Feminisme, frihet og islam

Trykt i LIBERAL Vol 5 nr 1 Februar 2007

Det var en tid da feminister kjempet for likestilling mellom menn og kvinner. De ønsket at kvinner skulle få stemmerett, at de skulle få arverett på lik linje med menn, at de skulle kunne inngå kontrakter på lik linje med menn, at de skulle kunne opprett en bankkonto uavhengig av sin ektemann, osv. De klarte etter hvert å få gjennomført dette, og takk til dem for det. Selv om de etter hvert fikk gjennomført alt de hadde kjempet for, fortsatte de allikevel å være feminister. Selv om de kom inn i viktige stillinger på lik linje med menn, og da ikke bare som likestillingsombud etc., fortsatte de å være feminister.

Og det de ble opptatt av hadde ikke noe med likestilling å gjøre. Det de da var opptatt av var forfordeling til fordel for kvinner – vi tar med kun ett eksempel: dersom det var for få kvinner i bedriftsstyrer skulle de nå kvoteres inn, dvs. staten skulle tvinge private bedrifter til å ha styrer med minst 40 % kvinner. Samtidig som dette skjedde, glemte feministene sin opprinnelige oppgave, kampen mot undertrykkelse av kvinner. At det kom kvinner til Vesten som ble kolossalt undertrykt i det miljø de var i, var de aller fleste av disse feministene overholde ikke interessert i å gjøre noe med. At islam er en ideologi som sier at kvinnen er mindreverdig og har langt færre rettigheter enn menn, var disse feministene ikke opptatt av. Mange kvinner i muslimske miljøer giftes bort til menn de ikke selv har valgt, et betydelig antall kvinner drepes fordi de ikke oppfører seg slik deres menn vil at de skal, svært mange kvinner utsettes også for andre typer vold, og alt dette skjer uten at gjerningsmennene straffes. Men feministene er overhode ikke opptatt av slike problemstillinger. De som skulle tale undertrykte kvinnes sak nærmest ignorerte dette.

Men det var noen få feminister som fortsatt var opptatt av likestilling og kamp mot undertrykkelse av kvinner. En av disse er Hege Storhaug. Storhaug ble opptatt av kvinners stilling i miljøer i Norge som var preget av islam, og hun satte seg grundig inn i dette temaet. Hennes studier førte til bøkene Mashallah: En reise blant kvinner i Pakistan (1996) og Hellig tvang: Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998). Etter hvert ble hun i stadig større grad klar over at årsaken til undertrykkelsen av kvinner i muslimske miljøer ikke skyldes kulturelle forhold, den skyldes islam. Dette er et av hovedtemaene i hennes siste bok, Størst av alt er friheten: Om innvandringens konsekvenser (2006). Storhaugs nære kontakt med muslimske miljøer i Norge og i Pakistan gjør at det ikke finnes noen gode grunner til å tvile på hennes fremstilling av en rekke tragiske skjebner om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, seksuelt misbruk, vold, og i verste fall æresdrap.

Hun skriver at ulike kilder tyder på at «70-90 prosent av kvinnene i Pakistan mishandles i hjemmet» (side 96). Boken forteller at kvinnen i muslimske miljøer oppfattes som mannens eiendom, som slave og som husdyr. I Vesten er ugifte døtre i muslimske familier en gullgruve i og med at hun kan giftes bort til en slektning fra f.eks. Pakistan, og derved kan mannen komme lovlig til Vesten. Deretter kan mannens familiemedlemmer komme, og alle kan nyte godt av de mange gratistilbud (skole, helsevesen) og trygdeordningene som finnes i Vesten. Ja, de kan nye godt av jobbmarkedet, men svært mange av de som kommer faller etter kort tid utenfor arbeidslivet og blir trygdet.

Det må være en forferdelig skjebne for en jente som er vokst opp i Norge, og som nyter den store grad av frihet vi har i Norge, å gifte seg med f.eks. en fetter fra hjemlandet, en gutt som aldri har være utenfor sin landsby i Pakistan. Slike ekteskap resulterer gjerne i en kolossal kulturkollisjon som går ut over dem begge, men som altfor ofte føre til at kvinnen pga sitt norske levesett blir mishandlet, og i verste fall drept av ektemannen. Storhaug ønsker å redusere antall slike henteekteskap ved å heve den gjeldende aldersgrensen til 24 år. Hennes poeng er at en kvinne på 24 lettere kan stå i mot press om å gifte seg med en foreldrene har valgt enn en jente på 16 eller 18 kan.

