (3:149-51).

«We decreed upon the Children of Israel that whoever kills a soul unless for

a soul or for corruption [done] in the land – it is as if he had slain mankind 109

entirely. And whoever saves one – it is as if he had saved mankind entirely». (5:32)

(Nummereringen kan variere noe mellom ulike utgaver av Koranen.)

Det burde være klart at muslimer ikke bare kan finne dekning for terror mot vantro i Allahs egne ord, der finner man også direkte oppfordringer til terror.

Andre kritikkverdige forhold

Men det er ikke bare terror som gjør at mange har et negativt syn på islam. Kunstnere som har laget verker som har vært kritiske til islam er blitt drept (Theo van Gogh) eller truet og utsatt for attentater (Lars Hedegaard, Lars Vilks). Den islamkritiske politikeren Pim Fortyn ble drept fordi han var kritisk til islam (dog ikke av en muslim). En annen nederlandsk islamkritisk politiker, Geert Wilders, lever under konstant politibeskyttelse fordi han er utsatt for trusler fra muslimer. En annen nederlandsk politiker, Ayan Hirsi Ali, ble utsatt for trusler og fikk beskyttelse, men mistet denne beskyttelsen da det viste seg at hun som flyktning fra et muslimsk land hadde gitt gale opplysninger i sin søknad om opphold i Nederland. Hun måtte da reise til USA. En meget aktiv og meget dyktig kvinnelig norsk islamkritiker er blitt overfalt i sitt hjem. Salman Rushdie ble dødsdømt av det tyranniske regimet i Iran etter at han ga ut romanen Sataniske vers, og hans norske forlegger ble utsatt for et attentat. Noen av bokens oversettere i andre land ble drept. En håndfull karikaturtegninger ble publisert først i en dansk avis, og dette førte til omfattende opptøyer rettet mot Danmark i flere muslimske land; ambassader ble brent og flere mennesker ble drept. Senere ble disse tegningene gjengitt i flere norske aviser, og dette førte til lignende aksjoner mot Norge.

Det er mer: Islam innebærer omfattende kvinneundertrykkelse, og andre former for ufrihet: dødsstraff for frafall fra islam, dødsstraff for homofili, etc. Mange muslimske kvinner blir pålagt/tvunget å bruke hijab, burka eller niqab (men noen velger opplagt å gjøre dette frivillig), selv om dette egentlig ikke er hjemlet i Islam. I islams fyrtårn Iran blir svært mange mennesker henrettet på barbariske måter for lovbrudd som ikke burde vært forbrytelser i det hele tatt. Vi kan også sitere denne overskriften fra 13/9-2013 «Barnebrud (8) døde av indre blødninger etter å ha blitt tvunget til sex på bryllupsnatta. Krever lovendringer i Jemen.» I islam kan jenter gifte seg når de er ni år gamle. Og en mann kan ha opptil fire hustruer, og han kan lett skille seg fra dem.  Eller følgende: «The punishment was death by stoning. The crime? Having a mobile phone. Two months ago, a young mother of two was stoned to death by her relatives on the order of a tribal court in Pakistan. Her crime: possession of a mobile phone.»

Vi har også en rekke eksempler på hærverk og opptøyer i en rekke byer i Europa utført av hovedsakelig muslimer, i flere byer finnes det områder som muslimer regner som sine og hvor politiet ikke våger seg inn i, i England finnes det et nettverk av sharia-domstoler. Vi har også slike ting som «moralpolitiet» på Grønland i Oslo, som trakasserer personer som oppfører seg på andre måter enn islam tillater: homofile blir banket opp, jenter som går i korte skjørt blir trakassert, etc.

Videre kan vi nevne at ledere av muslimske menigheter i Vesten har forsvart eller ikke tatt avstand fra elementer i sharia som dødsstraff for homofili, dødsstraff for frafall fra islam, etc. F.eks. har talsmann for Islamsk råd i Norge, Zahir Mukhtar, uttrykt forståelse for drapet på van Gogh. Et annet eksempel. «–Jeg velger å ikke svare på om det er rett eller galt å drepe homofile, det er min rett som menneske», sa den fremtredende imamen Qazi Husain Ahmed til en fullsatt sal i Helga Engs hus på Blindern på et møte arrangert av Muslimsk studentersamfunn i 2010. Organisasjonen som arrangerte møtet, altså en studentforening på Blindern, ville ikke ta avstand fra imamens uttalelser. Det finnes også eksempler på at imamer som utad fremstår som moderate viser at de har helt andre holdninger når de tror de snakker uten å bli hørt av media; BBC har foretatt flere intervjuer med skjult kamera som viser dette.

Man kan også nevne at muslimer demonstrerer mot slike ting som karikaturtegninger som de hevder krenker Muhammed, eller mot Salman Rushdies bok, men de demonstrerer ikke mot vold og terror begått i islam navn. I blant forsøker enkelte moderate muslimer å arrangere demonstrasjoner som skal ta avstand fra terror, men disse får svært lav deltagelse.

(Mange muslimer ser allikevel ut til å fungere som moderne, siviliserte mennesker. Jeg sier altså ikke at alle muslimer støtter terror eller andre former for ufrihet som en bokstavtro tolkning av islam innebærer.)



Med bakgrunn i dette er en rekke mennesker blitt sterkt kritiske til islam. Men de fleste intellektuelle i Vesten i dag mener at det allikevel ikke er noe holdbart grunnlag for en slik negativ holdning til islam, de mener at terror og vold ikke er begrunnet i islam, de mener at vold og terror skyldes fattigdom, Vestens utbytting, dårlig behandling av muslimer, etc. Det er til og med laget et ord for å beskrive denne ifølge dem altså fullstendig irrasjonelle og ubegrunnede frykten for islam: «islamofobi».

Dette ordet får frykt for islam til å høres ut som en sykdom, ja, en form for galskap; ordet innebærer at det egentlig ikke finnes noen god grunn til å være kritisk til islam. Det finnes faktisk en historisk presedens; kommunismen er en menneskefiendtlig ideologi som innebærer undertrykkelse, fattigdom og massemord, men allikevel forsøkte venstresiden med stort hell å få gjort ordet «anti-kommunist» til å betegne en primitiv, bakstreversk og uopplyst person.

Enkelte har til og med hevdet at islamofobi er et langt større problem enn islam. Venstreleder Trine Skei Grande sier følgende i en kronikk i Aftenposten 14/5-2011: «Islamofobi er i ferd med å bli en stueren form for rasisme, og ikke la noen fortelle deg at dette er religionskritikk … Islamofobi handler om kunnskapsløshet, fordommer og skremselspropaganda, og om å fremstille muslimer som fremmede og farlige … islamofobi er et samfunnsproblem. Islam er det ikke.»

Islamofobi er et mye brukt ord. Den islamske organisasjonen Organisation of the Islamic Conference har opprettet et «Islamophobia Observatory» som registrerer eksempler på islamofobi, og FNs general- sekretær Kofi Annan, som i ledet 2004 en konferanse med tittelen «Confronting Islamophobia» som fordømte islamofobi, uttalte at «Når verden er nødt til å finne på et nytt begrep for å definere stadig økende fordommer, er det en trist og bekymrende utvikling. Det er det som er tilfellet med islamofobi» (Wikipedia).

Nå kan man si at islamofobi kun betegner usaklig kritikk av islam, og at seriøs kritikk ikke omfattes av betegnelsen «islamofobi» Men enhver som har fulgt med i en vanlig debatt, uansett tema, vil si at de aller flest innleggene er useriøse og usaklige. Det vil også være uenighet om hvilke innlegg som er seriøse og hvilke som er useriøse. Å be om at kun seriøse innlegg om islam skal kunne aksepteres i det offentlige rom, og å kreve at useriøse debattanter skal stenges ute fra debatten, er i realiteten å be om at debatten skal stoppes.



I Vesten i dag er det stor grad av ytringsfrihet, og alle typer meninger kommer til uttrykk og alle holdninger og ideologier kritiseres helt fritt. Kritikken av islam slipper til i alle fora, men er sterkt begrenset og dempet i forhold til kritikk av alle andre ideologier. Dessuten er det noen som velger å ikke kritisere islam av frykt: den norske tegneren Finn Graff, som meget frimodig lager karikaturer av alt og alle og som med stor iver og en god blyant krenker alt og alle, inkludert å tegne israelske politikere som kommandanter i nazi-leire, sier at han ikke på noe vis vil gjøre noe som vil provosere muslimer. Han lager derfor ikke tegninger som kan oppfattes slik at de krenker muslimer eller islam.

