Ny bok: «Krig, fred, religion og politikk»

Min nye bok «Krig, fred, religion og politikk» er nå tilgjengelig. Den inneholder ca 30 artikler: noen nyskrevne, noen nyhetskommentarer, noen artikler fra LIBERAL, noen taler holdt til DLFs landsmøter. Blant temaene er: velferdsstaten som hverken er moralsk eller bærekraftig, venstresidens kritikk av liberalismen, venstresidens argumentasjon for eget syn, og venstresidens forhold til postmodernismen og til konspirasjonsteorier. Man finner også artikler om etikk, både for personer og bedrifter; om enkelte aspekter ved Objektivismen; om islam og om krig. Alt er forankret i dagsaktuelle problemstillinger med et vell av kildehenvisninger.

Den kan kjøpes i bokhandelen, og på nett, f.eks. fra Haugenbok.

http://www.haugenbok.no/Fagboeker/Samfunnsfag-eboeker/Krig.-fred.-religion-og-politikk/I9788291106045

Her er innholdsfortegnelsen:

Frihet

Bedriftsetikk

Ayn Rands viktigste bidrag

Byråkratiet: skal det effektiviseres eller avskaffes?

Venstresiden og fattigdom

Økonomisk teori og høyrepolitisk praksis

Grunnloven

Norge – et glansbilde?

Norge i dag

Gullstandard

Islamofobi vs. islamofili

De konservatives svik

Intellektuell eiendom: copyright og patenter

Svar til Fredrik Gierløff: «Hvem er redd for Ayn Rand?»

Svar til George Monbiots spalte om Ayn Rand

En kommentar til Gene Bell-Villadas bok om Ayn Rand

Svar til Norunn O. Seips artikkel om Ayn Rand og medlidenhet

Ansvar: et viktig grunnprinsipp for frihet

Kritikken mot liberalismen

Venstresidens argumenter

Om å få gjennomslag: førsteinntrykket sitter

Postmodernismen og venstresiden

Konspirasjonsteorier og politikk

Krig: hvorfor og hvordan

Hva forteller vår tids krigsfilmer?

Arven etter Ayn Rand

DIM-hypotesen

Advertisements
Posted in Uncategorized | 1 Comment

Om å lære av tidligere kriger

Professor Øyvind Østerud skriver 23/10 i en fast spalte i Aftenposten under tittelen Med makt mot viten at De vestlige intervensjonene mislykkes gang på gang, uten at man lærer.

Et kort sitat: Irak faller nå fra hverandre i en sky av vold, i kjølvannet av en internasjonal intervensjon som skulle legge grunnlaget for en ny, demokratisk orden. Fremmarsjen til IS er en umiddelbar konsekvens av vestlig støtte til et korrupt og diktatorisk sjiamuslimsk regime, kombinert med en ubetenksom oppmuntring av de rivaliserende opprørsgruppene i Syria. Fragmenteringen av staten Irak var ikke bare forutsett av skribenter med inngående områdekunnskap, men også av den amerikanske administrasjonen som unnlot å marsjere mot Bagdad for å styrte regimet under den første Gulfkrigen i 1990–91.

http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Med-makt-mot-viten-7753343.html

Østerud utelater at slike intervensjoner kan ha ulike formål, og at man må vektlegge denne type målsettinger før man trekker en dom.

DLFs leder Vegard Martinsen sendte følgende leserbrev til Aftenposten som en kommentar til Østeruds artikkel:

Om å lære av tidligere kriger

Det er mye man kan være enig i i Øyvind Østeruds artikkel i Aftenposten 23/10 om USA og de alliertes krigsinnsats i bla. Irak og Libya. De fleste vil være enige i at innsatsen i Libya var en katastrofe, men jeg vil gjerne gi et annet perspektiv på det som skjedde i Irak. President Bush jr hadde som mål å innføre demokrati i Irak. Iraks styrker ble raskt slått på slagmarken, og tyrannen Saddam Hussein mistet makten og ble senere henrettet. Men president Obama trakk de amerikanske soldatene ut av Irak lenge før jobben var ferdigstilt, og grupper som Islamsk Stat kunne vokse frem uten å møte betydelig motstand.

La oss foreta et tankeeksperiment. Anta at de allierte i WW2 ikke hadde hatt som mål å knuse nazismen og Nazi-Tyskland, men hadde gått inn for å innføre demokrati i Tyskland og så avsluttet krigshandlingene sommeren 1944. Da ville antagelig nazismen blomstret opp igjen i Tyskland.

Innfører man demokrati i et land hvor en tyrannisk ideologi dominerer vil det folkevalgte styret også bli tyrannisk; et opplagt eksempel er Gaza, hvor befolkningen i stor grad stemte på terroristgruppen Hamas.

I Irak kunne USA og de allierte fulgt eksemplet fra WW2 hvor Tyskland og Japan forble okkupert i flere år etter 1945; de allierte kunne innsatt et regime som skulle bygge opp en stat og et samfunn som i størst mulig grad respekterte individuell frihet samtidig som tyranniske ideologier ble nedkjempet.

Da ville vel resultatet blitt et annet enn en fremvekst av radikal islam som få eller ingen var i stand til eller villige til å bekjempe.

Østerud har rett i at de vestlige intervensjoner mislykkes gang på gang uten at man lærer. Men hadde USA og de allierte tatt lærdom av krigen mot Tyskland og Japan, ville resultatet kunne blitt at Irak på samme måte som Tyskland og Japan ble siviliserte og fredelige land med en betydelig grad av individuell frihet og stor velstand.