Storhaug sier helt korrekt at mange av problemene forbundet med muslimske innvandrere er «100 prosent et produkt av pakistansk kultur og norsk politikk». Med norsk politikk tenker hun på slike ting som muligheten til familiegjenforening: kommer én fra en familie lovlig inn i Norge, har resten av vedkommendes familie også nærmest automatisk rett til å komme inn. Storhaugs formulering kommer umiddelbart etter et kapittel som forteller at innvandreren Ahmed kom lovlig inn i Norge i 1973, og ved ulike former for henteekteskap: Ahmeds ti barn har utløst i alt 16 henteekteskap.og familiegjenforeninger består hans familie i Norge nå av 81 personer (side 40-42).

Storhaug sa korrekt at dette er et resultat av norsk politikk. Men Storhaug støtter grunnlaget for den norske politikken. På side 11 sier hun at «Friheten vi i dag nyter som norske borgere er enestående. Fra vi fødes til vi dør står en omsorgsfull og velutviklet velferdsstat parat til å dekke våre behov». Storhaug er altså en varm tilhenger av velferdsstaten, og hun ser ikke de problemer denne samfunnsorganiseringen på sikt vil føre til, og heller ikke de problemer den fører til i dag. Derfor ser hun heller ikke det som er den reelle løsning på de problemer hun tar opp. Løsningen er en avvikling av velferdsstaten og spesielt: en avvikling av alle offentlig støtteordninger. Storhaug forteller at innvandrerne ikke er spesielt ivrige etter å bli integrert i det norske samfunnet, men isteden bygger seg opp egne miljøer og bosetter seg i egne områder.

Statistikk som legges frem i boken forteller at denne innvandringen på sikt vil føre til store problemer for velferdsstaten, dette fordi innvandrere ofte raskt blir storforbrukere av trygd, og at deres antall vokser raskere enn resten av befolkningen. Ifølge Storhaug er islam hovedårsaken til disse negative elementene. Islam er ifølge henne en reaksjonær, autoritær og frihetsfiendtlig ideologi, og som kan føre til at den frihet vi har oppnådd i Vesten etter revolusjonene i USA og Frankrike kan gå tapt. Storhaug er sterkt imot det flerkulturelle samfunn og vil isteden ha en rasjonell kultur, preget av idealene fra opplysningstiden.

For denne anmelder var det et par ting i boken som var spesielt interessante. På side 158 leser vi følgende: «Sentrale deler av [islams tilbakegang] må tilskrives den allerede omtalte teoretikeren al-Ghazali. Ghazali saboterte det nære forhold mellom islam og gresk filosof, en filosof som blant annet står for selvrealisering, fornuft, kritisk refleksjon, rasjonalitet og vitenskap. Ghazali mente at Koranen skulle forstås bokstavelig. Dette var i og for seg ikke noe nytt, men når en tenker av hans kaliber forfektet slike synspunkt, fikk det avgjørende betydning. Fornuften ble forkastet til fordel for tro. Ghazali stod for irrasjonalitet, tvang, oppofrelse for kollektivet. verdier som verdens historie mang en gang har vist fører til undertrykkelse og diktatur, fattigdom og kulturell stagnasjon».

Dette er selvfølgelig helt korrekt, det er fundamentale filosofiske ideer som styrer historiens utvikling. Men denne anmelder har kun tidligere sett dette poenget omtalt av Objektivister. Poenget er f.eks. ikke omtalt i den bok som Storhaug oppgir som hovedkilde til dette kapitlet, Bernard Lewis’ What Went Wrong? Western Impact and Middle Eastern Response (2002). Ghazali er ikke en gang nevnt i denne boken. Selv om dette poenget om fundamentale ideers betydning for historiens utvikling ikke er integrert med resten av innholdet i boken, er det hyggelig å se at det er med.

På side 251 sier Storhaug at «det vi nå… trenger er flere som går i Øverlands fotspor og påtar seg rollen som kjetter og krenker ved å formulere en «Islam, den ellevte landeplage»». Til dette kan denne anmelder bare si «ja og amen».

Dette er en meget verdifull bok. Den kommer fra en person som har de aller beste credentials, den kommer fra en person som har en urokkelig integritet, og den forteller ubehagelige sannheter, sannheter som må bli kjent dersom en katastrofe skal kunne unngåes.

Bokens blurb avsluttes slik: «Noe må gjøres, og det haster». Vi er helt enige i dette, og med denne boken har Storhaug gjort en betydelig innsats for å vekke det norske folk.

Hege Storhaug: Men størst av alt er friheten: om innvandringens konsekvenser. Kagge Forlag 2006

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s