Denne uttalelsen fra Finn Graff, som kom i NRK i januar 2006, har ikke fått noe oppmerksomhet i den vanlige pressen,

Det finnes et meget stort antall eksempler på ettergivenhet overfor islam, og de finnes i alle kategorier:

Oppsetningen av en Mozart-opera i Tyskland ble stoppet: «On September 26, 2006, the Deutsche Oper Berlin announced the cancellation of four performances of Mozart ́s opera Idomeno, re di Creta, planned for November 2006, citing concerns that the production’s depictions of the severed head of the Islamic prophet Muhammad raised an «incalculable security risk». «To avoid endangering its audience and employees, the management has decided against repeating Idomeneo in November 2006» (Wikipedia).

Leketøyprodusenten Lego trakk etter protester tilbake en modell av Jabbas palass (fra Star Wars-universet) fordi det visstnok lignet på Hagia Sofia-moskeen.

Tidligere statsminister i England for Labour, katolikken Tony Blair, sier at han leser både Bibelen og Koranen hver eneste dag. Koranen er, sier han «immensly instructive».

Den konservative borgermesteren i London, Boris Johnson, kommenterte drapet på soldaten i London i 2013 ved å si at selv om drapsmennene ropte «Allah Akbar» og siterte Koranen så hadde drapet ingen ting med islam å gjøre. Statsminister Cameron, også konservativ, uttalte at «this was an attack on Britain – and our British way of life. It was also a betrayal of islam. There is nothing in islam that justifies this truly dreadful act.»


President Obama uttalte til FNs hovedforsamling, etter at en på alle vis billig filmsnutt, Innocence of Muslims (2012), publisert på youtube, hadde krenket islam ved å vise Muhammed (det er i islam et forbud mot å avbilde Muhammed), at «The future must not belong to those who slander the prophet of Islam». Obama sa ingen ting om filmer som visstnok har krenket andre religiøse ikoner, f.eks. Jesus: Life of Brian (1979), The Last Temptation of Christ (1988), eller skuespillet The Book of Mormon (2011).

President Obamas forgjenger, George W. Bush, uttalte følgende: «The face of terror is not the true faith of Islam. That’s not what Islam is all about. Islam is peace. These terrorists don’t represent peace. They represent evil and war.»

Tidligere president Bill Clinton sammenlignet trykkingen av Muhammed-karikaturene med jødehat.

Et par lokallag av Sosialistisk Venstrepartis ungdomsorganisasjon anmeldte avisen Magazinet til politiet og til Pressens faglige utvalg fordi denne avisen trykte Muhammedkariakturene, åpenbart fordi de mente at trykkingen av slike karikaturtegninger var et uttrykk for rasisme.

Den norske kirke var i februar 2006 med i en delegasjon som reiste til Midtøsten for å beklage publiseringen av Muhammedtegningene. Delegasjonen reiste da til land som undertrykker kristne, til og med til land som har dødsstraff for konvertering fra islam til kristendom, og hvor man kan komme i fengsel for å eie en bibel eller å nevne ordet Jesus – delega- sjonen reiste altså for å beklage at det var publisert noen tegninger i Norge.

Selv om offiseren som drepte 13 soldater på Fort Hood var muslim og ropte «Allah Akbar» mens han skjøt omkring seg, ble hendelsen klassifisert som «vold på arbeidsplassen» og ikke som et terrorangrep. Mange lurte på hvordan det kunne skje at en offiser som attpå til var psykiater plutselig kunne drepe et stort antall kolleger. At islam kunne være forklaringen var en idé som svært få var villige til å ta til seg, til tross for at offiseren hadde kommet med den type uttalelser vi har henvist til ovenfor.

At en amerikansk ambassade (i Benghaszi) ble stormet av en mobb på årsdagen for angrepene på USA 11. september 2001, og hvor ambassadøren ble drept, ble først ikke satt i sammenheng med islam: «Initially, it was suggested that the Benghazi attack emerged from a similar spontaneous protest [mot filmen Innocence of Muslims]. Subsequent investigations … determined that there was no such protest and that the attack was premeditated and was launched without warning by Islamist militants» (Wikipedia).


I en episode av den engelske TV-serien Spooks var skurken en muslimsk selvmordsbomber. Dette førte til så mye protester at i senere episoder av denne og andre serier og filmer var skurkene abortmotstandere, nynazister, kristne, nasjonalister, dyrevernere, jøder/Mossad, nordkoreanere (?), etc. I boken The Sum of All Fears var terroristene islamister, men når det i 2002 ble laget en film basert på boken var terroristene blitt nynazister. Hollywood byttet altså ut bokens skurker med noen som det var mer politisk korrekt å fremstille som terrorister. Tegnefilmserien South Park, som med liv og lyst krenker og sparker i alle retninger, hadde planer om å ta Muhammed med i en episode, men etter trusler fra alQaida droppet de dette.

Ridley Scotts spillefilm om korstogene, Kingdom of Heaven (2005), legger vekt på å fremstille de kristne som barbarer, mens muslimene konsekvent ble fremstilt som fredelige, opplyste og siviliserte. En replikk i filmen er slik: «To kill an infidel is not murder. It is the path to heaven.»

Filmen er innspilt samme år som en gruppe muslimske terrorister på basis av denne maksimen drepte mer enn 50 personer og skadet 700, men i filmen er det en kristen som sier dette.

Etter at den engelske soldaten var blitt drept på åpen gate i London våren 2013 ble drapsmennene stående på åstedet og de snakket til folk som samlet seg omkring dem. De forklarte hvorfor de hadde gjort det de hadde gjort, og dette gjorde de selv om de ble filmet. Filmopptaket viser at de begrunnet drapet ved å henvise til islam. Opptakene ble publisert på nett av en rekke aviser, men i mange tilfeller var deler av henvisningen til islam klippet bort.

Når et svensk parti publiserte Muhammedtegningene på sin hjemme- side grep myndighetene gjennom UD og sikkerhetspolitiet inn og stengte siden, en handling som var godkjent av utenriksministeren. Men dette var å gå for langt, og senere måtte utenriksministeren gå av pga. dette.

Når TV sendte reportasjer om Muhammed-tegningene valgte både TV2 og NRK ikke å vise dem, tegningene var sladdet.

Den islamkritiske politikeren Geert Wilders er blitt nektet innreise til England: «Geert Wilders, the rightwing Dutch politician accused of Islamophobia, was today refused entry to the UK after arriving at Heathrow airport in London.» Begrunnelsen: «The Home Office … said Wilders’s presence in the UK «would pose a genuine, present and significantly serious threat to one of the fundamental interests of society»».

Verdens mest berømte ateist, Richard Dawkins, forfatter av en rekke viktige bøker, bla. The God Delusion (2006), legger ikke fingrene imellom når han kritiserer kristendommen. Han sier blant annet at guden i Det gamle testamentet er «hideous», «a monster», etc. Men når han i et intervju på al Jazeera rettet mot arabiske seere ble spurt om hva han mente om Koranes gud så benyttet han ikke anledningen til å preke ateisme til en milliard muslimer, han svarte bare: «Well, um, the God of the Koran I don ́t know so much about».

Det finnes mange eksempler på at muslimer har demonstrert til støtte for ulike former for jihad, demonstrantene bærer plakater med eksplisitt støtte til terror og angrep på Vesten: «Kill the Unbelievers», «Death to those who insult islam», etc. I noen tilfeller dukker det opp motdemonstranter som vil forsvare Vestens demokrati, men når politiet griper inn så er det motdemonstrantene, de som demonstrerer mot sharia og for demokrati, som politiet arresterer.

