Libertarianismen: et Objektivistisk perspektiv

Pamflett utgitt av FSO 1996

Libertarianismen er en politisk ideologi som hevder å forfekte individuell frihet. Allikevel tar alle Objektivister sterk avstand fra libertarianismen og den libertarianske bevegelsen. Formålet med denne artikkelen er å gi en kortfattet begrunnelse for det Objektivistiske standpunktet.

HVA ER LIBERTARIANISMEN?

Libertarianismen er en politisk ideologi som tar utgangspunkt i det såkalte ikke-aggresjons-aksiomet. En libertarianer er en person som er tilhenger av (det han kaller) frihet med utgangspunkt i dette aksiomet. Libertarianismens fremste teoretiker er Murray Rothbard, som formulerer libertarianismens politiske ideologi i bøkene For a New Liberty (heretter forkortet som FANL) og The Ethics of Liberty (heretter forkortet som EOL). Andre fremtredende libertarianske teoretikere er Walter Block, Hans Herman Hoppe og David Friedman. Iblant blir tenkere som Ludwig von Mises, Milton Friedman og Friedrich von Hayek fremstilt som libertarianere, men dette er feil. Det er feil fordi disse har standpunkter som helt klart er i strid med ikkeaggresjons-prinsippet: Mises er tilhenger både av tvungen skatt og av verneplikt, og både Friedman og Hayek er tilhengere av velferdsstaten (dvs. et samfunnssystem som blant annet innebærer statlige, dvs. tvangsfinansierte, velferdsordninger).

Jeg finner det riktig å klassifisere Mises, Hayek og M. Friedman som liberalister. En liberalist er enhver som forfekter det syn at samfunnet bør organiseres slik at individer har store muligheter til å styre sine egne liv. Begrepet liberalist er således ganske omfattende, og inkluderer da selvsagt ikke bare Friedman, Hayek og Mises, men også både Objektivister og libertarianere. At Rothbard – omtalt som Mr. Libertarian av både venner og uvenner – er libertarianismens fremste teoretiker kan ikke betviles av noen som kjenner den libertarianske litteraturen, men la meg her allikevel dokumentere dette. Innledningen til festskriftet som ble utgitt i forbindelse med hans 60-års-dag (Man, Economy and Liberty: Essays in Honor of Murray N. Rothbard) begynner slik: «Murray N. Rothbard is a scholar of unique, indeed monumental achievements: the founder of the first fully integrated science of liberty». Bok-katalogen fra Laissez-Faire Books hevder (februarutgaven, 1996) at FANL inneholder «rigorous philosophy, enlightening analysis, and tough, succinct, and convincing arguments…».

Også nordiske libertarianere setter Rothbard høyt: Det svenske tidsskriftet Nyliberalen (Nr 1/95) hevder at Rothbard er en av de første og største libertarianerne, og påstår at FANL «är fortfarande den bästa kortare främstallningen av libertarianismens konkreta grundsyn och konkreta ideer». Om EOL hevdes at dens fremstilling er «kompromissløst konsekvent», men det nevnes også at den er kontroversiell selv blant libertarianere. FRIbokservice hevder i sin katalog nr 1/96 at FANL «regnes som den beste som er skrevet om libertarianismen».

I en artikkel i tidsskriftet Ideer om Frihet (Nr 4/95) hevdes at Rothbard var «en av det 20. århundredes største tenkere»; og FRI-politisk journal (Nr 1/95) anbefaler FANL «på det varmeste for de som ønsker en innføring i den moderne libertarianismen». Rothbard gir følgende definisjon av libertarianismen: «The libertarian creed rests upon one central axiom: that no man or group of men may aggress against the person or property of anyone else» (s. 23 i FANL). Forskjellige libertarianere har ulike begrunnelser for dette utgangspunktet; Rothbard er tilhenger av naturrettsteorien, mens f.eks. David Friedman benytter utilitaristiske argumenter, samtidig som han benekter at han er utilitarianer (?), se hans The Machinery of Freedom, 2nd.ed., s. 267. Noen vil hevde at en libertarianer ganske enkelt er en som er tilhenger av frihet; en slik definisjon kan man finne i enkelte ordbøker.