Posted in Uncategorized | Leave a comment

En kommentar til en Ayn Rand-kritisk bok lagt inn på bokens side på amazon.com

On Nabokov, Ayn Rand and the Libertarian Mind: What the Russian-American Odd Pair Can Tell Us about Some Values, Myths and Manias Widely Held Most Dear

av Gene H. Bell-Villada (Cambridge Scholars Publishing, 2013)

http://www.amazon.com/Nabokov-Rand-Libertarian-Mind-Russian-American/dp/1443850403/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1406786659&sr=1-1&keywords=bell-villada

 

This is a book by and about immigrant Gene Bell-Villada (he came to the US in 1957 when he was 17) and his experiences in American society, his family background, his interests and his exploration of two very different Russian-American writers, Ayn Rand and Vladimir Nabokov. Bell-Villada is now a ”professor of Romance Languages”, but still his book is filled with falsehoods about and misinterpretations of Rand.

 

Some parts of the book are interesting; the author’s reflections on his experiences in America as a US citizen who spent his first 17 years outside the US, his views on Nabokov, Chernyshevsky, Dostoyevsky, etc. But when he speaks about Rand (and other free market supporters), the only thing that is interesting is how grossly Bell-Villada’s misinterpretates their views.

 

Bell-Villada says that his father “could well be described as a “Randian””. Why? Because he    “lived for money-making at the exclusion of all else, whether these be family, parenting …” (p. xii). To describe a man who lives only for money-making at the exclusion of all else as a Randian is wrong; none of Rands heroes, neither Roark, nor Galt, nor Rearden, were much interested in money. “Money is only a tool”, Rand’s premier hero John Galt says. And here is Rand speaking for herself (in the article “The Money-Making Personality”, Cosmopolitan, April 1963): “The Money-Maker does not care for money as such”. But still, Bell-Villada labels a man who lives only for money-making as a Randian.

 

Rand, as we know, chose not to have children. She knew that having children is a great responsibility, and she would not take the time necessary away from her career in order to take care of children. Bell-Villada´s father did have children, but he ignored them in order to concentrate on his monomanic  moneymaking. Bell-Villadas´s father and Rand choose opposite paths here, but still, Bell-Villada says that his father´s path is the Randian one.

 

Bell-Villada claims that a more appropriate title for Rand’s book on ethics would be “The Virtue of Selfishness and the Evilness of Caring about Others” (p. 7). Bell-Villada thinks that altruism means caring for others. It is nothing of the sort, as everyone who had read Rand’s books with a modicum of attention knows. Altruism is the ethical doctrine that says that the only good is to live for others and that it is evil to live for oneself. To equate compassion (when appropriate) with altruism is a trick, it is trying to present something bad and harmful as something good.

 

Bell-Villada says that Rand opposes compassion by quoting Rand’s character Dominique Francon: “Compassion is … what one feels when one looks at a squashed caterpillar” (p. 7).

 

One must be careful when one tries to hold an author to the same views that his or her characters expresses. What a character in a novel says depends on the mood of the character at that time, on whom he or she is talking to, on the context in the novel, on the need for drama, etc. Granted, Rand is a special case, especially when it comes to her heroes, and her relationship with Dominique is very special, but here are Rand’s own words on compassion: “I regard compassion as proper only toward those who are innocent victims” (from the Playboy interview). In other words: Rand´ view is that compassion can be proper. Bell-Villada ignores all this and says that Rand is opposed to compassion, a view he bases upon an out-of-context-quote from one of her fictional characters.

 

Bell-Villada says that Keating should be more grateful towards his mother who “scrimped and saved in order to put her son through college” (p. 20) . But Keating’s mother practically bullied her son into giving up his ambition to become a painter; she wanted him to become an architect – the reason being the social prestige that comes with being an architect. At the end of the novel, his life in ruins because he chose a career he did not care for. Keating regrets not choosing painting. So, the ungratefulness is well deserved.

 

Bell-Villada says that Rand’s heroes are all ”handsome … Anglo-saxon … unfailingly right about everything [emphasis in original]” (p. 64). Not true. Francisco d’Anconia was not Anglo-saxon, and Roark, Dagny and Rearden were wrong on important issues. And non-hero Keating was also handsome; he even worked as a model in his student days.

“…any interference with these superior beings’ endeavors she [Rand] viewed as objectionable and indeed immoral”, writes Bell-Villada (p. 63). The view Rand actually held is quite different; she viewed all initiation of force against anyone as immoral. Rand’s important principle that initiation of force is evil, becomes, when transformed through Bell-Villads creative imagination, “interference with the endeavors of the superior beings is immoral”, losing all contact with Rand’s important principle in the process.

 

Bell-Villada claims that Rand reviewed Rawls´ “A Theory of Justice” without reading it. Is this true? Let us see what Rand actually said. She wrote (in the article “An Untitled Letter”): “…I have not read and do not intend to read that book. But since one cannot judge a book by its reviews, please regard the following remarks as the review of a review.” Bell-Villada presents this the following way: “In keeping with her cavalier treatment of other philosophers, she once wrote a review of John Rawls´ “A Theory of Justice” without so much as having skimmed [it], consulting the reviewers instead” (p. 98). As we saw, Rand explicitly said that her article was “a review of a review”, i. e. it was not a review of the book. And Bell-Villada talks about “cavalier treatment” ….

 

Bell-Villada quotes a Rand-supporter: “Parasites who persistently avoid either purpose or reason perish as they should” – and Bell-Villada thinks that “parasites” means “the poor, the orphaned, the unemployed, the maimed, the sick …”. (p. 30-31). This is really strange. Bell-Villada really says that Rand’s view is that the poor and the sick should die (Bell-Villada: ““Perish” does mean “die”, p. 32) There is absolutely no basis for inferring that by “parasite”, Rand means “the poor and the sick”.

 

Here are some quotes from “Atlas Shrugged” that show what Rand really means by “parasite”: Eugene Lawson: “I wasn’t concerned with the parasites of office and laboratory. I was concerned with the real workers – the men of callused hands who keep a factory going”.

 

Dagny Taggart “thought suddenly of those modern college-infected parasites who assumed a sickening air of moral righteousness whenever they uttered the standard bromides about their concern for the welfare of others”.

