Debattinnlegg i Dagsavisen

Min kronikk i Dagsavisen 9/2-16 førte til enkelt motinnlegg. Jeg besvarte de aller fleste av dem. Mine svarinnlegg er å finne nedenfor, men noen av dem ble trykt i forkortet form i avisen.

 

Jahr vs. Rand: demokrati vs. frihet (Trykt i forkortet versjon 14/3)

av Vegard Martinsen

 

Einar Jahrs svar til meg 4/3 inneholder noen poenger som bør kommenteres. Ayn Rand mener at hver enkelt skal ha rett til å bestemme over seg og sitt uansett hva andre måtte mene. Demokrati innebærer at flertallet kan krenke den enkelte i den grad flertallet ønsker, og hun er imot dette. Kravet om at man skal finne seg i krenkelser fra andre forutsetter altruisme, som hun er imot.

Jahrs syn er at elever ikke har frihet når de ikke kan sette opp et stykke om Tarzan fordi Disney eier merkevaren Tarzan. Men frihet er ikke retten til å bruke andres eiendom, frihet er retten til å bruke egen eiendom. Disney har her copyright, og copyright er et aspekt ved eiendomsretten.

Ifølge Jahr fører markedskreftene til trafikkfare pga biler med billige og dårlige dekk, etc. I dag eies veiene av staten, og staten burde satt betingelser for bruk av veiene som gjør trafikken så sikker som mulig. Det burde også være strenge straffer for å bryte reglene, men dagens demokratiske stat ser ikke ut til å ønske dette.

Om bønder ikke kan bruke eget såkorn har de opprinnelig kjøpt det på betingelser som innebærer slike restriksjoner. Det er rimelig at de oppfyller kontrakten de inngikk ved kjøpet. I alle land er primærnæringene underlagt omfattende reguleringer og statlig favoriserte salgsordninger, f.eks. at staten gir enkelte selskaper monopol på kjøp/salg (noe som er velkjent i Norge). Dette er hovedårsaken til den type problemer Jahr nevner. Selv om disse landene er demokratier løser ikke dette problemene.

Finanskrisen skyldes i utgangspunktet at staten påla banker å gi lån til kunder som ikke var kredittverdige. Statlige redningspakker, demokratisk vedtatte sådanne, førte til at bankfolk oppførte seg uansvarlig. Rand er imot alle slike inngrep i bankvirksomheten; hun mener at alle bør stå til ansvar for sine handlinger.

Der ikke mitt syn at byråkratene «synes det er morsomt å bestemme over folk», slik Jahr impliserer. Det som skjer er at statens regelverk (lover, forskrifter, rundskriv) alltid viser seg å være mangelfullt når det kommer i kontakt med virkeligheten, og det må stadig lages nye regler for å supplere de gamle. Dette krever flere byråkrater, og de gjør sitt beste for å tolke og implementere det stadig mer omfattende og kompliserte regelverket. Alt det offentlige er involvert i blir da tidskrevende og kostbart.

 

Jahr har rett i at statlige inngrep er underlagt demokratisk kontroll, men er dette et gode? Jahr ga tre eksempler mot mitt syn, og jeg vil gi tre eksempler på hva demokratisk innblanding, dvs statlig tvang, har medført av negative ting på viktige områder. Alle har gått igjennom den offentlige skolen og resultatet er at mer enn 400 000 voksne mangler grunnleggende ferdigheter i lesing og regning (vox.no). Norske sykehus har opparbeidet en gjeld på 52 mrd kr (VG 8/7-11). Staten skylder idag pga opparbeidede pensjonsrettigheter 6550 mrd kr, som tilsvarer ca fem statsbudsjett. Dette er langt mer enn det som er i oljefondet (Finansdep).

 

Mitt poeng mht. altruismen er ikke at den praktiseres fullt ut, problemet at den anses som et ideal. Fordi dette idealet er skadelig for den enkelte fører dette til stadig mer umoral. Som egoist (egoismen sier at man skal gjøre sitt beste for å leve et godt liv) kan man stadig forbedre sitt liv, og det finnes intet uoppnåelig ideal som man skal forsøke å leve etter. Egoisme kan derfor føre til lykke, mens altruismen er mer skadelig jo mer man forsøker å oppfylle den.