Men denne definisjonen er ubrukelig, fordi praktisk talt alle vil si at de er tilhengere av frihet. Ordet frihet alene er nærmest innholdsløst, det kan bety nesten hva som helst. F.eks. hevdet den tyske filosofen Hegel at frihet er retten til å adlyde Staten. Jeg vil derfor hevde at en libertarianer er en person som oppfyller to krav: 1) Han påstår å være tilhenger av et fritt samfunn, dvs. et samfunn hvor rettigheter – retten til liv, eiendomsretten – respekteres og 2) Han hevder at det finnes mange forskjellige filosofiske begrunnelser for dette synet, og det er dette som er grunnen til at han benytter ikke-aggresjonsprinsippet som et aksiom.

At punkt 2 må være med finner man eksplisitt støtte for i innledningen til Liberty for the 21st Century, et ferskt (1995) standardverk som oppsummerer libertarianernes argumentasjon: «There are, however, different arguments in support of the libertarian political/legal system. Some libertarians embrace a utilitarian moral foundation in their defence of the free society, holding that the free society, especially the free market, will best promote the greatest happiness of the greatest number. Yet others eschew all references to ethics or morality and hold that libertarianism most faithfully reflects the natural, evolutionary development of human social life. There are also those who defend libertarianism because of its supposed concordance with a religious idea of human existence. Some libertarians rely on a thoroughgoing moral skepticism … claiming that since nothing about right  and wrong is knowable, no one could ever justify exercising any inherent authority over another» (s. 4).

Dette sitatet etterlater ingen tvil om at det er et viktig poeng innen libertarianismen at det er mange ulike veier til friheten. For enkelte kan dette – at man baserer sitt politiske syn på ikkeaggresjons-prinsippet – virke som et greit standpunkt. Men – og dette er et svært viktig punkt – man kan ikke ha et politisk syn uten at dette er forankret i mer grunnleggende filosofiske standpunkter. Uten et slikt filosofisk grunnsyn kan man hverken argumentere for sitt politiske syn, eller ta standpunkt til en rekke viktige politiske spørsmål. Og det er dette som er et av de viktigste poengene i denne artikkelen: det finnes en lang rekke viktige politiske spørsmål som ikke-aggresjons-prinsippet ikke avklarer. Dette betyr at to libertarianere kan ha stikk motsatt syn på viktige politiske spørsmål, og årsaken til at de har ulike synspunkter er at de har ulike filosofiske grunnsyn – selv om begge altså slutter opp om ikke-aggresjons-prinsippet!

Og dette betyr intet annet enn at libertarianismen som politisk ideologi nærmest er fullstendig innholdsløs. (F.eks. finnes det i Norge både anarko-kapitalister og Høyre-medlemmer som omtaler seg selv som libertarianere.) Nedenfor vil jeg omtale mer enn et dusin eksempler på viktige politiske spørsmål hvor ikke-aggresjons-prinsippet ikke gir noe svar. Jeg vil også antyde de løsninger som Objektivismen gir på de problemstillingene jeg omtaler. Men jeg vil også presisere at denne artikkelen ikke er ment som en fullstendig fremstilling av de Objektivistiske standpunktene; for dette henvises til den Objektivistiske litteraturen.

RETTEN TIL SELVBESTEMT ABORT Endel libertarianere er tilhengere av at en gravid kvinne selv skal ha rett til å avgjøre om hun skal få utført en abort eller ikke, mens andre libertarianere mener at abort er drap og således er i strid med ikkeaggresjons-prinsippet. Det Objektivistiske synet er at kvinnen selv har rett til å avgjøre om hun skal foreta abort eller ikke. Å oppdra barn er et kolossalt stort ansvar – det krever en enorm innsats over en periode på mange år. Skal kvinnen ta på seg en slik enorm oppgave, bør hun være forberedt: hun bør selv være overbevist om at hun er voksen nok, at hun har en rimelig sikker økonomi, at hun har stabile forhold omkring seg, osv. (Selvsagt har også faren et tilsvarende ansvar.)