 

John Galt: “Sweep aside the parasites of subsidized classrooms, who live on the profits of the minds of others and proclaim that man needs no morality, no values, no code of behaviour”.

 

To have read this, as Bell-Villada has, and to claim that Rand by ”parasite” means “the poor and the sick” is really strange and has absolutely no basis in fact.

 

In Objectivism, according to Bell-Villada “there is nothing new. Her focus on reason is as old as philosophy itself. Her moral system … is essentially a popularized, vulgarized and stealthily Americanized distillation of Nietzsche”. (p. 98). This only shows that Bell-Villada neither knows Objectivism nor the history of philosophy. Rand’s view that concepts are formed by measurement-omission; that man’s life is the standard of moral value; that productivity is a moral virtue; that initiation of force is evil; and that art is a condensation of philosophy and brings man’s widest metaphysical abstractions into his immediate, perceptual awareness; those are some of the important philosophical points that are new with her.

 

Bell-Villada also makes the fantastic claim that libertarians (people who favour free markets, free trade and limited government) really are very close to being fascists: “Libertarians are not, strictly speaking, fascist, inasmuch as they still believe in and rely on the established mechanisms of democratic governance in accomplishing their ends…” (p. xi). I.e. they are not fascist only because they want their politics to be implemented via democratic means.

 

Bell-Villada supports this by saying that Nazi-Germany was capitalistic, (i.e. he says that nazism/fascism and capitalism is one and the same), and that no conservatives opposed Hitler and Nazi-Germany during the 30ies – and neither did Rand.

 

Capitalism rests upon the full recognition of private property. In Nazi-Germany, private property was not seized by the government (as it was in Soviet Russia); it remained in private hands, but in name only. All production and all trade was heavily regulated by the government. In reality, there was no respect for private property in Nazi-Germany, and therefore, the system was not capitalistic.

 

As for Rand not speaking up against nazism during the 30ies – during this decade, she was not a public figure. She was not known, she could not get an audience. Furthermore, she had escaped from communism in Russia, and she saw that communism was on the rise in the US. Therefore, she spent her energy fighting communism. She had published “We the Living” in 1936, but it did not sell well and soon went out of print. There was also a stage adaption of the book produced on Broadway in 1940 (“Anthem” was published in US only in 1946.) She used her energy fighting communism, which was a real danger in the US. Nazism was not a real danger in the US. To criticize the then unknown Ayn Rand for not also speaking up against nazism during this period is grossly unfair.

 

Bell-Villada also doubts Rand’s story that she took her first name from a Finnish writer (Rand’s  original name was Alyssa Rosenbaum): he cannot find any Finnish writer named Ayn (p. 14). But maybe Rand’s memory was slightly off; in the Finnish national poem “Kalevala” (1835), a work Bell-Villada surely knows, there is a female character named Aino. Maybe Rand used this as an inspiration for Ayn, and confused a character in a literary work with a writer.

 

Bell-Villada ridicules the view that society does not exist; this point is number 5 in a list of 21 items that constitutes “a broad pattern of denial of the libertarian Right” (p. 193-4): “Point 5) Denial of the existence of society ([among people who have this view are] Rand, Nabokov, Hayek, Thatcher)”

Mrs. Thatcher did indeed say that “There is no such thing as society”. But let us do what Bell-Villada did not bother to do, let us check the context.

Here is the full quote from Mrs. Thatcher: ““[Someone says]: I am homeless, the Government must house me!” and so they are casting their problems on society and who is society? There is no such thing! There are individual men and women and there are families and no government can do anything except through people and people look to themselves first … There is no such thing as society…. There is living tapestry of men and women and people and the beauty of that tapestry and the quality of our lives will depend upon how much each of us is prepared to take responsibility for ourselves”.  http://www.margaretthatcher.org/document/106689

She is saying in effect that when someone blames society for their problems and demand that society should solve them, there is no such thing as society, there are only individual men and women … and that help can only be given through individual man and women (“no government can do anything except through people”).

But let us investigate this a little further: a society is obviously not an object (or, as Mrs. Thatcher said, a thing), and it then does not exist in the same way that, say, an individual man exists. Does a society, then, exist in the same way an organization exists? In the same way that a firm exists? In the same way that a state exists? Of course, men and organizations and firms and states can do things, they can take action, but can a society – as a society – do things?

One can choose to be a member of an organization or not, one can even be elected to its board. One can choose to deal with a firm (as a customer, as an employee, as an owner) or not, but one cannot choose to be a “member” of a state or not, if you are born as a US citizen you are a US citizen and then you are a “member” of the US state for life (you can of course emigrate to another country, but then you become a “member” of the state in that country). So there are different types of cooperation between individuals, and there are different type of relations between an individual and an organization. But what is the connection between an individual man and society? Can one opt out if one wants to?

A firm, an organization, a state, have rules that are binding for its customers/members/citizens, and that is why these kind of entities can act; they (their leaders) can give orders to their members/employees. But is a society just a collection of men with norms and rules and habits living in a delimited area? If so, a society cannot act as a society. A society, then, is not the same as a state. (It is normal procedure for leftists to equate society with the state, but this is obviously incorrect.)

Bell-Villada could have discussed these kinds of questions, but he chose not to. Instead he just dismisses the view that society does not exist – that society does not exist as a formalized organization and therefore cannot act – and bases his view upon a quote he removed from the context in which it appeared. But as we have seen, this is typical of Bell-Villada’s approach.

Bell-Villads mentions the following story, which sheds some light on Bell-Villada himself. Vladimir Nabokov, whom Bell-Villada admires greatly, worked as a professor of literature, and on exams, he focused on elements like these: “List the contents of Anna Karenina’s handbag!” or “Describe the wallpaper in the Karenins’ bedroom” (p. 84). Bell-Villada apparently approves of this approach during an exam. But facts like these are not essential parts of a novel. They can add color to the essentials, and can be somewhat important elements in a story, but they are not essentials. On an exam one should focus on essentials.