I Norge var det publiseringen av Muhammedtegningene i den lille kristne avisen Magazinet som førte til mest oppmerksomhet. Før Magazinet publiserte dem var de publisert i bla. Aftenposten og Dagbladet. Til tross for dette sa utenriksminister Støre gjentatte ganger at tegningene ikke var publisert i noen toneangivende aviser – noe som altså er en bevisst feil- informasjon, eller: en ren løgn – og statsminister Stoltenberg uttalte til VG at Magazinets redaktør måtte bære deler av ansvaret for at den norske ambassaden i Damaskus ble brent ned. Stoltenberg minnet også på at vi hadde en blasfemiparagraf i det norske lovverket.

Det er også slik at svært ofte blir kritikk av islam fremstilt som rasisme, slik Venstres leder Trine Skei Grande gjør i sitatet over, men dette er en helt vanvittig innvending. Islam er en (politisk) ideologi, en ideologi som er sterkt imot alle former for individuell frihet. Å hevde at det skulle være rasisme å kritisere den er bare for dumt; «rase» er en biologisk kategori, og å trekke frem dette når man kritiserer en ideologi hører ingen steds hjemme.

Som kjent blir alle andre ideologier utsatt for kritikk: kristendom, kommunisme, fascisme, sosialisme, liberalisme, ateisme, osv. En del av kritikken er usaklig og bommer helt eller delvis. Mye av kritikken krenker tilhengerne av disse ideologene. Det er dog ingen som hevder at slik kritikk bør dempes eller være forbudt. Men mht. til islam så blir nærmest all kritikk

stemplet som usaklig og som uttrykk for fordommer, ja, de stemples med det 116

ord som i dag kan stoppe alle diskusjoner og som uten videre avfeier kritikeren som en man ikke behøver å lytte til: «rasisme».

Da biskop Ole Christian Kvarme i 2008 forsøkte å stoppe en vielse av et homofilt par ble han møtt av en mur av fordømmelse. Blant de som gikk ut var daværende justisminister Knut Storberget, som bla. uttalte at «biskopens holdninger gir grobunn for hatvold». Men når muslimen Mahdi Hassan Mouhoumed, som i 2009 ble tildelt en pris som «Årets forbilde», mener at homofili burde vært forbudt fordi det står i Koranen, blir det ingen reaksjoner. SVeren Stein Petter Løkken sier til og med at «i Tynset SV [som er det lokallag Mouhoumed hører til] synes vi det er uproblematisk at Mahdi er prinsipielt mot homofili».

Når striden om Muhammedkarikaturene raste på sitt mest intense uttalte «sentrale medlemmer og ledere i Islamsk råd i Norge, Norges kristne råd og Den norske kirke … tar avstand fra publiseringen av karikatur- tegninger av profeten Muhammed, så vel som fra de voldelige reaksjonene tegningene har ført til…. » (Selbekk, s 126) Her blir altså publisering av karikaturer sett på som like alvorlig som vold og drap og hærverk og drapstrusler og ildspåsettelse.

Denne lange rekken med eksempler kan lett gjøres mye lenger: vi kunne tatt med Pave Benedikts unnskyldning overfor den muslimske verden etter at han i et foredrag hadde sitert en islamkritisk passus fra middel- alderen, vi kunne tatt med episoden hvor både presidenten og høye offiserer kritiserte en amerikaner som ønsket å brenne noen eksemplarer av Koranen, noe han opplagt har rett til i et fritt samfunn, osv. osv., men vi stopper her; poenget er klart. Flere slike eksempler på ettergivenhet overfor islam er å finne nærmest daglig i avisene og i Douglas Murrays bok Islamophilia.

Noen velger å ikke kritisere islam av frykt for angrep og attentater, mens andre gjør det av respekt for islam. Men dersom man ikke våger å kritisere islam av frykt for å bli utsatt for vold så gjør myndighetene ikke jobben sin. Myndighetenes oppgave er å beskytte innbyggernes frihet, og dette inkluderer å beskytte deres ytringsfrihet, noe som igjen inkluderer retten til å kritisere islam. Det er myndighetenes oppgave å beskytte de som kritiserer islam, og å sørge for at de som truer disse kritikerne ikke blir i stand til å gjøre noen skade. Men vi ser av eksemplene over at myndighetene dels ikke gjør denne jobben, snarere tvert imot, og at de reellt sett støtter de muslimene som fremsetter trusler: av eksemplene over kan vi kort nevne de som involverer statsminister Stoltenberg, utenriksminister Støre, stats- minister Cameron, og presidentene Obama og Bush.

La oss for å vise en kontrast ta med et sitat fra Winston Churchill: «How dreadful are the curses which Mohamedanism lays on its votaries …Individual Moslems may show splendid qualities, …[but] the influence of the religion paralyses the social development of those who follow it. No stronger retrograde force exist in the world» (uttalt i 1900, sitert fra Addison, s. 15)



Poenget med denne artikkelen er ikke å hevde at islam ikke blir utsatt for kritikk, eller at kritikken ikke slipper til i de store fora. Islam blir kritisert, og kritikk slipper til overalt. Men kritikken er langt mildere enn den burde være. En rekke fremtredende personer – akademikere, forfattere, journalister, politikere – kritiserer ikke islam, og svært mange av disse benekter endog at det er en sammenheng mellom den terror og undertrykkelse som skjer i islams navn og islam. Videre hevder de – som Venstres leder Trine Skei Grande i sitatet gjengitt over – at kritikk av islam ikke er annet enn primitiv rasisme og at kritikk av og motstand mot islam er et langt større problem enn islam.

Det er dette siste som man kan betegne som islamofili. Og den er et kolossalt problem fordi det innebærer at man ikke er villig til identifisere hva som er Vestens største fiende i dag.

Alle land hvor islam står sterkt er svært ufrie, de er fattige og de er preget av sterk undertrykkelse og vold fra statens side. De er også preget av den borgerkrig som har foregått med varierende intensitet mellom shia og sunni siden Muhammeds død.

Dersom islam står sterkt vil slik ufrihet og slik vold nødvendigvis bli resultatet. Det er om ikke så sterke så i hvert fall intense krefter i alle land i Vesten som ønsker å innføre sharia i Vesten, eller i første omgang, å gradvis fjerne fra det offentlige rom elementer som er i strid med islam.

La oss ta med ett eksempel på dette: ytringsfrihet. Ingen sier at de er imot ytringsfrihet, men de sier at den må brukes med forsiktighet, den må brukes klokt, og at ytringsfriheten ikke innebærer noen rett til å krenke islam eller profeten. Dette er feil. Ytringsfriheten innebærer retten til å gi uttrykk for akkurat de meningene man måtte ønske. Det innebærer retten til å publisere karikaturtegninger, til å publisere filmer som Innocence of Muslims, og retten til å brenne Koranen. Men vi ser at de fremste politikere i Vesten ikke slutter seg til dette. Og grunnen er ettergivenhet overfor islam, samtidig som de benekter at terror og vold utført av islamister som begrunnelse egentlig er forårsaket av islam.



Islam bør kunne kritiseres på samme måte som alle andre ideologier kritiseres. Å beskylde kritikere av islam for å være rasister eller for å være syke eller primitive eller gale – slik betegnelsen islamofobi innebærer – er en avsporing av debatten; å bruke denne betegnelsen er usaklig angrep av aller nedrigste stort, og anstendige mennesker holder seg for gode for dette.

Og mht. de trusler som settes frem fra islamister mot de som kritiserer islam bør myndighetene og politiet beskytte de som blir truet og om nødvendig isolere de som fremsetter truslene. Å gjøre som politiet i London har gjort, å la de som fremsetter reelle trusler mot Vesten være i fred, men å arrestere motdemonstrantene som forsvarer Vesten og demokratiet, er helt uholdbart. Tilsvarende i Nederland: å isolere Geert Wilders samtidig som de som truer ham går fri, er langt unna hvordan en legitim stat bør oppføre seg.

Islam som politisk ideologi er uforenlig med et sivilisert og fritt samfunn, og de muslimer som ønsker å innføre sharia er motstandere av frihet og sivilisasjon. De skal ha all rett til å gi uttrykk for sine meninger, men miljøer hvor slike meninger finnes må overvåkes, og planer om voldelige aksjoner må stanses før de blir satt i verk.