Dersom en kvinne er blitt gravid og de betingelsene som er nevnt foran ikke er oppfylt, er det intet annet enn grusomt å tvinge henne til å sette barnet til verden – det vil sannsynligvis føre til ulykke både for barnet og for moren. Kun en altruist – en som hevder at mennesker har en moralsk plikt til å ofre seg for andre og som derved ikke legger noen vekt på menneskers lykke – kan ønske å tvinge en kvinne til å føde et uønsket barn. Enkelte sier også at dersom en kvinne ikke ønsker å bli gravid, bør hun la være å ha sex, men kun en som er tilhenger av selvoppofrelse kan ha dette standpunktet. De libertarianere som er motstandere av at kvinnen selv skal kunne avgjøre om hun skal ha lov til å ta abort eller ikke, bygger antagelig på en misforståelse av prinsippet om at mennesker har rett til liv.

Den virkelige betydningen av dette prinsippet – at mennesker har rett til liv – er at hvert menneske har rett til å foreta de handlinger som det selv vurderer som nødvendige for å opprettholde og leve et lykkelig liv; dog slik at andres rettigheter ikke krenkes. Prinsippet om rett til liv innebærer altså ikke at man har rett til å bli forsørget av andre. Dog, barn har rett til å bli forsørget av sine foreldre. Men det er mennesker som har rett til liv; og et embryo er ikke et menneske. Det er derfor meningsløst å hevde, som abortmotstanderne gjør, at å utføre en abort er det samme som å begå drap. Ayn Rand har behandlet dette spørsmålet i flere artikler, blant annet i “Of Living Death”, som finnes i antologien The Voice of Reason.

BARNS STILLING Også i spørsmål om barns stilling har endel libertarianere absurde standpunkter. Enkelte mener at barn har samme rettigheter som voksne til ikke bare å inngå kontrakter, men også samme rett som voksne til å bruke rusgifter som alkohol og narkotika. Enkelte libertarianere mener endog at voksne har rett til å ha sex med barn såfremt barnet«samtykker». Sannheten er at barn er umodne individer, og derfor ikke er i stand til å foreta alle typer valg for seg selv. Voksne mennesker har full rett til å styre sine liv, mens barn må styres av foreldre/verge inntil de er voksne. Et menneske gjennomgår en gradvis utvikling fra barn til voksen.

Det finnes ingen eksakt, naturgitt grense for når denne overgangen fra barn til voksen skjer. Dette betyr at man i endel sammenhenger må sette en juridisk grense som avgjør om en person skal betraktes som barn eller voksen. Denne grensen er opsjonal innenfor et intervall: det er vanlig å sette myndighetsalderen på omkring 18–20 år (i andre sammenhenger finnes andre grenser: f.eks. kan den kriminelle lavalder være 14 år). At en grense kan være opsjonal innenfor et intervall er i full overensstemmelse med rasjonelle prinsipper. Libertarianere sier at siden det ikke finnes noe naturgitt skille mellom barn og voksen, må barn ha akkurat de samme rettigheter som voksne. Den som har dette standpunktet ignorerer en mengde fakta som viser at barn er forskjellige fra voksne. Endel libertarianere hevder at siden ingen mennesker har rett til å bli forsørget av andre, har barn heller ingen rett til å bli forsørget av sine foreldre.

Rothbard mener f.eks. at det er en krenkelse av ikkeaggresjons-prinsippet å pålegge foreldre å fø sine barn. Rothbard skriver: «..the parent should not have a legal obligation to feed, clothe or educate his children…» (EOL, s. 100). Altså: endel libertarianere mener at foreldre bør ha lov til å la sine barn sulte i hjel. Det Objektivistiske synet er at siden barn er resultatet av foreldrenes frivillige handlinger, og siden barn ikke kan fø seg selv før etter mange år, så har foreldrene ved å sette barn til verden påtatt seg en helt frivillig forpliktelse til å «feed, clothe and educate» sine barn. Er man ikke villig til å påta seg denne forpliktelsen, bør man la være å sette barn til verden. Prinsippet om at man ikke har rett til å bli forsørget av andre gjelder selvsagt kun voksne mennesker. (Jeg vil minne om at jeg siterer den fremste libertarianske teoretikeren, Murray Rothbard, og ikke en tilfeldig, ikke-representativ, perifer skribent. Dokumentasjon av Rothbards representativitet er gjengitt i artikkelens åpning.)