 

In a similar vein, but even more so, Bell-Villada tells the following story of his enjoyment of certain passages in Nabokov’s most important work, “Lolita”: “I read “Lolita” maybe three times and carried around photocopies of some of its key pages … I don’t know how many times I grinned at the episode of Valeria and her lover the Tsarist taxi driver, who leaves a liquid souvenir of himself in cuckolded Humbert’s toilet bowl …” (p. 30). Bell-Villada will search in vain for similar incidents in Rand´s books, and this may be one of the reasons Bell-Villada does not like them very much.

 

Bell-Villada is a man who grins at the contents of a toilet bowl (or over the literary expression of it), who thinks that the description of the pattern of the wallpaper in the protagonists’ apartment is an essential a part of a novel, who has severe problems getting his facts straight, who really believes Rand wants poor people to perish – or die; he is a man who prefers “Lolita”, a book about a middle aged pervert lusting after a 12 year old girl, over “Atlas Shrugged”, a novel about the role of the mind in man’s existence. It is then to be expected that Bell-Villada thinks that Ayn Rand is a bad novelist and a bad philosopher – he even compares “Atlas Shrugged” to junk food (p. 138). But it should be obvious which of the two novels that has the most nutritional value.

 

Bell-Villads’s book is also about the political views of the classical liberals or neo liberal (Bell-Villada’s preferred term, p. 176: “Hayek, then was a classical … liberal who indeed identified himself as such … “Neo-liberal” is thus a strictly accurate term … for denoting the committed, ideological defenders of the free market”).

 

But what Bell-Villada does is only to present the classical liberal views on various topics, and he finds them so absurd that they do not deserve even slightest attempt at refutation. What Bell-Villada really says is that it is obvious that the government should run schools and health care systems and social security, etc., and that the critique from the neo liberals about the dangers of the welfare state is not even worth an opposing argument. He implies that the success of the welfare states in Europe confirm his view: the welfare state is not a road to poverty and serfdom, as the neo liberals and Ayn Rand says.

 

To refute Bell-Villada’s view, I will only here direct his attention to the recent developments in Europe (unemployment, deficits, general decline, etc.) and in left-wing bastions like Detroit, and recommend Don Watkins’ short, but excellent book about the sad history of and the grim future of Social Security and those who will be forced to pay for it: “Rooseveltcare. How Social Security is Sabotaging the Land of Self-Reliance” (2014). The book is available here on Amazon, and as a free pdf here: http://ari.aynrand.org/~/media/pdf/rooseveltcare.ashx

 

There is much more in Bell-Vlllada’s book that needed comments and corrections, but I will stop here, this piece is already way too long.

Posted in Uncategorized | 2 Comments

Snoen i glasshus?

Jeg sendte dette til Aftenposten 6. februar 2014. En uke senere trykte de en sterkt forkortet versjon.   

Det beste ved Aftenposten er Jan Arild Snoens ukentlige spalte. I den har han belyst dagsaktuelle spørsmål fra en nær konsekvent liberalistisk vinkel: statlig subsidierte studielån fører til overproduksjon av akademikere, Oslo Høyres støtte til OL kan resultere i fest for andres – skattebetalernes – penger, legalisering av hasj vil være et gode, prising av veier vil redusere køproblemene, etc.

Onsdag 5, februar tar han opp aktiv dødshjelp: en liberalist vil hevde at det enkelte menneske har full rett til å bestemme over sitt liv, inkludert dets avslutning. Dette innebærer at man skal ha rett til å søke hjelp dersom man f.eks. pga. smertefull sykdom skulle ønske å avslutte sitt liv på en verdig måte. Snoen sier at folk flest støtter dette liberalistiske synet, men at få eller ingen politikere våger å ta opp denne saken og si det som både de selv og mange andre mener. I et avsnitt med tittelen «Politisk mot» feller Snoen en rettferdig dom over samfunnsdebattantene i de store partiene, noen av dem er «skyggeredde» fordi de ikke våger å ta opp denne saken, konstaterer han

I alle sakene Snoen har tatt opp har han støttet standpunkter som det konsekvent liberalistiske Det Liberale Folkepartiet er for, men han har ikke en eneste gang nevnt dette partiet. Man kan lure på hvorfor. Det kan vel ikke være slik at han ikke nevner det partiet som står hans standpunkter nærmest fordi han selv er skyggeredd?

For ordens skyld: DLF vil legalisere aktiv dødshjelp i tråd med de de retningslinjer Snoen skisserer, så også i denne saken er Snoens syn i samsvar med DLFs.

 

Vegard Martinsen

Leder Det Liberale Folkepartiet

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Svar til Fredrik Gierløffs artikkel i Minerva 4/13.

Ingen grunn til å være redd for Ayn Rand

av Vegard Martinsen

Denne artikklen ble publisert på Minervas nettside 8. januar 2014 

http://www.minervanett.no/ingen-grunn-til-a-vaere-redd-for-ayn-rand/

Minerva nr 4 2013 inneholder artikkelen «Hvem er redd for Ayn Rand?», skrevet av Fredrik Gierløff. Den har dessverre et skuffende lavt saklighetsnivå.

Til min overraskelse er jeg sitert, og til og med uten at det oppgis hvem jeg er! Ikke er jeg presentert som leder i Det Liberale Folkepartiet, ikke som tidligere formann i Foreningen for Studium av Objektivismen (som er nevnt i artikkelen), ikke engang er jeg presentert som norsk Objektivist – men kanskje er min kjendisstatus en god del større enn jeg selv har merket; kanskje vet alle Minervas lesere hvem Vegard Martinsen er.

Gierløffs artikkel inneholder bla. dette « ….følgende sitat fra Vegard Martinsen, som til Samtiden i 2001 skrev at dersom det virkelig var slik «at man kan betale litt til staten, og så vil staten gi oss gode skoler, godt helsevesen, osv. – da ville ingen være motstandere av et slikt system!»»