Man kan ikke bekjempe et angrep dersom man ikke er villig til å identifiserere den ideologien som driver angriperne: å ikke ville identifisere islam som ideologien som driver og motiverer terrorister og de som vil drepe forfattere som Rushdie, regissører som van Gogh, tegnere som Vilks og Hedegaard, politikere som Pim Fortyun, da er man fullstendig avvæpnet. Et klarere eksempel på hva altruisme – et etisk ideal som hevder at selvoppofrelse er den fremste dyd – betyr i praksis er det vel vanskelig å finne.

Har vi selv skyld i angrepene?

Enkelte muslimske terrorister begrunner sine angrep med at Vesten har krenket dem gjennom militære aksjoner; ved at vestlige oljeselskaper tar olje fra muslimske land; ved å støtte ikke-islamistiske regimer i den muslimske verden; gjennom støtte til Israel (som ifølge mange muslimer ikke har noen rett til å eksistere siden det befinner seg på muslimsk land). Dette kommer klart til uttrykk både i bin Ladens krigserklæring, sitert ovenfor, og i uttalelsen fra mannen som drepte soldaten i London: «So what if we want to live by the Sharia in Muslim lands? Why does that mean you must follow us and chase us and call us extremists and kill us?»


Kort til dette: ingen har noen rett til å undertrykke andre mennesker, og siden sharia innebærer omfattende og grov undertrykkelse så har man ingen rett til å innføre sharia; og dette gjelder selv om et flertall i landets befolkning skulle ønske dette. Det er heller ikke slik at land tilhører befolkningen; det er ikke slik at en befolkning har en rett til et landområde. (Individer og frivillige sammenslutninger av individer kan eie land- eiendommer, men det finnes ingen rett for folk til å «eie» land: Slagord som «Norge for nordmenn» og «kun muslimer skal kunne oppholde seg på muslimsk land» er ugyldige.) Muslimer har derfor ingen rett til å nekte ikke- muslimer å ferdes visse steder i Saudi-Arabia (det er forbudt for ikke- muslimer å besøke Mekka og Medina), og de har heller ingen rett til å overta det området hvor Israel ligger, dvs. eliminere staten Israel og innføre et islamistisk diktatur i området, selv om området i en lang periode var muslimsk. Rettigheter tilhører kun individer, og det eneste individer har rett til er frihet.

Ang. oljen så tilhører den ikke regimene i de landene hvor den ligger, den tilhører heller ikke befolkningen som bor i områdene, den tilhører – ifølge John Lockes rettighetsteori – de som har funnet den og som har lagt ned arbeid i å utvinne den. Oljen tilhører derfor de oljeselskapene som først drev leting og utvinning. Hvis noen lokale regimer da eksproprierte disse oljekildene så har de ingen rett til dette, og det er da bare å forvente at disse regimene vil møte motstand fra vestlige myndigheter – som jo er til for å beskytte sine borgeres eiendom. (At vestlige regjeringer i praksis på mange måter har gjort en svært dårlig jobb på dette området er opplagt; at de støtter undertrykkende regimer i disse landene er ille: sjahens regime i i Iran var forferdelig, dagens regime i Saudi-Arabia er forferdelig, etc.) Men vestlige lands innblanding i arabiske/muslimske land gir ikke noen saklig begrunnelse for islamisters krig eller terror mot Vesten.

Det terroristene vil er å innføre sharia, de vil innføre islamistisk diktatur, og de bekjemper Vesten fordi Vesten motarbeider dem i dette, og fordi Vesten er et eksempel på hvor godt det kan gå dersom man velger å basere en sivilisasjon på et fullstendig ikke-religiøst grunnlag. Vesten på sitt beste er et eksempel på at islam er en gal ideologi og at oppskriften på et fritt og velstående samfunn er rasjonalitet og individuell frihet.

Islamofobi vs. islamofili

La meg definere islamofili slik: islamofili er en holdning som innebærer at

man sterkt undervurderer islam som årsak til voldshandlinger og 120

undertrykkelse som enkelte muslimer begår i islams navn, og at man aktivt unngår å koble slike handlinger til islam og heller legger vekt på andre forklaringsmodeller som f.eks. fattigdom, fremmedgjøring, retteferdig harme, svar på undertrykkelse og urettferdighet, etc.

Jeg vil hevde at det er all grunn til å frykte islam, både på grunn av dens teori, på grunn av dens historie, og på grunn av den undertrykkelse og den type voldshandlinger som en del muslimer begår. Å være sterkt kritisk til islam er bare et aspekt av å være tilhenger av frihet og sivilisasjon, og å være kritisk til alle frihetsfiendtlige ideologier.

Det som kalles islamofobi er ikke noe problem så lenge den kommer til uttrykk i argumentasjon, opplysning, faktafremlegging, informasjon, karikaturer, latterliggjøring, sketsjer, filmer, etc. (Dersom den kommer til uttrykk i vold så er det selvsagt forkastelig; ikke fordi kritikk av islam er forkastelig, men fordi all initiering av tvang er forkastelig.)

Det som er problemet er altså den svært utbredte islamofilien, og jeg har gitt mange eksempler på dette i denne artikkelen. Fredelig motstand mot og kritikk av islam – som de islamofile kaller «islamofobi» – er bare en naturlig reaksjon på en sterkt frihetsfiendtlig og sterkt undertrykkende ideologi som i stadig større grad gjør seg gjeldende i Vesten.

Addison, Paul: Churchill, the Unexpected Hero, Oxford U. Press 2005 Murray, Douglas: Islamophilia, emBooks 2013
Selbekk, Vebjørn: Truet av islamister, Genesis 2006

Posted in Uncategorized

En kommentar til boken “How Bad Writing Destroyed the World: Ayn Rand and the Literary Origins of the Financial Crisis”

Jeg publiserte denne kommentaren på

The purpose of this book is to show the influence of two authors, one today unknown, the other today a bestseller, Nikolai Chernishevsky and Ayn Rand. Chernishevsky was a strong influence on the early russian socialists, who brough terror, poverty and starvation to millions of people, and Ayn Rand was a strong influence on the ideology that caused the financial crisis in 2008-09.

The part about Chernishevsky was interesting; I have not read him, and I did not know that Dostoevsky tries to rebut him in The Devils.

However, I am not sure that professor Wiener can be trusted; his presentation of Rand and the financial crisis is completely wrong. A few examples:

On page 2 professor Wiener writes «Chernishevsky´s system, like Rand´s, strictly forbids charity».

Here are Rand´s own words about charity (from the Ayn Rand Lexicon website): «My views on charity are very simple. I do not consider it a major virtue and, above all, I do not consider it a moral duty. There is nothing wrong in helping other people, if and when they are worthy of the help and you can afford to help them. I regard charity as a marginal issue. What I am fighting is the idea that charity is a moral duty and a primary virtue». I cannot see how Wiener intereprets this to mean that charity is forbidden.

On page 208, Wiener claims that Rand´s word for workers are «sloppy bums». Not so. It is true that Rand once uses the expression «sloppy bums» in Atlas Shrugged, but it is not about workers. Here is the quote: «… this sort of spirit, courage and love for truth – as against the sloppy bum who goes around proudly assuring you that he has almost reached the perfection of a lunatic, because he’s an artist who hasn’t the faintest idea what his work is or means, he’s not restrained by such crude concepts as ‘being’ or ‘meaning,’ he’s the vehicle of higher mysteries, he doesn’t know how he created his work or why, it just came out of him spontaneously, like vomit from a drunkard, he did not think, he wouldn’t stoop to thinking, he just felt it, all he has to do is feel – he feels, the flabby, loose-mouthed, shifty-eyed, drooling, shivering, uncongealed bastard!» «Sloppy bums» are not workers, «sloppy bums» is a description of a certain kind of artists.

Professor Wienes says that Rand (or her protagonist John Galt) insults humanity when she says «Take a look around you, you savages, you … grotesque little atavists» (page 215). But this is not aimed at humanity in general, it is aimed at those who claim that «ideas are created by mens´s means of production, that a machine is not the product of human thought, but a mystical power that produces human thinking».

«Rational egoism insists that people will always seek out their selfish interest …», professor Wiener claims on page 87. Not true. Here, professor Wiener confuses rational egoism, an ethical theory, with psychological egoism, which is a theory about human nature. Also, to truly act in as a rational egoist is an achivement, not something that comes automatic.