INJURIER OG YTRINGSFRIHET  Mange libertarianere hevder at ytringsfrihet innebærer at man har rett til å spre løgner om enkeltpersoner, selv om dette påfører dem økonomisk skade. Rothbard har dette standpunktet: «speech attacking someone cannot be an invasion of his property right and therefore should not be subject to restriction or legal penalty. It is, of course, immoral to level false charges against another person, but, once again, the moral and the legal are for the libertarian two very different categories» (FANL, s. 95-96). Walter Block har samme standpunkt som Rothbard, se Defending the Undefendable, s. 59–62.

Selvsagt er det som er umoralsk ikke sammenfallende med det som er rettighetskrenkende, men å spre usanne påstander kan være rettighetskrenkende. Jeg vil hevde at dersom f.eks. en person A har en avtale med en arbeidsgiver om en ansettelse, og så denne ansettelsen blir forpurret ved at det blir fremsatt usanne påstander om A (f.eks. at han har stjålet penger fra sin tidligere arbeidsgiver), så er dette en krenkelse av As rettigheter. Ytringsfrihet innebærer retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske. Det er altså meninger man fritt kan ytre – ytringsfrihet er ikke retten til uten videre å formidle faktaopplysninger som f.eks. forretningshemmeligheter, forsvarshemmeligheter eller opplysninger om bestemte personers privatliv. Mange libertarianere hevder at ytringsfriheten innebærer retten til å viderebringe alle typer opplysninger, og som en opplagt konsekvens av dette hevder de at det ikke er noen reell forskjell på pengeutpressing og vanlig handel: Dersom f.eks. A er i besittelse av opplysninger om Bs privatliv som B ikke ønsker skal bli kjent, kan A presse penger av B, dvs. B betaler A for at A ikke skal røpe disse opplysningene. Dette bør ifølge libertarianerne være helt lovlig. Rothbard: «…blackmail would not be illegal in a free society» (Man,Economy and State, s. 443).

Mitt syn er at en legitim handel, en hvor B kjøper en vare av A, forutsetter at B har rett til å disponere pengene han betaler med, og at A har rett til disponere varen han selger. Dersom A derimot er i besittelse av personlige opplysninger om B, har han ingen rett til å disponere over disse opplysningene.

PATENTER OG COPYRIGHT Endel libertarianere er motstandere av patenter og copyright. De hevder at det ikke er en krenkelse av ikke-aggresjons-prinsippet å distribuere andres litterære verker (eller deres filmer eller deres musikk) i strid med opphavsmannen ønsker. Likeledes hevdes det at det ikke er i strid med ikke-aggresjons-prinsippet å produsere en innretning som en annen har oppfunnet uten å innhente tillatelse fra oppfinneren. Noen libertarianere er faktisk tilhengere av copyright og motstandere av patenter! Rothbard: «…copyright is a logical attribute of property right on the free market, while patent is a monopoly invasion of that right» (Man,Economy and State, s. 655).

Begrunnelsen for endel libertarianeres motstand mot patenter er som følger: Under et system med patenter er det slik at dersom A finner opp en innretning og så tar patent, har han enerett på å tjene penger på denne innretningen. B, som uavhengig av A har oppfunnet samme innretning, men ikke fikk registrert sitt patent før A hadde registrert sitt patent, har investert tilsvarende arbeid som A, men har ingen mulighet til å tjene penger på sitt arbeid. Libertarianere er motstandere av patenter fordi de mener at også B bør kunne tjene penger på sin oppfinnelse. Konsekvensen av libertarianernes syn blir at hverken A eller B vil kunne tjene penger på oppfinnelsen: uten patentlovgiving vil hvemsomhelst kunne kopiere innretningen uten å måtte betale noe som helst hverken til A eller B. Libertarianere hevder at de er motstandere av patentlovgivning for at også B skal kunne tjene på sitt arbeid; men dersom det libertarianske standpunktet blir gjennomført vil resultatet bli at hverken A eller B vil tjene noe – og siden ingen oppfinnere vil tjene penger på sine oppfinnelser, vil dette kunne føre til at antall nye oppfinnelser blir sterkt redusert.

