Norunn Ottersen Seips korstog mot Ayn Rand

Som tidligere formann i FSO, som Norunn Ottersen Seip såvidt avlegger et besøk i sin artikkel «De briljante – Ayn Rand og korstoget mot medlidenheten», http://www.kulturverk.com/2012/10/30/de-briljante-ayn-rand-og-korstoget-mot-medlidenheten/ vil jeg gjerne be om plass til å korrigere noen av de misforståelsene som finnes i artikkelen.

La meg først innledningsvis si at det er en relativt ofte forekommende feil å uten videre ta en forfatter til inntekt for synspunkter som hans eller hennes romanfigurer gir uttrykk for. Men Rand er annerledes enn de fleste andre. Hennes hovedpersoner er talerør for hennes ideer, men de er allikevel mennesker (dog mer i slekt med de som finnes hos Corneille og Racine enn de som finnes hos Kafka og Beckett og Joyce og Fo), og dette innebærer at når man skal forstå det de sier så må man huske at de uttaler seg i en bestemt situasjon som reaksjon på noe som akkurat har skjedd i romanens handling. Derfor må man være forsiktig med å ta et sitat, rive det løs fra denne sammenhengen, og så si at dette er dekkende fremstilling av forfatterens syn.

Seip trekker frem Roarks syn på medlidenhet og sier at han betrakter dette som en «avskyelig følelse». Men dette er Roarks reaksjon der og da på noe bestemt han har erfart, nemlig (som Seip også faktisk gjengir i sitatet) en «fullstendig visshet om at det eksisterte et menneske uten verdi eller håp, denne følelsen av noe som var ferdig, av noe som ikke kunne reddes».

Jeg synes det er helt riktig å oppfatte denne følelsen vissheten om at det finnes mennesker uten verdi eller håp – som forferdelig, som noe sterkt negativt. Seips hovedpoeng ser åpenbart ut til å være at dette og kun dette er «medlidenhet», og at vissheten om at det finnes mennesker uten verdi eller håp er en positiv holdning.

La oss ta utgangspunkt i en standard definisjon ( http://www.definitions.net ) av «medlidenhet»/ «compassion»: «a feeling of deep sympathy and sorrow for someone struck by misfortune, accompanied by a desire to alleviate the suffering; mercy.»

Dette er noe helt annet enn det Roark reagerer negativt på. Roark viser også medlidenhet – ekte, positiv medlidenhet – en rekke andre steder i boken, både overfor Cameron og overfor Steven Mallory, og faktisk også overfor Keating når han på et vis innser at han ved å adlyde andre (moren, Toohey, opinionen) og ved ikke å følge sine egne interesser og å dyrke sitt eget talent (som kunstmaler) har kastet bort sitt liv.

Videre er det også tilfeller av ekte positiv medlidenhet i Altas Shrugged, f,eks viser Dagny medlidenhet overfor bomsen på toget, Rearden viser medlidenhet overfor Gwen Ives, etc.

Seip snakker om Rands – ikke Roarks – korstog mot medlidenheten, men da burde hun også ha undersøkt om Rand selv har sagt noe om dette. Og det har hun: «I regard compassion as proper only toward those who are innocent victims, but not toward those who are morally guilty. If one feels compassion for the victims of a concentration camp, one cannot feel it for the torturers. If one does feel compassion for the torturers, it is an act of moral treason toward the victims.»

Dette er et lett tilgjengelig sitat (finnes på http://www.aynrandlexicon.com ), men Seip har av grunner som jeg ikke skal spekulere om ignorert dette.

Så et par andre ting. Seip trekker frem personenes utseende og sier at «Fedme, det veike, det bløte viser det svake og motbydelige i de litterære personlighetene hennes. Det er lite ambivalens». Det er ikke uvanlig at store forfattere bruker en persons fysiske karakteristika for å gjøre personligheten tydelig for leseren; Shakespeares Richard III er vel et av de mest kjente eksempler. At også Rand gjør dette er ikke kritikkverdig. Men også her gjengir Seip Rand feil; det er ikke slik at alle positive personer hos Rand er pene og alle negativ personer er stygge eller uelegante: Toohey er slank og distingvert, Guy Francon vet hvordan man skal matche sokker og slips, Keating er så kjekk at han i studietiden jobbet på si som fotomodell, etc.

«Roark står i særklasse av Rands karakterer, fordi han aldri tviler» sier Seip. Nei, Roark tviler ikke, og poenget med boken er ikke å vise tvil, poenget er å vise hvordan Roark, som altså har et ifølge Rand korrekt utgangspunkt, utvikler seg og får større innsikt gjennom det han opplever i boken, en utvikling fra innledningsvis å ikke forstå «the principle behind the dean» til å forstå dette fullt ut, noe Roark viser at han har gjort i og med talen i den siste rettssaken. I Atlas Shrugged derimot inngår tvil; både Dagny Taggart og Hank Rearden tviler seg igjennom mesteparten av boken.