Wiener also, incredibly, tries to paint Dostoevsky´s muderer Raskolnikov as a rational egopist («[Dostoevsky] dissect the rational egoist motives of his fictional murderer in Crime and Punishment …», page 121). But rational egoists are people who do their best to achieve happiness through productive work. To put the killer Raskolnikov in the same category as architecht Howard Roark and entrepreneur, inventor and philosopher John Galt, is beyond silly.

There are also several other major errors about Rand in professor Wieners book, but they are easy to spot for anyone who has read Rand, and I will not comment upon them. However, professor Wieners main point about Rand´s bad influence – «it destroyed the world» according to the book´s title – is that her theories of rational egoism and laissez faire capitalism was a major cause of the financial crisis (through a policy of deregulation in the years before 2008).

This is not true. The crisis was caused by government interference in the economy. Of the innumerable regulations that were in place, I mention only three: The dollar did not have a stable value since it was not tied to a gold standard. Rand supports a gold standard. The adminstrations of presidents Clinton and Bush put pressure on banks in order to make them give loans to people who under normal circumstances would not get loans; Clinton wanted to bring homeownership to an all time high, and banks were asked to to a larger extent follow the The Community Reinvestment Act, originally from the 1970s. Pesident Bush said the following in 2002: « … we [will] use the mighty muscle of the federal government in combination with state and local governments to encourage owning your own home. That’s what that means. And it means — it means that each of us, each of us, have a responsibility in the great country to put something greater than ourselves — to promote something greater than ourselves.» Rand opposed all government interference in the economy, and she opposed the altruism that president Bush endorsed in this quote.

Also, The Fed inverted the yield curve in 2006-07 when short-term interest rates were set above long-term rates. Banks then suffer losses and are motivated to contract their extension of loans. This always leads to severe problems in the economy. Rand´s view is that The Fed shall not exist at all. (One can find more about what really casued the financial crisis in John Allisons bestselling book The Financial Crisis and the Free Market Cure.)

There are many words that can be used to describe professor Weiner and his treatment of Ayn Rand, but «reliable», «trustworthy», «honest» and «fair» are not among them.

Posted in Uncategorized

Debattinnlegg i Dagsavisen

Min kronikk i Dagsavisen 9/2-16 førte til enkelt motinnlegg. Jeg besvarte de aller fleste av dem. Mine svarinnlegg er å finne nedenfor, men noen av dem ble trykt i forkortet form i avisen.


Jahr vs. Rand: demokrati vs. frihet (Trykt i forkortet versjon 14/3)

av Vegard Martinsen


Einar Jahrs svar til meg 4/3 inneholder noen poenger som bør kommenteres. Ayn Rand mener at hver enkelt skal ha rett til å bestemme over seg og sitt uansett hva andre måtte mene. Demokrati innebærer at flertallet kan krenke den enkelte i den grad flertallet ønsker, og hun er imot dette. Kravet om at man skal finne seg i krenkelser fra andre forutsetter altruisme, som hun er imot.

Jahrs syn er at elever ikke har frihet når de ikke kan sette opp et stykke om Tarzan fordi Disney eier merkevaren Tarzan. Men frihet er ikke retten til å bruke andres eiendom, frihet er retten til å bruke egen eiendom. Disney har her copyright, og copyright er et aspekt ved eiendomsretten.

Ifølge Jahr fører markedskreftene til trafikkfare pga biler med billige og dårlige dekk, etc. I dag eies veiene av staten, og staten burde satt betingelser for bruk av veiene som gjør trafikken så sikker som mulig. Det burde også være strenge straffer for å bryte reglene, men dagens demokratiske stat ser ikke ut til å ønske dette.

Om bønder ikke kan bruke eget såkorn har de opprinnelig kjøpt det på betingelser som innebærer slike restriksjoner. Det er rimelig at de oppfyller kontrakten de inngikk ved kjøpet. I alle land er primærnæringene underlagt omfattende reguleringer og statlig favoriserte salgsordninger, f.eks. at staten gir enkelte selskaper monopol på kjøp/salg (noe som er velkjent i Norge). Dette er hovedårsaken til den type problemer Jahr nevner. Selv om disse landene er demokratier løser ikke dette problemene.

Finanskrisen skyldes i utgangspunktet at staten påla banker å gi lån til kunder som ikke var kredittverdige. Statlige redningspakker, demokratisk vedtatte sådanne, førte til at bankfolk oppførte seg uansvarlig. Rand er imot alle slike inngrep i bankvirksomheten; hun mener at alle bør stå til ansvar for sine handlinger.

Der ikke mitt syn at byråkratene «synes det er morsomt å bestemme over folk», slik Jahr impliserer. Det som skjer er at statens regelverk (lover, forskrifter, rundskriv) alltid viser seg å være mangelfullt når det kommer i kontakt med virkeligheten, og det må stadig lages nye regler for å supplere de gamle. Dette krever flere byråkrater, og de gjør sitt beste for å tolke og implementere det stadig mer omfattende og kompliserte regelverket. Alt det offentlige er involvert i blir da tidskrevende og kostbart.


Jahr har rett i at statlige inngrep er underlagt demokratisk kontroll, men er dette et gode? Jahr ga tre eksempler mot mitt syn, og jeg vil gi tre eksempler på hva demokratisk innblanding, dvs statlig tvang, har medført av negative ting på viktige områder. Alle har gått igjennom den offentlige skolen og resultatet er at mer enn 400 000 voksne mangler grunnleggende ferdigheter i lesing og regning ( Norske sykehus har opparbeidet en gjeld på 52 mrd kr (VG 8/7-11). Staten skylder idag pga opparbeidede pensjonsrettigheter 6550 mrd kr, som tilsvarer ca fem statsbudsjett. Dette er langt mer enn det som er i oljefondet (Finansdep).


Mitt poeng mht. altruismen er ikke at den praktiseres fullt ut, problemet at den anses som et ideal. Fordi dette idealet er skadelig for den enkelte fører dette til stadig mer umoral. Som egoist (egoismen sier at man skal gjøre sitt beste for å leve et godt liv) kan man stadig forbedre sitt liv, og det finnes intet uoppnåelig ideal som man skal forsøke å leve etter. Egoisme kan derfor føre til lykke, mens altruismen er mer skadelig jo mer man forsøker å oppfylle den.


Jeg svarer gjerne på flere innlegg fra Jahr, men jeg håper han holder seg unna poenger om at «kapitalistene kan nok kjøpe den vinen de vil ha». I demokratiene sør i Europa er statsgjelden nå omring 100 % av BNP, noe som blir en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere, og arbeidsløsheten blant unge er opp imot 50 %. Politikken som har ført til dette bygger på og krever altruisme. Det er her problemet ligger. 

 Rand, egoisme og altruisme (Trykt 2/3 )

av Vegard Martinsen

Førtseamanuensis Einar Jahr tar i et innlegg 24/2 opp noen poenger fra min kronikk 9/2. Han sier bla. at Rand angriper «en nærmest karikert variant» av altruismen. Men å innvende at ingen praktiserer altruismen slik Jesus mfl. anbefalte, er å slå inn en åpen dør. Poenget er, som jeg også skrev i kronikken 9/2, at hvis man sier altruismen er et ideal, fremholder man et ideal som er umulig å følge. Man må derfor være umoralsk for å leve godt, og Rands poeng er at moral da blir uforenlig med et godt liv. Altruismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger. Dette er opplagt skadelig.

Man har selvsagt nytte av andre, og man forholder seg til dem ved å omgås dem på en fredelig og vennlig måte, ved å handle med dem, ved ikke å initiere tvang mot dem, og, i den grad man har noe å avse, å hjelpe de som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon. Det er få som ikke kan klare seg selv, og å gjøre disse til kjernepunktet i en etikk, er galt.

Jahr oversetter «laissez-faire-capitalism» med «tøylesløs kapitalisme». Kapitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten, og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer. «Tøylesløs» beskriver derimot godt den sosialdemokratiske statens vekst, en vekst som gjør at de produktive i stadig større grad må kjempe seg igjennom en mer og mer tettvokst jungel av nye avgifter, skjemaer, reguleringer, lover, mer og mer kompliserte skatteregler og tilskuddsordninger, mm. Blant de mange skadelige resultater av dette er redusert vekst, og at mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien. At penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet, noe som er følgen av statlige reguleringer. Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide.