Gierløff påstår at det jeg sier er feil: «Men det kunne umulig være riktig, for objektivismens forsvar for frihet stammet jo nettopp fra logikk utledet fra aksiomer, ikke forventninger om konsekvenser.»

Jeg har tre ting å si til dette. For det første er sitatet ufullstendig; Gierløff avslutter sitatet der begrunnelsen begynner. Sitatet i sin helhet er slik:

«Hvis det virkelig var slik … at man kan betale litt til staten, og så vil staten gi oss gode skoler, godt helsevesen, osv. – da ville ingen være motstandere av et slikt system! Men i virkeligheten vil et slikt system føre til stadig økende skatter, mer og mer penger vil forsvinne i byråkrati og statlige prestisjeprosjekter, de som virkelig trenger hjelp vil fortsatt ofte være uten, og det vil stadig bli lagt hindringer i veien for produktiv virksomhet, og dette vil resultere i en stadig synkende velstand. Da er det de svake som vil tape mest på et slikt system.»

Gierløff utelater det som er uthevet over, og som er begrunnelsen for motstanden mot tvungne statlige støtte- og overføringsordninger. (Artikkelen sitatet er hentet fra ligger her: http://www.vegardmartinsen.com/samtiden.html .)

For det annet: Gierløff påstår at «objektivismens forsvar for frihet stammet jo nettopp fra logikk utledet fra aksiomer [og er ikke basert på vurderinger av konsekvenser]».

Dette er en fundamental misforståelse av aksiomenes rolle i Objektivismen. Det er ikke slik at man utleder noe fra «existence exists» eller «A is A», slik man utleder fra aksiomer i matematikken. I Objektivismen er aksiomene der for å veilede utledninger fra det man observerer. For å si det litt enkelt så er aksiomenes oppgave å presisere at man skal observere og utlede fra virkeligheten – fra eksistensen; utgangpunktet er at noe eksisterer, at det er uavhengig av noens bevissthet; det primære faktum er at «existence exists». Videre, det som eksisterer påvirkes ikke av noens bevissthet eller ønsketenkning, det er det det er, alt har identitet, identitetsloven gjelder: «A er A».

Enkelte vil vel kanskje tro at det er unødvendig å presisere at man skal holde seg til og basere sine vurderinger på fakta. Det forekommer dog alt for ofte at vurderinger ikke er basert på fakta, men i stedet er basert på egne (mis)oppfatninger. Et meget nærliggende eksempel på dette er faktisk Gierløffs artikkel. Hans kritikk av Rand tar sjelden utgangspunkt i noe hun har skrevet eller ment, kritikken tar som regel utgangspunkt i Gierløffs egen feilaktige forståelse. F.eks. har Rand aldri ment noe som kan tolkes som at «hun hånet massene», slik Gierløff hevder, dette er kun noe Gierløff tillegger henne ut i fra sin egen misoppfatning. Hadde han lagt vekt på å sjekke fakta, hadde han tatt seg ad notam det som er et av poengene med «existence exists», ville han ikke begått slike grove bommerter.

(Hvis Gierløff tenker på følgende sitat fra Kira i We the Living som begrunnelse for at hun hånet massene: «What are your masses but mud to be ground underfoot, fuel to be burned for those who deserve it?», så er dette noe Kira sier til kommunisten Andrei som en beskrivelse av kommunistenes egentlige syn på massene, det er ikke Kiras eller Ayn Rands syn.)

Objektivismens etikk og politikk er basert på prinsipper, og disse prinsippene er i motsetning til det Gierløff sier utledet fra forventninger om konsekvenser av handlinger.

Forøvrig, det som Gierløff beskriver som Rands metode – at standpunkter “stammer fra logikk utledet fra aksiomer” – er en nokså treffende beskrivelse av Spinozas metode, men ingen som har lest begge vil forveksle Rand med Spinoza.

For det tredje, Gierløff sier at jeg skrev det han siterer fra meg i et svar til Samtiden. Dette er korrekt. Men han nevner ikke at dette svaret ble refusert av Samtidens redaktør. (Samtiden hadde publisert en artikkel av Gunnar Schrøder Kristiansen, og jeg sendte inn et svar med noen korreksjoner av feil i denne artikkelen.) Det er visst nokså vanlig at tidsskrifter trykker artikler om Ayn Rand som inneholder vesentlige feil, og så nekter de å ta inn korreksjoner. Etter mitt syn burde redaksjoner i slike tilfeller være takknemlige for muligheten til å korrigere feil de har publisert.

Det var også en annen overraskende ting i Gierløffs artikkel. Han skriver at han etter et dypdykk i Rands forfatterskap oppdaget at “for mange snarveier og bekvemmelighetshensyn ble tatt, for mange brister oppdaget … En del av dette er utdypet i en artikkel der Torbjørn Røe Isaksen og jeg kritiserer mangel på konsistens og uklare premisser i Ayn Rands syn på eiendomsrett. Den sto på trykk i det kortlivede liberalistiske tidsskriftet Nytt Paradigme i 2005”.

Artikkelen det siktes til er skrevet av Gierløff og Isaksen og er publisert i Nytt paradigme Nr 2 2005, men den handler ikke om Ayn Rands syn på eiendomsrett, den handler om anarkisten Murray Rothbards syn på eiendomsrett. Tittelen viser dette: “Rettferdighet og eiendom – En kommentar til Murray N. Rothbard”. Ja, det står innledningsvis i artikkelen at “Rothbards filosofiske utgangspunkt ligner svært mye på Ayn Rands …”, men å beskrive denne artikkelen som resultat av “et dypdykk i i Ayn Rands forfatterskap”, et dypdykk som avslører “mangel på konsistens og uklare premisser i Ayn Rands syn på eiendomsrett” er det ingen dekning for overhodet. At det kan finnes slik mangel på konsistens og uklare premisser hos Rothbard er dog ingen bombe; Objektivister har et svært negativt syn på Rothbard, og jeg har skrevet noe om dette i artikkelen “Libertarianismen: et Objektivistisk perspektiv”

https://vegmar.wordpress.com/2011/05/03/libertarianismen-et-objektivistisk-perspektiv/

De andre tingene som Gierløff utgir for å være standpunkter innen Objektivismen er i det store og hele, på samme vis som punktet jeg har omtalt over, også basert på misforståelser, men dette er noe enhver som har lest litt av Ayn Rand med en smule oppmerksomhet enkelt kan konstatere. Artikkelen sier således heller lite om Objektivismen, men den sier som de fleste artikler en god del om forfatteren.