Seip påstår også at Objektivismen (stor forbokstav fordi det er et egennavn) bruker feil definisjoner (selv om hun formulerer det noe annerledes, hun sier hun er uenig i definisjonene).

Jeg vil formulere egoisme slik: Egoisme er et etisk prinsipp som sier at man skal handle slik at man selv virkelig vil tjene på det på lang sikt. Vanligvis er «egoist» oppfattet som «hensynsløs bølle», men det blir for dumt å basere seg på noe slikt i en seriøs diskusjon om etikk. Rand er dog klar over de konnotasjoner «egoisme» har, og derfor ga hun sin bok om etikk denne tittelen: The Virtue of Selfishness: A New Concept of Egoism.

Rands bruk av «egoisme» og «altruisme» er ikke i strid med vanlig bruk av disse begrepene, f.eks. definerer det leksikon jeg tilfeldigvis har (Kunnskapsforlaget/Bokklubben 1982) disse begrepene slik: «altruisme: den etiske grunnsetning at andres vel bør være målet for våre handlinger. Motsatt: egoisme», og «egoisme: …(filos.) Den oppfatning at egeninteressen alene kan og bør være motivet for våre handlinger.» «Motsatt: altruisme».

At altruismen i dag er nærmest enerådende er opplagt: her er noen sitater som viser dette: Mitt Romney uttalte nylig på et valgmøte at «It is in our nature to live for something bigger than ourselves», og han fikk stor applaus; Barack Obama sier gjerne at «I believe we´re our brothers keeper». Og for å ta med et par filosofer: Comte: «we are born under a load of obligations of every kind, to our predescessors, to our successors, to our contemporaries. After our birth, those obligations increase ….». Filosofiprofessor E. J. Bond: «[altruism is] always denying oneself for the sake of others», filosofiprofessor Burton Porter: «[Altruism is] the position that one should always act for the welfare of others».

Det er dette Rand er imot. Hvorfor? Altruismen kan ikke gi oppskrift på et godt liv, den fører til at man etter hvert vil oppfatte moral som en fiende og dette har som effekt at man blir mer umoralsk på alle moralens områder, den fører til at folk får dårlig samvittighet fordi den (altruismen) ikke kan praktiseres fullt ut, og den fører til at folk blir lette å styre; alle maktmennesker preker altruisme: «den selvoppofrende viljen til å gi sitt personlige arbeid, og hvis nødvendig sitt liv, for andre, er mest utviklet hos medlemmene av den ariske rase» (Hitler). (Mer om dette viktige poenget kan man finne i den Objektivistiske litteraturen.)

«Det finnes to typer mennesker i Rands verden» påstår Seip. «Det er de som beveger verden – de briljante, de harde og skinnende som diamanter. Så er det det andre, som varierer mellom formløs ond masse, og formløs, ond, slapp masse». At dette er direkte galt vet enhver som har lest Rands bøker med en smule oppmerksomhet, noe Seip neppe har gjort; og dette vises i hennes mange misforståelser og i hennes ønske om at boken skulle ha vært 500 sider kortere.

Seip påstår at « …hvis du for eksempel er enig med mye av det filosofiske grunnlaget, men ikke helt enig med alt – er du per definisjon ond». Dette kan ikke være alvorlig ment; det er uansett helt galt.

La meg stoppe mine kommentarer til Seips artikkel her, men avslutningsvis si følgende: Vi har ett liv, og det Objektivismen sier er at man bør leve det godt. Dette gjør man ved å være rasjonell, ærlig, produktiv, ved å vise integritet og uavhengighet, ved å være velvillig, og ved å ikke initiere tvang overfor andre. Man bør også hele tiden gjøre sitt beste for å forbedre seg. Dette er en egoistisk etikk.

For at man skal kunne leve slik trenger man full individuell frihet. Samfunn bør derfor organiseres i samsvar med prinsippene for laissez-faire-kapitalisme. De aller fleste er i dag tilhenger av ulike former for selvoppofrelse/altruisme, og dette utgangspunktets politiske implikasjon: sosialisme/velferdsstat. Men velferdsstaten er et umulig prosjekt, den vil i stadig større grad straffe de produktive og belønne de mindre produktive, og derfor vil velferdsstaten nødvendigvis medføre den utvikling man i dag ser i Hellas og Spania (og etter hvert vil se i alle andre velferdsstater). Men denne politikken, en politikk som vil føre til at generasjoner fremover vil leve i stor fattigdom, er vel et uttrykk for den type medlidenhet Seip er tilhenger av.

(Noe mer om dagens politikk og mitt syn på den er å finne i et tilsvar til en svært løgnaktig artikkel om Ayn Rand som ble publisert i Klassekampen tidlig i sommer: https://vegmar.wordpress.com/2012/05/22/ayn-rand-monbiot-og-klassekampen-2/ )

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s