Jahr nevner Aristoteles’ «gyldne middelvei», men det er feil å tro at dette betyr at man alltid skal velge det som ligger mellom to ekstremer. Aristoteles’ poeng er at man bør velge en gylden middelvei mellom to ytterpunkter kun dersom begge er gale: man skal ikke være ødsel og man skal ikke være gjerrig; her bør man velge en mellomting. Men det er ingen gylden middelvei mellom rett og galt, mellom godt og ondt. Initiering av tvang er et onde, så det er ingen gylden middelvei mellom tvang og frihet


Rand og veien til lykken (Trykt 25/2)

av Vegard Martinsen

Med sitt kloke innlegg med den uventede tittelen «Martinsen og veien til lykken»16/2 gir Helle Levang Moum meg mulighet til å belyse et par viktige poenger. Hun spør med utgangspunkt i historien om Lincoln som redder en fortapt grisunge hva egoisme egentlig er: Var Lincolns handling egoistisk fordi han ikke hadde fått ro i sjelen om han ikke hadde gjort noe? Handlingen er uttrykk for velvillighet og hjelpsomhet, noe man bør utvise i den grad man kan. Alle handlinger er motiverte, men det betyr ikke at alle handlinger er egoistiske; man er ikke egoist bare fordi man gjør det man har lyst til, egoist blir man først når man følger prinsipper som er dannet ut i fra det som virkelig tjener menneskets liv på lang sikt. En som ødelegger seg selv f.eks. ved å bruke narkotika er ikke egoist. Moum konstaterer at «det er i kombinasjonen av å bry seg om seg selv og andre at vi mennesker finner lykke», og spør «hva er Martinsens posisjon i forhold til det»? Jeg er helt enig så fremt man selv velger hvem man skal bry seg om, og velger personer som virkelig beriker ens liv. Dette var også Ayn Rands syn.


Arne Thodok Eriksen, Ayn Rand og hensynsløshet (Trykt i forkortet versjon 17/2)

av Vegard Martinsen

Ayn Rands syn på altruismen er blitt kritisert i flere artikler i det siste. I en kronikk i Dagsavisen 9/2 dokumenterte jeg med et vell av henvisninger at hennes fremstilling er korrekt og at hennes kritikk av den er berettiget.

Allikevel forsøker Arne Thodok Eriksen 11/2 å imøtegå min fremstilling ved å si slike ting som at Rand «løser opp alle moralbegreper slik at vi ikke lenger kan skjelne mellom rett og galt», han spør om jeg mener at «bødlene i Auschwitz var altruister», og han sier at jeg «gir ofrene skylden». Han spør også «Hva med en mann som banker opp kona. Har hun selv skylden fordi hun er altruist?»

Overgripere er ikke egoister, de handler ikke slik at de virkelig vil tjene på det de gjør på lang sikt. Skal man knytte en filosofisk term til dem er de nihilister. Men en grunn til at overgriperne møter mindre motstand enn de burde er at ofrene er påvirket av altruismen, som altså sier «sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere». Hadde de f.eks. lyttet til det egoistiske slagordet fra den amerikanske revolusjonen «Don’t tread on me!» hadde de vært langt bedre rustet til å gjøre motstand.

Påstanden om at Rand løser opp moralbegreper er feil; hennes standard for moralske verdier er menneskets liv: alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralsk godt, alt som skader det er ondt. Slike tanker er dog helt fremmede for de som tror at moral = altruisme.

Eriksen er allikevel inne på noe viktig når han sier «Altruismen … krever innsats og omtanke. Man gir ikke bort skjorta slik at man fryser ihjel». Men Rands poeng er at altruismen ikke kan sette noen grense for sike handlinger, og det burde vel være opplagt at alt for mange i dag er ettergivende overfor udugelige politikere, plagsomme bekjente, maktmennesker, kriminelle, etc. Ifølge Rand er altruismen skyld i dette, noe jeg berørte i kronikken: «Bør man da kun betrakte altruismen som et ideal man bør strebe etter? Dette er et ideal det er umulig å følge, og man må da være umoralsk for å leve godt. Moral blir da uforenlig med et godt liv, og gir voksende umoral, som er skadelig fordi det da ikke finnes noen rasjonell veiledning for hvordan man bør leve». Hadde Eriksen tatt tak i slike ting heller enn helt meningsløse problemstillinger som å antyde at jeg mener at en voldelig koneplager er «en kjernekar», kunne vi kunnet få en interessant diskusjon.

Eriksen sier at USA «har gått fra likhet og velstand til et samfunn med stadig økende fattigdom». Han har et poeng her, men denne utvilklingen er et resultat av den venstreorienterte politikken som er ført i USA fra og med Hoover. Den siste virkelig gode president var Coolidge, som gikk av i 1929. Hans politikk gjorde den store velstandsvektsen på 20-tallet mulig. (Krisen i 1929 skyldtes begynnende reguleringer med altruisme som moralsk begrunnelse.) Deretter har politikken i stadig større grad videreført dette med altruistiske planer som «The New Deal» (Roosevelt) «The Great Society» og «War on Poverty» (Johnson) og «Compassionate Conservatism»» (Bush jr). Det er denne venstreorienterte politikken som gir makt og ressurser til uproduktive pressgrupper, lobbyister, byråkrater, akademikere og NGOer, på bekostning av den minkende andel som jobber produktivt. Dette er grunnen til at velstandsveksten flater ut og antaglig vil synke i årene fremover.

Tittelen på Eriksens innlegg er «Henynsløshetens stemme». Å antyde at egoisme er det samme som hensynløshet, er, hvis man skal tolke det på en så velvillig måte som mulig, et totalt bomskudd.



Posted in Uncategorized | Leave a comment

Ayn Rand og altruismen

av Vegard Martinsen

(En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert i Dagsavisen 9/2-2016.) 


Den kontroversielle og bestselgende filosofen Ayn Rand har i det siste vært gjenstand for en rekke artikler og kommentarer i pressen – i Dagsavisen, i Aftenposten, og i bloggosfæren. En rekke momenter ved hennes omfangsrike forfatterskap er blitt kommentert, men spesielt er det hennes angrep på altruismen som har vakt størst motstand, for ikke å si sinne. Enkelte hevder at Rand nærmest gir et forsvar for det å være bøllete, hensynsløs og, ja, nærmest ond.

Men hva er det hun egentlig mener? Hun er imot altruismen, men hva er altruisme? La oss først se på noen aktuelle og relevante eksempler.



«[Psykolog] Sissel Gran [sier at] «mange vonde forhold er ufattelig stabile i lang tid» Etter 37 år som kjærlighetens fanebærer tenker Sissel Gran at mange holder ut i forhold altfor lenge» (fra Aftenposten).

«Islamekspert: – Dropp alkoholen på julebordet. Alkoholfrie lønningspils og julebord kan være et alternativ som inkluderer alle på en arbeidsplass, uansett religion, sier Lars Gule» (

«Kölns ordfører ber kvinner oppføre seg. Kvinner må være påpasselige med hvordan de oppfører seg for å unngå framtidige overgrep, uttaler Kölns ordfører Henriette Reker etter at 90 kvinner sier de ble utsatt for seksuelle overgrep fra rundt 1.000 utlendinger nyttårsaften» (

«I trusselvurderingen het det at politiet og forsvaret kan være mål for terrorangrep i Norge» Derfor oppfordres vernepliktige til ikke å benytte uniform utenfor tjeneste» (Aftenposten).

En tilsvarende oppfordring er kommet i England: «British soldiers have been warned not to wear their uniform outside barracks amid fears of a Woolwich copycat attack. They have also been told not to let strangers know that they are serving in the British Army» (fra Daily Mail).

«Våldtagen kvinna ville inte polisanmäla: “Det är synd om honom för han är flykting”» (

«UDI: – Korset må bort før asylsøkerne kommer. -Vi gjør ikke dette med glede, sier Det Norske Misjonsselskapet.» Dette handler om at UDI krever at kors på bygninger som eies av Misjonsselskapet må fjernes før de kan brukes av asylsøkere» (Dagbladet).


