Hvem skrev Shakespeare?

Denne artikkelen ble sendt som kronikk til Dagsavisen i januar 2010 i etterkant av at serien «Shakespeares skjulte koder» ble sendt på NRK. Svaret fra Dagsavisen lød som følger: «Denne er for så vidt interessant. Men nå er det jo over to uker siden serien ble avsluttet, så vi kan nesten ikke prioritere å sette den på trykk nå. Skulle fått den for et par uker siden!»  

Kronikken er en utvidelse av en del av min artikkel om konspirasjonsteorier, publisert i LIBERAL Vol 8 No 1. 

«Shakespeares skjulte koder», om organist og krytograf Petter Amundesns jakt på hvem som egentlig skrev de fantastiske stykkene som i dag bærer Shakespeares navn, var vinterens [2009-10] store TV-suksess. Med utgangspunkt i Shakespeares gravsten og den første folio (1623) fant Amundsen en rekke koder som tyder på at det var Francis Bacon som skrev stykkene.

Amundsen er ikke den første som hevder noe slikt. I de siste 200 år er det kommet en rekke slike påstander. Landsbygutten Shakespeare hadde kun vært igjennom en vanlig skolegang, og han arbeidet i London som skuespiller. Hvordan kan verker ført i et språk som er det beste verden har sett, og som viser en kolossal innsikt i menneskers psykologi, i maktforhold mennesker imellom, i fag som historie, juss, medisin, jakt og militærvidenskap, være skrevet av en ikke spesielt velutdannet mann fra bygda? Verkene har sin handling fra samtidens Italia, antikkens Hellas og Rom, og fra Englands førhistoriske tid, og viser at forfatteren kjenner all betydelig litteratur som var skrevet. Mange har hatt vanskelig for å godta at stykkene er skrevet av en person som ikke hadde noen høyere utdannelse, ikke omgikkes de velutdannede, og som aldri hadde reist andre steder enn mellom hjembyen Stratford og London.

Med ulike begrunnnelser hevdes at Shakespeares verker er skrevet av Christopher Marlowe, av Edward de Vere, av dronning Elisabeth, av Henry Neville, som hadde en bakgrunn/utdannelse som innbar at de hadde den type kunnskap som stykkene krever. Stykkene går under Shakespeares navn fordi den virkelige forfatteren ikke kunne stå frem, han måtte holde det skjult at han skrev slikt. Hvilken person som var den virkelige forfatteren er det ulike teorier om: Marlowianerne sier at ordtellinger i stykkene viser at Shakespeares og Marlowes stykker bruker typiske ord like ofte; de Vere-tilhengerne sier at han var meget velutdannet, hadde en militær bakgrunn, at han var meget bereist, og at han selv hadde opplevet mange av de tingene som beskrives i skuespillene, Neville-tilhengere henviser til koder i stykkene.

Amundsen hevder å ha funnet koder som viser at Bacon skrev stykkene. Stykkene er et folkopplysningsprosjekt, og Bacon kunne ikke stå frem med dette; å opplyse folket om hvordan verden egentlig var og hvordan makt egentlig brukes var i strid med hans formelle maktposisjon. Men for å vise at han egenlig var forfatteren la han inn koder i stykkene.

Å benytte teaterstykker som folkeopplysning var en god ide: teateret var det eneste massemedium. Det eneste som kan påvirke massene er underholdning og drama og spennning og romantikk; logiske og rasjonelle argumenter virker ikke på massene, slikt virker kun overfor eliten. Å opplyse og påvirke massene med spennende og følesesmessige dramaer er derfor en god ide.

Amundsen henviser til flere pussige sammentreff og trykkfeil i den første folioen: Ett eksempel:

…. For thou must now know farther.

MIRANDA: You have often

Begun to tell me what I am, but stopp’d

And left me to a bootless inquisition,

Concluding ‘Stay: not yet.’

Her kan enhver se at det står F BACon.