Aside | Posted on by | Leave a comment

Norunn Ottersen Seips korstog mot Ayn Rand

Som tidligere formann i FSO, som Norunn Ottersen Seip såvidt avlegger et besøk i sin artikkel «De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten», http://www.kulturverk.com/2012/10/30/de-briljante-ayn-rand-og-korstoget-mot-medlidenheten/ vil jeg gjerne be om plass til å korrigere noen av de misforståelsene som finnes i artikkelen.

La meg først innledningsvis si at det er en relativt ofte forekommende feil å uten videre ta en forfatter til inntekt for synspunkter som hans eller hennes romanfigurer gir uttrykk for. Men Rand er annerledes enn de fleste andre. Hennes hovedpersoner er talerør for hennes ideer, men de er allikevel mennesker (dog mer i slekt med de som finnes hos Corneille og Racine enn de som finnes hos Kafka og Beckett og Joyce og Fo), og dette innebærer at når man skal forstå det de sier så må man huske at de uttaler seg i en bestemt situasjon som reaksjon på noe som akkurat har skjedd i romanens handling. Derfor må man være forsiktig med å ta et sitat, rive det løs fra denne sammenhengen, og så si at dette er dekkende fremstilling av forfatterens syn.

Seip trekker frem Roarks syn på medlidenhet og sier at han betrakter dette som en «avskyelig følelse». Men dette er Roarks reaksjon der og da på noe bestemt han har erfart, nemlig (som Seip også faktisk gjengir i sitatet) en «fullstendig visshet om at det eksisterte et menneske uten verdi eller håp, denne følelsen av noe som var ferdig, av noe som ikke kunne reddes».

Jeg synes det er helt riktig å oppfatte denne følelsen vissheten om at det finnes mennesker uten verdi eller håp – som forferdelig, som noe sterkt negativt. Seips hovedpoeng ser åpenbart ut til å være at dette og kun dette er «medlidenhet», og at vissheten om at det finnes mennesker uten verdi eller håp er en positiv holdning.

La oss ta utgangspunkt i en standard definisjon ( http://www.definitions.net ) av «medlidenhet»/ «compassion»: «a feeling of deep sympathy and sorrow for someone struck by misfortune, accompanied by a desire to alleviate the suffering; mercy.»

Dette er noe helt annet enn det Roark reagerer negativt på. Roark viser også medlidenhet – ekte, positiv medlidenhet – en rekke andre steder i boken, både overfor Cameron og overfor Steven Mallory, og faktisk også overfor Keating når han på et vis innser at han ved å adlyde andre (moren, Toohey, opinionen) og ved ikke å følge sine egne interesser og å dyrke sitt eget talent (som kunstmaler) har kastet bort sitt liv.

Videre er det også tilfeller av ekte positiv medlidenhet i Altas Shrugged, f,eks viser Dagny medlidenhet overfor bomsen på toget, Rearden viser medlidenhet overfor Gwen Ives, etc.

Seip snakker om Rands – ikke Roarks – korstog mot medlidenheten, men da burde hun også ha undersøkt om Rand selv har sagt noe om dette. Og det har hun: «I regard compassion as proper only toward those who are innocent victims, but not toward those who are morally guilty. If one feels compassion for the victims of a concentration camp, one cannot feel it for the torturers. If one does feel compassion for the torturers, it is an act of moral treason toward the victims.»

Dette er et lett tilgjengelig sitat (finnes på http://www.aynrandlexicon.com ), men Seip har av grunner som jeg ikke skal spekulere om ignorert dette.

Så et par andre ting. Seip trekker frem personenes utseende og sier at «Fedme, det veike, det bløte viser det svake og motbydelige i de litterære personlighetene hennes. Det er lite ambivalens». Det er ikke uvanlig at store forfattere bruker en persons fysiske karakteristika for å gjøre personligheten tydelig for leseren; Shakespeares Richard III er vel et av de mest kjente eksempler. At også Rand gjør dette er ikke kritikkverdig. Men også her gjengir Seip Rand feil; det er ikke slik at alle positive personer hos Rand er pene og alle negativ personer er stygge eller uelegante: Toohey er slank og distingvert, Guy Francon vet hvordan man skal matche sokker og slips, Keating er så kjekk at han i studietiden jobbet på si som fotomodell, etc.

«Roark står i særklasse av Rands karakterer, fordi han aldri tviler» sier Seip. Nei, Roark tviler ikke, og poenget med boken er ikke å vise tvil, poenget er å vise hvordan Roark, som altså har et ifølge Rand korrekt utgangspunkt, utvikler seg og får større innsikt gjennom det han opplever i boken, en utvikling fra innledningsvis å ikke forstå «the principle behind the dean» til å forstå dette fullt ut, noe Roark viser at han har gjort i og med talen i den siste rettssaken. I Atlas Shrugged derimot inngår tvil; både Dagny Taggart og Hank Rearden tviler seg igjennom mesteparten av boken.

Seip påstår også at Objektivismen (stor forbokstav fordi det er et egennavn) bruker feil definisjoner (selv om hun formulerer det noe annerledes, hun sier hun er uenig i definisjonene).