Det er noe som er felles i alle disse eksemplene. Alle handler om ettergivenhet, og det er vi som er eller oppfordres til å være ettergivende. Vi skal tilpasse oss andre, de skal ikke tilpasse seg oss. Dette skal gjelde dersom de vi tilpasser oss er vanskelige ektefeller, voldtektsmenn, potensielle terrorister, eller bare innvandrere med en annen religion enn den som er mest vanlig her – vil de ikke delta på jobbens julebord dersom det drikkes alkohol så må vi andre droppe akevitten denne kvelden, vil de ikke oppholde seg i boliger som er smykket med kors må vi ta bort korset, klarer de ikke oppføre seg anstendig på fest så er det vi som må endre vår påkledning og vår oppførsel, blir de provosert av å se våre soldater i uniform må soldatene gå i sivil.

Dette handler om ettergivenhet, det handler om å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Finnes det noen personer – eller en ideologi – som hevder at det er slik man bør handle? Ja, slike personer er det mange av. En av dem er Jesus: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.» Jesus sier også: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige».

I skjønnlitteraturen finner man en rekke eksempler på at dette anses som et gode. For å bare å ta med ett eksempel: I Olav Duuns I stormen har den onde Lauris og den gode Odin kappseilet, og den veltede båten kan bare holde en av dem flytende. Odin, som er sterkest, lar Lauris få plassen på den veltede båten og velger selv døden. Odin ofrer seg, og han gjør dette fordi han, ifølge forfatteren, er et bedre menneske enn Lauris.



Dette idealet sier at det som er moralsk høyverdig er å ofre seg, det som er riktig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Det er dette som er altruisme. Dette går også frem av ordbøker og leksika, f.eks. Kunnskapsforlagets leksikon, som definerer altruismen slik: «den etiske grunnsetning som sier at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme».

I lærebøker om etikk finner man det samme: E. J. Bond: «[altruism is the policy of] always denying oneself for the sake of others» (Encyclopedia of Ethics, 1992), Burton Porter: altruism is «the position that one should always act for the welfare of others» (The Good Life, 1995). Lawrence Blum: altruism refers to placing the interests of others ahead one’s own (Encyclopedia of Ethics, 1992).

Opphavsmannen til ordet altruisme, August Comte, skrev at «vi er født med en rekke forpliktelser av alle slag – til våre forfedre, til våre etterkommere, til våre samtidige. Når vi blir født blir vi pålagt flere slike forpliktelser … » (fra Cathecism Positive, 1852).

Denne etikken er så utbredt og ukontroversiell at en politiker som John Kerry kunne si følgende i en tale i 2004: «…whatever our faith, one belief should bind us all: The measure of our character is our willingness to give of ourselves for others and for our country. These aren’t Democratic values. These aren’t Republican values. They’re American values. We believe in them. They’re who we are». John McCains taler på samme tid innholdt som regel følgende konstatering: «To sacrifice for a cause greater than oneself, and to sacrifice your life for the eminence of that cause, is the noblest activity of all».

Alle sier at selvoppofrelse er høyverdig, og det er dette som er altruisme. Altruismen har implikasjoner på alle livets områder, og det er lett å finne langt flere eksempler enn de som er nevnt over.


Rands syn

Ayn Rand er den eneste filosof som er imot denne etikken, og hun har som ingen annen foretatt dyptborende analyser av hva altruisme er og hva den innebærer. (Enkelte betrakter også Nietszche som en slags egoist, men han snudde bare den tradisjonelle etikken opp ned; han forfektet en irrasjonell egoisme for overmenneskene og krevde selvoppofrelse fra undermenneskene).

Før vi gjengir Rands egne ord tar vi med følgende fra en ikke helt fersk (2001) forskningsrapport fra NTNU/SINTEF: «mye tyder på at selvutslettende og oppofrende kvinner blir lettere syke. De lar andres ve og vel gå foran egne behov, og kommer til slutt til et punkt der kroppen sier stopp» (Gemini). Her sies det tydelig at altruisme er skadelig for de som praktiserer den.

Altruisme er altså ikke at man skal være snill og grei og hensynsfull, altruismen sier at man skal ofre seg for andre. Og dette er skadelig.

Rand skriver: «What is the moral code of altruism? The basic principle of altruism is that man has no right to exist for his own sake, that service to others is the only justification of his existence, and that self-sacrifice is his highest moral duty, virtue and value. Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.»

Det er svært få som praktiserer altruisme fullt ut; blant de som kom nært finner vi folk som Jesus, Frans av Assisi og Albert Schweitzer. Det er svært få som lever sine liv slik de gjorde.


Et ideal?

Men kan man ikke si at altruismen er et ideal som man bør strebe etter? Dette bety at man fremholder et ideal som er umulig å følge, det betyr også at alle vet at man er umoralsk og at man må være umoralsk for å leve godt, det betyr også at moral blir en fiende for et godt liv.

Med andre ord, å fremholde altruisme som et ideal vil føre til voksende umoral, og dette er skadelig fordi da vil folk ikke ha noen veiledning for hvordan de kan og bør leve sine liv.

Et annet poeng er at maktmennesker, personer som liker å bestemme over andre og å få dem til å adlyde, benytter altruismen for å få makt. Hitlers velkjente oppfordring lød slik: «[The] self-sacrificing will to give one’s personal labor and if necessary one’s own life for others is most strongly developed in the Aryan. … he willingly subordinates his own ego to-the life of the community and, if the hour demands, even sacrifices it.»

Rand ser ut til å være den eneste som tar et oppgjør med altruismen. Hennes etikk er det motsatte av altruismen, hun forfekter rasjonell egoisme, en etikk som sier at man skal handle slik at man virkelig vil tjene på det på lang sikt. Dette innebærer dyder som rasjonalitet, ærlighet, integritet, uavhengighet og rettferdighet, at man skal forsørge seg og sine ved produktivt arbeid, og at man ikke skal initiere tvang mot andre mennesker.

Egoisme er en forutsetning for et godt liv, sier Rand. Egoister er i motsetning til altruister umulige for maktmennesker å dirigere og styre, og det er muligens derfor så mange i det siste har fått stor spalteplass for å forsvare altruismen og å gi et helt feilaktig bilde av hva Ayn Rands syn egentlig er.





Fra tidsskriftet Gemini: Forskningsnyheter fra NTNU og SINTEF nr 4/2001


Kunnskapsforlagets leksikon, 1982

Bond sitert fra «Theories of the Good» i Encyclopedia of Ethics, 1992

Porter sitert fra The Good Life, 1995

Blum sitert fra «Altruism» i Encyclopedia of Ethics, 1992


Posted in Uncategorized | Leave a comment

Rimi-professor Hylland Eriksen slår til igjen!

Dette ble publisert i Dagbladet 3/7-2001:


Rimi-professor Hylland Eriksen slår til igjen!
av Vegard Martinsen

Den masseproduserende professor Thomas Hylland Eriksen har i Dagbladets kronikk om «Rimi-samfunnet» 30/6 tydelig demonstrert hva han baserer sine meninger på. Med påstander som at vi nå har «markedsliberalismens totale dominans» og at personer med en fortid i organisasjoner som «Kapitalistisk Ungdom» nå «har inntatt både mediene og partiene» kan man tydelig se at det er fantasi, ikke fakta, som er basis for hans ytringer.

Idag går 70-80% av all verdiskapning igjennom det offentlige, staten har nå solgt seg ned til 80% eierandel i Statoil, staten dominerer bankvesenet, omtrent 100% av sykehus og skoler er offentlig drevet, det offentlige er den dominerende aktør innen kringkasting, skattenivået øker – se f.eks. momsreformen, som ikke bare øker satsen til 24%, men også utvider grunnlaget.

Dette er fakta. Hvis Hylland Eriksen hadde hatt rett i at markedstenkningen hadde seiret, ville alle de nevnte prosentene vært null! Og hvor finnes aviskommentatorer som fullt ut støtter markedet? Det et ingen – den eneste som er i nærheten er den utmerkede Egil Bakke. Journalister er ifølge undersøkelser så og si alle som en sterkt venstreorienterte. Hva med partier? Alle, unntatt ett, ønsker å øke statens, dvs. politikernes og byråkratiets, makt, kun Det Liberale Folkepartiet ønsker å redusere statens makt.