At det er noen trykkfeil, og at det et sted står F BACon, på 900 store sider er ikke overraskende. Men Amundsens kreative lesning ødelegger ofte enhver troverdighet: noen ord må leses baklengs, noen steder må M snus 90 grader for å bli gresk sigma, altså S; noen steder må W leses som gresk omega, altså O. Videre leser han AOTADIA slik: O-en står for rose, altså R, T-en er et kors og kan byttes ut med C – og vips så står det ARCADIA.

Amundsen henviser ofte til spesielle geometriske forhold i førtsefolioen og i en rekke samtidige tegninger. Men at geometrien er spesiell tyder kun på at tegneren/setteren benytter vanlige prinsipper for design: harmoniske figurer gjenspeiler vakre matematiske prinsipper.

Videre er det slik at man i et omfangsrikt verk kan finne koder for hva som helst. For noen år siden hevdet bestselleren The Bible Code at man i Bibelen kunne finne kodede beskrivelser av hendelser fra vår tid. Kritikere av denne tesen benyttet samme metode og fant tilsvarende beskrivelser i Moby Dick. Amundsen lager et stort poeng ut av at Prospero på slutten av Stormen sier at han vil drukne sine bøker, og tolker dette som om originalmauskriptene er gjemt under vann. Men utsaget er et svar til Marlowe. Hans Dr Faustus sier at «jeg vil brenne mine bøker». Shakespeare vil la sin hovedperson si det samme, men på en annen måte, og derfor lar han ham si at han vil ødelegge sine bøker ved å senke dem i vann.

Påstandene om at noen annen enn Shakespere skrev stykkene er nok uholdbar. Shakespeare fikk en god utdannelse, også i klassiske fag. Senere var han åpenbart en ivrig lesehest, og han må selvsagt ha hatt en enorm intelligens. Han virket i teatermiljløet, et miljø som var lite og gjennomsiktig og hvor alle kjente alle. Dersom Shakespeare ikke hadde skrevet stykkene ville det ha vært kjent her. Men det var ingen som så mye som antydet at andre enn Shakespeare hadde skrevet disse stykkene før ca 200 år etter hans død. Ja, det var kjent at han lånte intriger fra andre forfattere, men dette har de fleste forfattere gjort.

En holdbar begrunnelse for at en annen skrev stykkene må starte med kandidatens biografi, og da svikter alle: Marlowe og de Vere døde for tidlig, Bacon ville ikke hatt tid, han hadde jo en full karriere som politiker, filosof og forfatter. At han i tillegg til dette både skulle ha skrevet stykkene, og også i praksis gjort jobben med å sette førstefolioen for å få plass til alle kodene som Amundsen her funnet, er uholdbart.

Desuten må stykkene ha blitt skrevet av en mann som kjente teateret svært godt, og kun Shakespeare oppfyller dette kravet. F.eks. er sceneanvisningene slik som kun en skuespiller kunne gi dem. Og plutselig blir stykkene delt inn i akter – dette fordi stykkene på et tidspunt begynte å bli oppført innendørs hvor man måtte ha kunstig belysning, og da måtte stearinlysene skiftes ut med jevne mellomrom. Da var det naturlig at man tok en pause mens lysene ble skiftet. Vil en som ikke kjente teateret godt ha kunnet legge inn slikt?

Dersom en annen enn Shakespare hadde skrevet stykkene ville også alt bevismaterialet pekt i én bestemt retning. Siden (det påståtte) bevismaterialet peker i en rekke ulike retninger, er dette et sterkt indisium på at Shakespeare selv skrev stykkene.

TV-serien var spennede, men nok i samme sjanger som daVinci-koden.

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

One Response to Hvem skrev Shakespeare?

  1. Roy says:

    Det fins faktisk et navn på denne typen tankefeil: “Texas sharpshooter fally” oppkalt etter en revolvermann som skjøt hull i en plankevegg og malte en ring rundt skuddhullet, for deretter påstå at han var en skarpskytter:
    “The Texas sharpshooter fallacy is an informal fallacy in which pieces of information that have no relationship to one another are called out for their similarities, and that similarity is used for claiming the existence of a pattern”

    http://en.wikipedia.org/wiki/Texas_sharpshooter_fallacy

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s