 

Jeg svarer gjerne på flere innlegg fra Jahr, men jeg håper han holder seg unna poenger om at «kapitalistene kan nok kjøpe den vinen de vil ha». I demokratiene sør i Europa er statsgjelden nå omring 100 % av BNP, noe som blir en kolossal byrde for fremtidens skattebetalere, og arbeidsløsheten blant unge er opp imot 50 %. Politikken som har ført til dette bygger på og krever altruisme. Det er her problemet ligger. 

 Rand, egoisme og altruisme (Trykt 2/3 )

av Vegard Martinsen

Førtseamanuensis Einar Jahr tar i et innlegg 24/2 opp noen poenger fra min kronikk 9/2. Han sier bla. at Rand angriper «en nærmest karikert variant» av altruismen. Men å innvende at ingen praktiserer altruismen slik Jesus mfl. anbefalte, er å slå inn en åpen dør. Poenget er, som jeg også skrev i kronikken 9/2, at hvis man sier altruismen er et ideal, fremholder man et ideal som er umulig å følge. Man må derfor være umoralsk for å leve godt, og Rands poeng er at moral da blir uforenlig med et godt liv. Altruismen som ideal vil derfor fremme umoralske handlinger. Dette er opplagt skadelig.

Man har selvsagt nytte av andre, og man forholder seg til dem ved å omgås dem på en fredelig og vennlig måte, ved å handle med dem, ved ikke å initiere tvang mot dem, og, i den grad man har noe å avse, å hjelpe de som ufortjent er kommet i en vanskelig situasjon. Det er få som ikke kan klare seg selv, og å gjøre disse til kjernepunktet i en etikk, er galt.

Jahr oversetter «laissez-faire-capitalism» med «tøylesløs kapitalisme». Kapitalismen bygger på fravær av initiering av tvang, dvs. at staten skal respektere og beskytte eiendomsretten, og ikke legge hindringer i veien for produksjon og handel. Svindel, tyveri, etc. er selvsagt forbudt, og verdiskapning skjer da uten hindringer. «Tøylesløs» beskriver derimot godt den sosialdemokratiske statens vekst, en vekst som gjør at de produktive i stadig større grad må kjempe seg igjennom en mer og mer tettvokst jungel av nye avgifter, skjemaer, reguleringer, lover, mer og mer kompliserte skatteregler og tilskuddsordninger, mm. Blant de mange skadelige resultater av dette er redusert vekst, og at mange helt eller delvis flykter inn i den svarte økonomien. At penger i dag konsentreres på færre hender er en virkning av stadig mer innskrenket frihet, noe som er følgen av statlige reguleringer. Frie samfunn er dynamiske med stor mobilitet oppover (og nedover), mens samfunn med omfattende reguleringer er statiske og rigide.

Jahr nevner Aristoteles’ «gyldne middelvei», men det er feil å tro at dette betyr at man alltid skal velge det som ligger mellom to ekstremer. Aristoteles’ poeng er at man bør velge en gylden middelvei mellom to ytterpunkter kun dersom begge er gale: man skal ikke være ødsel og man skal ikke være gjerrig; her bør man velge en mellomting. Men det er ingen gylden middelvei mellom rett og galt, mellom godt og ondt. Initiering av tvang er et onde, så det er ingen gylden middelvei mellom tvang og frihet

 

Rand og veien til lykken (Trykt 25/2)

av Vegard Martinsen

Med sitt kloke innlegg med den uventede tittelen «Martinsen og veien til lykken»16/2 gir Helle Levang Moum meg mulighet til å belyse et par viktige poenger. Hun spør med utgangspunkt i historien om Lincoln som redder en fortapt grisunge hva egoisme egentlig er: Var Lincolns handling egoistisk fordi han ikke hadde fått ro i sjelen om han ikke hadde gjort noe? Handlingen er uttrykk for velvillighet og hjelpsomhet, noe man bør utvise i den grad man kan. Alle handlinger er motiverte, men det betyr ikke at alle handlinger er egoistiske; man er ikke egoist bare fordi man gjør det man har lyst til, egoist blir man først når man følger prinsipper som er dannet ut i fra det som virkelig tjener menneskets liv på lang sikt. En som ødelegger seg selv f.eks. ved å bruke narkotika er ikke egoist. Moum konstaterer at «det er i kombinasjonen av å bry seg om seg selv og andre at vi mennesker finner lykke», og spør «hva er Martinsens posisjon i forhold til det»? Jeg er helt enig så fremt man selv velger hvem man skal bry seg om, og velger personer som virkelig beriker ens liv. Dette var også Ayn Rands syn.