Enkelte hevder også at dersom de kjøper en CD eller en DVD, så er den deres eiendom, og de kan gjøre med den hva de måtte ønske. Skulle de f.eks. ønske å kopiere dens innhold, så har de all rett til dette, påstår de. Dette standpunktet bygger på en sammenblanding av to ulike ting. Ethvert produsert objekt er resultat av en idé, og når man kjøper produktet kjøper man retten til å benytte objektet, man kjøper ikke samtidig uten videre retten til å kopiere og distribuere ideen som ligger bak produktet. Kjøper man f.eks. et kjøleskap, kjøper man retten til å benytte det til å kjøle sine matvarer, man kjøper ikke retten til å kopiere ideen som ligger i konstruksjonen av kjøleskapet. Kjøper man en DVD, så kjøper man retten til å se filmen på de betingelser selgeren/produsenten har satt, man kjøper ikke retten til å kopiere filmen over på andre medier. John Lockes rettighetsteori omhandler eiendomsrett til landområder: man etablerer eiendomsrett ved å blande sitt arbeid med et område ingen eier fra før. Men man kan i samsvar med dette prinsippet også etablere eiendomsrett til «ting» som ikke er fysiske objekter, dvs. til ting som ikke er direkte observerbare, f.eks. bestemte radio-frekvenser.

En radiostasjon som begynner å sende sine programmer på en bestemt frekvens i et område, etablerer derved eiendomsrett til denne frekvensen i dette området. Eiendomsretten til denne frekvensen gjelder selvsagt også der hvor radiosignalet passerer over andre personers landeiendommer. Selv om radiosignalet passerer NNs eiendom, kan altså radiostasjonen eie radiosignaler med denne frekvensen som passerer over NNs landeiendom. Dette viser at det finnes eiendomsrett som ikke er geografisk bestemt. Tilsvarende gjelder for eiendomsrett til åndsverk. Opphavsmannen har eiendomsrett til åndsverket, selv om det er lagret i et medium (CD, DVD) som befinner seg på NNs eiendom. De som hevder at dersom NN kjøper en DVD, så innbærer handelen at NN derved får rett til å kopiere innholdet på DVDen hvis han tar den med seg til sin eiendom. Disse mener at man kun kan etablere eiendomsrett til fysiske objekter (inkludert landområder), de innser ikke at man også kan etablere eiendomsrett til abstrakte ideer (åndsverk, dataprogrammer) som ikke lar seg avgrense geografisk.

Ayn Rand ville ha beskrevet de som tenker slik som at de har en «perceptual level mentality», dvs. de kan kun forholde seg til det som er observerbart, perseptuelt, de klarer ikke å forholde seg rasjonelt til abstrakte ideer. De kan forholde seg til grenser for eiendomsrett som er streker eller linjer på bakken eller på et kart, men de klarer ikke å forholde seg til grenser for eiendomsrett som er konseptuelle, dvs. ikke-observerbare. Det Objektivistiske synet er at patenter og copyright er legitime ordninger som er til for å sikre at opphavsmannen har retten til å bestemme over bruken av hans arbeid, og dette inkluderer retten til å få inntekter av sitt arbeid: det er den som skaper et verk som har rett til å høste fruktene av det. Den som har skapt oppfinnelsen er den som avsluttet arbeidet først, dvs. den som først har fått registrert sitt patent. Tilsvarende gjelder for den som skaper et åndsverk (musikk, film, etc.). Åndsverket er et resultat av opphavsmannens arbeidsinnsats, og det er han som derfor har all rett til å sette betingelser for bruken og distribusjonen av verket. Mer om dette kan man finne i Ayn Rands artikkel «Patents and Copyrights» i Capitalism: The Unknown Ideal.