Jeg vil formulere egoisme slik: Egoisme er et etisk prinsipp som sier at man skal handle slik at man selv virkelig vil tjene på det på lang sikt. Vanligvis er «egoist» oppfattet som «hensynsløs bølle», men det blir for dumt å basere seg på noe slikt i en seriøs diskusjon om etikk. Rand er dog klar over de konnotasjoner «egoisme» har, og derfor ga hun sin bok om etikk denne tittelen: The Virtue of Selfishness: A New Concept of Egoism.

Rands bruk av «egoisme» og «altruisme» er ikke i strid med vanlig bruk av disse begrepene, f.eks. definerer det leksikon jeg tilfeldigvis har (Kunnskapsforlaget/Bokklubben 1982) disse begrepene slik: «altruisme: den etiske grunnsetning at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme», og «egoisme: …(filos.) Den oppfatning at egeninteressen alene kan og bør være motivet for våre handlinger.» «Motsatt: altruisme».

At altruismen i dag er nærmest enerådende er opplagt: her er noen sitater som viser dette: Mitt Romney uttalte nylig på et valgmøte at «It is in our nature to live for something bigger than ourselves», og han fikk stor applaus; Barack Obama sier gjerne at «I believe we´re our brothers keeper». Og for å ta med et par filosofer: Comte: «we are born under a load of obligations of every kind, to our predescessors, to our successors, to our contemporaries. After our birth, those obligations increase ….». Filosofiprofessor E. J. Bond: «[altruism is] always denying oneself for the sake of others», filosofiprofessor Burton Porter: «[Altruism is] the position that one should always act for the welfare of others».

Det er dette Rand er imot. Hvorfor? Altruismen kan ikke gi oppskrift på et godt liv, den fører til at man etter hvert vil oppfatte moral som en fiende og dette har som effekt at man blir mer umoralsk på alle moralens områder, den fører til at folk får dårlig samvittighet fordi den (altruismen) ikke kan praktiseres fullt ut, og den fører til at folk blir lette å styre; alle maktmennesker preker altruisme: «den selvoppofrende viljen til å gi sitt personlige arbeid, og hvis nødvendig sitt liv, for andre, er mest utviklet hos medlemmene av den ariske rase» (Hitler). (Mer om dette viktige poenget kan man finne i den Objektivistiske litteraturen.)

«Det finnes to typer mennesker i Rands verden» påstår Seip. «Det er de som beveger verden – de briljante, de harde og skinnende som diamanter. Så er det det andre, som varierer mellom formløs ond masse, og formløs, ond, slapp masse». At dette er direkte galt vet enhver som har lest Rands bøker med en smule oppmerksomhet, noe Seip neppe har gjort; og dette vises i hennes mange misforståelser og i hennes ønske om at boken skulle ha vært 500 sider kortere.

Seip påstår at « …hvis du for eksempel er enig med mye av det filosofiske grunnlaget, men ikke helt enig med alt – er du per definisjon ond». Dette kan ikke være alvorlig ment; det er uansett helt galt.

La meg stoppe mine kommentarer til Seips artikkel her, men avslutningsvis si følgende: Vi har ett liv, og det Objektivismen sier er at man bør leve det godt. Dette gjør man ved å være rasjonell, ærlig, produktiv, ved å vise integritet og uavhengighet, ved å være velvillig, og ved å ikke initiere tvang overfor andre. Man bør også hele tiden gjøre sitt beste for å forbedre seg. Dette er en egoistisk etikk.

For at man skal kunne leve slik trenger man full individuell frihet. Samfunn bør derfor organiseres i samsvar med prinsippene for laissez-faire-kapitalisme. De aller fleste er i dag tilhenger av ulike former for selvoppofrelse/altruisme, og dette utgangspunktets politiske implikasjon: sosialisme/velferdsstat. Men velferdsstaten er et umulig prosjekt, den vil i stadig større grad straffe de produktive og belønne de mindre produktive, og derfor vil velferdsstaten nødvendigvis medføre den utvikling man i dag ser i Hellas og Spania (og etter hvert vil se i alle andre velferdsstater). Men denne politikken, en politikk som vil føre til at generasjoner fremover vil leve i stor fattigdom, er vel et uttrykk for den type medlidenhet Seip er tilhenger av.

(Noe mer om dagens politikk og mitt syn på den er å finne i et tilsvar til en svært løgnaktig artikkel om Ayn Rand som ble publisert i Klassekampen tidlig i sommer: https://vegmar.wordpress.com/2012/05/22/ayn-rand-monbiot-og-klassekampen-2/ )

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Hvem skrev Shakespeare?

Denne artikkelen ble sendt som kronikk til Dagsavisen i januar 2010 i etterkant av at serien «Shakespeares skjulte koder» ble sendt på NRK. Svaret fra Dagsavisen lød som følger: «Denne er for så vidt interessant. Men nå er det jo over to uker siden serien ble avsluttet, så vi kan nesten ikke prioritere å sette den på trykk nå. Skulle fått den for et par uker siden!»  

Kronikken er en utvidelse av en del av min artikkel om konspirasjonsteorier, publisert i LIBERAL Vol 8 No 1. 

«Shakespeares skjulte koder», om organist og krytograf Petter Amundesns jakt på hvem som egentlig skrev de fantastiske stykkene som i dag bærer Shakespeares navn, var vinterens [2009-10] store TV-suksess. Med utgangspunkt i Shakespeares gravsten og den første folio (1623) fant Amundsen en rekke koder som tyder på at det var Francis Bacon som skrev stykkene.

Amundsen er ikke den første som hevder noe slikt. I de siste 200 år er det kommet en rekke slike påstander. Landsbygutten Shakespeare hadde kun vært igjennom en vanlig skolegang, og han arbeidet i London som skuespiller. Hvordan kan verker ført i et språk som er det beste verden har sett, og som viser en kolossal innsikt i menneskers psykologi, i maktforhold mennesker imellom, i fag som historie, juss, medisin, jakt og militærvidenskap, være skrevet av en ikke spesielt velutdannet mann fra bygda? Verkene har sin handling fra samtidens Italia, antikkens Hellas og Rom, og fra Englands førhistoriske tid, og viser at forfatteren kjenner all betydelig litteratur som var skrevet. Mange har hatt vanskelig for å godta at stykkene er skrevet av en person som ikke hadde noen høyere utdannelse, ikke omgikkes de velutdannede, og som aldri hadde reist andre steder enn mellom hjembyen Stratford og London.