Det er selvsagt riktig at den allmenne retorikk nå er mer positiv til det frie marked, men en professor burde kunne forstå at retorikk er noe annet enn fakta.

Det er også feilaktig når Hylland Eriksen beskriver Ayn Rand som en som primært er opptatt av «den tøylesløse konkurransens saliggjørende virkninger». Det hun sier er at mennesket må være rasjonelt og langsiktig, og avstå fra å initiere tvang mot andre mennesker. Årsaken til den utbredte korttenkthet som Hylland Eriksen beskriver, ligger i mangelen på rasjonalitet, men det er et for stort tema å ta opp her. Men Ayn Rands bøker anbefales.

Hylland Eriksen har selvsagt rett i at masseproduksjon ofte fører til redusert kvalitet, men han burde kanskje begynne med seg selv?

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Svar til Aftenposten 7/1-16


Aftenposten publiserte 7/1-16 to artikler om Ayn Rand.

Den ene var en innrømmelse fra kulturpersonligheten Sarah Sørheim om at hun synes «The Fountainhead» er en god bok, noe som nærmest er tabu å mene for de som tilhører kultureliten.–Sarah-Sorheim-8306508.html

Et utdrag: «På flyet fra Oslo til Venezia, for å dekke kunstbiennalen der, ble jeg en gang spottet av en kulturpersonlighet som så meg sitte oppslukt iThe Fountainhead av Ayn Rand. Min første reaksjon var å forgjeves forsøke gjemme boken, og i det stille forbanne meg selv for at jeg ikke hadde pakket den inn i et mer kulturpolitisk korrekt smussomslag.

Heldigvis viste det seg at vedkommende, som av hensyn til hans rykte skal få være anonym, var like begeistret for boken som meg. Så der satt vi, på et fly stappfullt av kulturfolk, og smugsnakket om Ayn Rand

I mellomtiden er det ingen grunn for dere andre til å la Rand ligge heller. Tvert imot, The Fountainhead er en bok som fortjener å bli lest av langt flere enn medlemmene av AynRand Institute. Og nå som jeg offisielt er ute av Rand-skapet, lover jeg å holde boken godt synlig neste gang jeg leser den på et offentlig sted»

Den andre artikkelen derimot var en slags oversikt over Rands virke, og den inneholdt en rekke feil og merkverdigheter.

Jeg sendte følgende innlegg til Aftenposten:


Mye riktig om Rand, men et viktig spørsmål forble ubesvart

av Vegard Martinsen

Det er mye riktig i Aftenpostens artikler om Ayn Rand 7/1, men også noen merkeligheter. Det påstås at hun «ble spion for McCarthy-administrasjonen». McCarthy var senator og ikke president, og det er sjelden at andre enn presidentnavn får denne tilføyelsen; det heter f.eks. Obama-administrasjonen. At hun på noe vis arbeidet for McCarthy er også feil. McCarthy avslørte kommunister i statsadministrasjonen tidlig på 50-tallet, men dette var noen år etter at Rand var involvert i arbeidet med å bekjempe kommunismens innflydelse i Hollywood sammen med blant andre Ronald Reagan, Walt Disney, Gary Cooper og Ginger Rogers.

Det sies at hennes kritikere kaller henne egoismens forsvarer – men det gjør også hennes tilhengere! Egoisme er en etikk som sier at man skal handle slik at man virkelig vil tjene på det på lang sikt. Dette var den etikken som dominerte i filosofiens gullalder i antikkens Hellas. Å være egoist er altså ikke å være en hensynsløs bølle.

Hun var også en sterk motstander av altruismen, en etikk som krever at man skal gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Jesus forfekter altruisme: «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, la ham få kappen også. Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.»

Kun de som praktiserer dette er altruister, og Rand mente at en slik etikk var ødeleggende. Altruismen sier altså ikke at man skal være snill og grei og hjelpsom. Her er Rands egne ord: «Do not confuse altruism with kindness, good will or respect for the rights of others. These are not primaries, but consequences, which, in fact, altruism makes impossible. The irreducible primary of altruism, the basic absolute, is self-sacrifice—which means; self-immolation, self-abnegation, self-denial, self-destruction—which means: the self as a standard of evil, the selfless as a standard of the good.»

Fører egoisme til et kaldere samfunn? Jeg vil tro det motsatte: et samfunn basert på frivillighet må være bedre enn et system som i en rekke forhold krever statlige trusler og tvang. Dessuten; dagens anti-egoistiske ideer fører i stadig større grad til ansvarsfraskrivelse og en holdning som innebærer «hvorfor skal jeg bry meg når det offentlige ordner opp?»

Det henvises til at mange amerikanere ikke har helseforskring fordi helsemarkedet visstnok skal være helt privat, noe Rand på et vis gis skylden for. Men USAs helsevesen er gjennomregulert av det offentlige, og derfor dyrt og komplisert. Men der finnes også de statlige hjelpeordningene MEDICARE og MEDICAID, og systemet med helseforskringer ble i betydelig grad knyttet til ansettelsesforhold etter statlige inngrep midt på 40-tallet. Dette er langt unna det fullt ut private og uregulerte system Rand er for.

En norsk forfatter siteres på at interessen for Rand er en slags ungdomssynd. Vel, Rand var idealist og apellerer til idealister, og noen fastholder idealismen livet ut. Dessverre er det noen som synes det blir for vanskelig å opprettholde sine idealer når de passerer 25. Mange av de som svikter, angrer, et tema som bla. var tema for noen av Henrik Ibsens siste stykker.

Aftenposten spør «Hvorfor elsker statsrådene Ayn Rand?». Det er ikke fordi de er enige i politkken hennes; hun ville gått inn for deregulrering, privatisering og skattelettelser; hun ville i motsetning til dagens politikere latt hver enkelt borger i stadig større grad fått bestemme over seg og sitt. Grunnen til at svært mange, inkludert enkelte politikere, elsker henne, er kun følgende: hun skrev fire knakende gode romaner.


Mitt følgebrev til Aftenposten var slik:

Til Aftenpostens debattspalte

Artikkelen om Ayn Rand 7/1 inneholder enkelte ting som man blir overrasket over å finne i en seriøs avis. Å påstå at Ayn Rand spionerte for McCarthy-administrasjonen er bare merkelig, og å ta med kommentarer fra to ikke spesielt velorienterte kritikere uten å ta med noe fra noen som vet hva hun står for, er som sagt overraskende.

Jeg har derfor skrevet en kommetar som jeg ber om plass til.

Innlegget er ikke sendt til andre aviser.


Vegard Martinsen


Dagen etter fikk jeg følgende fra Aftenposten:

Kjære Vegard Martinsen

Takk for debattinnlegget vi har mottatt. Vi har det svært trangt på våre debattsider og må be om at teksten forkortes til 1000 tegn (med ordmellomrom) 

Vennlig hilsen

A …




Jeg forkortet da mitt innlegg til følgende:

Ubesvart om Ayn Rand

av Vegard Martinsen

Artiklene om Ayn Rand 7/1 inneholdt noen rare ting, bla. at hun spionerte for McCarthy. Det var aldri noe samarbeid mellom dem; hans avsløringer av kommunister i statsapparatet kom noen år etter at Rand bekjempet kommunismens innflydelse i Hollywood. Ikke bare kritikere sier at hun er egoismens forsvarer, det gjør også tilhengere! Egoisme er en etikk som sier at man skal handle slik at man virkelig tjener på det på lang sikt; «egoist» er ikke synonymt med «hensynsløs bølle». Rand var imot altruismen, som sier at man skal gi avkall på egne verdier til fordel for andre. «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til … » – altruister er kun de som praktiserer dette. Er beundring for Rand en ungdomssynd? Rand apellerer til idealister. Noen fastholder idealismen livet ut, men mange forlater sine idealer når de «blir voksne», og angrer mot slutten av livet, et tema som er velkjent fra Ibsens sene stykker. «Hvorfor elsker statsrådene Ayn Rand?» var spørsmålet. Svaret er ikke at de er enige i hennes frihetsideer; da ville de ha redusert egen makt og gitt den tilbake til den enkelte borger. Grunnen er at de liker hennes knakende gode romaner.

Posted in Uncategorized | Leave a comment