STATENS EKSISTENS Endel libertarianere, blant dem Rothbard og D. Friedman, er tilhengere av anarkisme (eller anarko-kapitalisme), dvs. det er motstandere av at staten skal eksistere. Staten er som kjent et organ som på et avgrenset geografisk område har rett til å gjennomføre – om nødvendig med vold – visse regler for hvordan folk skal forholde seg til hverandre: Staten skal opprettholde et lovverk ved å arrestere, etterforske og dømme lovbrytere. Staten er altså en organisasjon som har monopol på lovlig bruk av vold innenfor et avgrenset område. Anarkister hevder at staten ikke bør eksistere, de mener at staten ikke bør ha monopol på (det de påstår er) å «selge beskyttelsestjenester». Anarkister hevder at et fritt samfunn bør kunne ha «competing governments», dvs. flere ulike rettssystemer som konkurrerer med hverandre.

Men det system som anarkistene foreslår vil nødvendigvis føre til at man i et og samme område vil ha flere ulike sett med lover: noe som er lovlig ett sted kan være ulovlig et annet sted, og noe som er lovlig under ett beskyttelsesfirma kan være forbudt under et annet. Hva som er lovlig vil da ene og alene kunne være basert på hva som er folks rettsoppfatning – for det er jo dette de private beskyttelsesfirmaene må tilfredsstille for å drive lønnsomt. Dersom befolkningen i et område ønsker f.eks. forbud mot narkotika, vil det under anarkismen bli forbud mot narkotika!

Dette høres helt utrolig ut, men anarkisten David Friedman bekrefter dette: «…if anarcho-capitalist institutions appeared in this country tomorrow, heroin would be legal in New York and illegal in most other places. Marijuana would be legal over most of the country» (The Machinery of Freedom, 2nd.ed., s. 128). Altså, anarkisme er forenlig med at salg/bruk av narkotika er forbudt, selv om salg/bruk av narkotika helt klart ikke er rettighetskrenkende handlinger. Til tross for Friedmans absurde standpunkt er boken hvor dette fremsettes allikevel anerkjent som en klassiker blant anarkistlibertarianere. Enkelte andre anarkister hevder at alle rettssystemene må akseptere ikke-aggresjons-prinsippet, og disse er i så fall ikke enige i David Friedmans syn. Men da melder følgende spørsmål seg: hvem (dvs. hvilket organ/organisasjon) skal i så fall sikre at alle beskyttelsesfirmaene har lovregler som aksepterer ikke-aggresjons-prinsippet? Anarkister kan ikke ha noe svar på dette spørsmålet, fordi det eneste svar er at en overordnet beskyttelsesorganisasjon må ha denne retten – og en slik overordnet beskyttelsesorganisasjon er en stat, noe anarkistene mener ikke skal finnes.

Men selv om alle beskyttelsesorganisasjonene aksepterer ikkeaggresjons-prinsippet, er ikke problemene løst. Det anarkistiske synet betyr at man allikevel nødvendigvis vil få ulike rettssystemer med ulike sett av lover: f.eks. kan et rettssystem (støttet av noen få fanatiske kristne) anse abort som drap, derfor dømme leger som utfører abort til døden, og så «henrette» dem. Abortlegene vil antagelig støtte et annet rettsapparat som vil beskytte dem, og resultatet er det som i dagligtale med rette betegnes som anarki: krig mellom ulike grupper. Det Objektivistiske synet er at staten er et nødvendig gode, såfremt den kun beskjeftiger seg med det som er dens legitime oppgaver: beskyttelse av individers rettigheter via institusjoner som politi, domstoler og militærvesen. Et viktig punkt ved at man har en stat er at man da har et lovverk med kjente regler for hva som er forbrytelser, hva som er betingelsene for arrestasjon, varetekt, rettsforhandlinger, metoder for bevisførsel, prosedyrer for rettssaker, krav til bevis, strafferammer etc. – med andre ord en rettsstat. I et anarki har man intet av dette.