 

Arne Thodok Eriksen, Ayn Rand og hensynsløshet (Trykt i forkortet versjon 17/2)

av Vegard Martinsen

Ayn Rands syn på altruismen er blitt kritisert i flere artikler i det siste. I en kronikk i Dagsavisen 9/2 dokumenterte jeg med et vell av henvisninger at hennes fremstilling er korrekt og at hennes kritikk av den er berettiget.

Allikevel forsøker Arne Thodok Eriksen 11/2 å imøtegå min fremstilling ved å si slike ting som at Rand «løser opp alle moralbegreper slik at vi ikke lenger kan skjelne mellom rett og galt», han spør om jeg mener at «bødlene i Auschwitz var altruister», og han sier at jeg «gir ofrene skylden». Han spør også «Hva med en mann som banker opp kona. Har hun selv skylden fordi hun er altruist?»

Overgripere er ikke egoister, de handler ikke slik at de virkelig vil tjene på det de gjør på lang sikt. Skal man knytte en filosofisk term til dem er de nihilister. Men en grunn til at overgriperne møter mindre motstand enn de burde er at ofrene er påvirket av altruismen, som altså sier «sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere». Hadde de f.eks. lyttet til det egoistiske slagordet fra den amerikanske revolusjonen «Don’t tread on me!» hadde de vært langt bedre rustet til å gjøre motstand.

Påstanden om at Rand løser opp moralbegreper er feil; hennes standard for moralske verdier er menneskets liv: alt som virkelig gjør menneskers liv bedre er moralsk godt, alt som skader det er ondt. Slike tanker er dog helt fremmede for de som tror at moral = altruisme.

Eriksen er allikevel inne på noe viktig når han sier «Altruismen … krever innsats og omtanke. Man gir ikke bort skjorta slik at man fryser ihjel». Men Rands poeng er at altruismen ikke kan sette noen grense for sike handlinger, og det burde vel være opplagt at alt for mange i dag er ettergivende overfor udugelige politikere, plagsomme bekjente, maktmennesker, kriminelle, etc. Ifølge Rand er altruismen skyld i dette, noe jeg berørte i kronikken: «Bør man da kun betrakte altruismen som et ideal man bør strebe etter? Dette er et ideal det er umulig å følge, og man må da være umoralsk for å leve godt. Moral blir da uforenlig med et godt liv, og gir voksende umoral, som er skadelig fordi det da ikke finnes noen rasjonell veiledning for hvordan man bør leve». Hadde Eriksen tatt tak i slike ting heller enn helt meningsløse problemstillinger som å antyde at jeg mener at en voldelig koneplager er «en kjernekar», kunne vi kunnet få en interessant diskusjon.

Eriksen sier at USA «har gått fra likhet og velstand til et samfunn med stadig økende fattigdom». Han har et poeng her, men denne utvilklingen er et resultat av den venstreorienterte politikken som er ført i USA fra og med Hoover. Den siste virkelig gode president var Coolidge, som gikk av i 1929. Hans politikk gjorde den store velstandsvektsen på 20-tallet mulig. (Krisen i 1929 skyldtes begynnende reguleringer med altruisme som moralsk begrunnelse.) Deretter har politikken i stadig større grad videreført dette med altruistiske planer som «The New Deal» (Roosevelt) «The Great Society» og «War on Poverty» (Johnson) og «Compassionate Conservatism»» (Bush jr). Det er denne venstreorienterte politikken som gir makt og ressurser til uproduktive pressgrupper, lobbyister, byråkrater, akademikere og NGOer, på bekostning av den minkende andel som jobber produktivt. Dette er grunnen til at velstandsveksten flater ut og antaglig vil synke i årene fremover.

Tittelen på Eriksens innlegg er «Henynsløshetens stemme». Å antyde at egoisme er det samme som hensynløshet, er, hvis man skal tolke det på en så velvillig måte som mulig, et totalt bomskudd.

 

 

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s