Med ulike begrunnnelser hevdes at Shakespeares verker er skrevet av Christopher Marlowe, av Edward de Vere, av dronning Elisabeth, av Henry Neville, som hadde en bakgrunn/utdannelse som innbar at de hadde den type kunnskap som stykkene krever. Stykkene går under Shakespeares navn fordi den virkelige forfatteren ikke kunne stå frem, han måtte holde det skjult at han skrev slikt. Hvilken person som var den virkelige forfatteren er det ulike teorier om: Marlowianerne sier at ordtellinger i stykkene viser at Shakespeares og Marlowes stykker bruker typiske ord like ofte; de Vere-tilhengerne sier at han var meget velutdannet, hadde en militær bakgrunn, at han var meget bereist, og at han selv hadde opplevet mange av de tingene som beskrives i skuespillene, Neville-tilhengere henviser til koder i stykkene.

Amundsen hevder å ha funnet koder som viser at Bacon skrev stykkene. Stykkene er et folkopplysningsprosjekt, og Bacon kunne ikke stå frem med dette; å opplyse folket om hvordan verden egentlig var og hvordan makt egentlig brukes var i strid med hans formelle maktposisjon. Men for å vise at han egenlig var forfatteren la han inn koder i stykkene.

Å benytte teaterstykker som folkeopplysning var en god ide: teateret var det eneste massemedium. Det eneste som kan påvirke massene er underholdning og drama og spennning og romantikk; logiske og rasjonelle argumenter virker ikke på massene, slikt virker kun overfor eliten. Å opplyse og påvirke massene med spennende og følesesmessige dramaer er derfor en god ide.

Amundsen henviser til flere pussige sammentreff og trykkfeil i den første folioen: Ett eksempel:

…. For thou must now know farther.

MIRANDA: You have often

Begun to tell me what I am, but stopp’d

And left me to a bootless inquisition,

Concluding ‘Stay: not yet.’

Her kan enhver se at det står F BACon.

At det er noen trykkfeil, og at det et sted står F BACon, på 900 store sider er ikke overraskende. Men Amundsens kreative lesning ødelegger ofte enhver troverdighet: noen ord må leses baklengs, noen steder må M snus 90 grader for å bli gresk sigma, altså S; noen steder må W leses som gresk omega, altså O. Videre leser han AOTADIA slik: O-en står for rose, altså R, T-en er et kors og kan byttes ut med C – og vips så står det ARCADIA.

Amundsen henviser ofte til spesielle geometriske forhold i førtsefolioen og i en rekke samtidige tegninger. Men at geometrien er spesiell tyder kun på at tegneren/setteren benytter vanlige prinsipper for design: harmoniske figurer gjenspeiler vakre matematiske prinsipper.

Videre er det slik at man i et omfangsrikt verk kan finne koder for hva som helst. For noen år siden hevdet bestselleren The Bible Code at man i Bibelen kunne finne kodede beskrivelser av hendelser fra vår tid. Kritikere av denne tesen benyttet samme metode og fant tilsvarende beskrivelser i Moby Dick. Amundsen lager et stort poeng ut av at Prospero på slutten av Stormen sier at han vil drukne sine bøker, og tolker dette som om originalmauskriptene er gjemt under vann. Men utsaget er et svar til Marlowe. Hans Dr Faustus sier at «jeg vil brenne mine bøker». Shakespeare vil la sin hovedperson si det samme, men på en annen måte, og derfor lar han ham si at han vil ødelegge sine bøker ved å senke dem i vann.

Påstandene om at noen annen enn Shakespere skrev stykkene er nok uholdbar. Shakespeare fikk en god utdannelse, også i klassiske fag. Senere var han åpenbart en ivrig lesehest, og han må selvsagt ha hatt en enorm intelligens. Han virket i teatermiljløet, et miljø som var lite og gjennomsiktig og hvor alle kjente alle. Dersom Shakespeare ikke hadde skrevet stykkene ville det ha vært kjent her. Men det var ingen som så mye som antydet at andre enn Shakespeare hadde skrevet disse stykkene før ca 200 år etter hans død. Ja, det var kjent at han lånte intriger fra andre forfattere, men dette har de fleste forfattere gjort.

En holdbar begrunnelse for at en annen skrev stykkene må starte med kandidatens biografi, og da svikter alle: Marlowe og de Vere døde for tidlig, Bacon ville ikke hatt tid, han hadde jo en full karriere som politiker, filosof og forfatter. At han i tillegg til dette både skulle ha skrevet stykkene, og også i praksis gjort jobben med å sette førstefolioen for å få plass til alle kodene som Amundsen her funnet, er uholdbart.

Desuten må stykkene ha blitt skrevet av en mann som kjente teateret svært godt, og kun Shakespeare oppfyller dette kravet. F.eks. er sceneanvisningene slik som kun en skuespiller kunne gi dem. Og plutselig blir stykkene delt inn i akter – dette fordi stykkene på et tidspunt begynte å bli oppført innendørs hvor man måtte ha kunstig belysning, og da måtte stearinlysene skiftes ut med jevne mellomrom. Da var det naturlig at man tok en pause mens lysene ble skiftet. Vil en som ikke kjente teateret godt ha kunnet legge inn slikt?

Dersom en annen enn Shakespare hadde skrevet stykkene ville også alt bevismaterialet pekt i én bestemt retning. Siden (det påståtte) bevismaterialet peker i en rekke ulike retninger, er dette et sterkt indisium på at Shakespeare selv skrev stykkene.

TV-serien var spennede, men nok i samme sjanger som daVinci-koden.

Posted in Uncategorized | 1 Comment