Anarkister påstår at staten må initiere tvang for å opprettholde sitt monopol på lovlig bruk av tvang. Siden de er motstandere av initiering av tvang, er de da også motstandere av at det skal finnes en stat. Deres resonnement her er feil, siden staten kun griper inn først etter at noen har initiert tvang. Dersom private beskyttelsesfirmaer utfører noen av de samme oppgaver som staten, og alt den gjør omfatter frivillige transaksjoner, har staten ingen grunn til å gripe inn. Hvis det er en tvist mellom A og B, og det private beskyttelsesfirmaet pålegger B å betale en viss erstatning til A, og B frivillig betaler dette til A (eller lar seg straffe), så har staten ingen grunn til å gripe inn. Derimot, hvis dette firmaet initierer tvang, f.eks. ved å tvinge B til å betale til A eller ved å straffe B, da kan det se ut som om firmaet initierer tvang, og staten må da gripe inn. Hvorvidt en handling virkelig er initiering av tvang eller ikke, må, hvis det er tvil om dette, avgjøres i statens domstoler.

VARETEKTSFENGSLING Enkelte libertarianere hevder at man ikke kan arrestere en person før han er dømt for en forbrytelse, han skal jo betraktes som uskyldig inntil dommen foreligger. Rothbard: «Compulsion could only be used against the defendant after his final conviction» (EOL, s. 83). I dag finnes en ordning med varetektsfengsling, hvor personer på mistanke kan settes i fengsel for en kort, begrenset periode mens etterforskning og rettsforhandlinger pågår. Dette er som det bør være, fordi en mistenkt som er skyldig kan rømme eller ødelegge bevis. Dersom det finnes skjellig grunn til mistanke, bør en person kunne holdes i forvaring mens politiet arbeider med å fremskaffe bevismateriale. Hvis bevismaterialet viser seg å være sterkt nok, blir vedkommende tiltalt. Aktor og forsvarer må så sette seg inn i det relevante bevismateriale, og hvis bevismaterialet som blir fremlagt under rettssaken viser skyld hinsides rimelig tvil, blir vedkommende dømt. En slik prosess må nødvendigvis ta tid, og hvis den mistenkte ikke skal kunne holdes i forvaring mens etterforskningen pågår, vil ingen skyldige noen gang kunne bli dømt – fordi de er forsvunnet når dommen foreligger og de skal settes i fengsel.  

PÅLEGG OM Å GI VITNEFORKLARING Å pålegge personer som besitter viktig informasjon å vitne i en rettssak er ifølge endel libertarianere i strid med ikke-aggresjons-prinsippet: vitner kan bli tvunget til å møte frem i en rettssal selv om de ikke ønsker det, og dette er initiering av tvang, noe som ikke-aggresjons-prinsippet forbyr. Rothbard: «… a libertarian legal order will have to eliminate the entire concept of the subpoena power» (EOL, s. 82). Mitt syn er at å la være å gi opplysninger slik at skyldige går fri (evt. slik at uskyldige blir straffet) er å hjelpe kriminelle. Dette er i seg selv en kriminell handling, og slike handlinger har man ingen rett til å begå. Det er altså helt legitimt å pålegge personer som besitter viktig informasjon å vitne i rettssaker. Man kan også si at den som virkelig initierer tvangen mot vitnet her er forbryteren, ikke politiet som bringer vitnet til rettssalen: forbryteren setter i gang en prosess av rettighetskrenkelser, disse omfatter ikke bare det umilddelbare offeret, men også de som er involvert f.eks. som vitner. Denne prosessen tar slutt når den skyldige etter en endelig dom blir satt i fengsel for å sone sin straff.

STRAFF  Endel libertarianere hevder at kriminelle ikke nødvendigvis skal straffes: de hevder at dersom A krenker Bs rettigheter, så skal det ikke finnes noen offentlig anklager som fremmer en tiltale mot A – hvorvidt det skal taes ut tiltale skal avgjøres av offeret. Disse libertarianere hevder også at saken skal ansees opp- og avgjort dersom A betaler erstatning til B (evt. til Bs etterlatte, hvis A har drept B). Rothbard har dette synet, se FANL, s. 45-46. Dette synet er en følge av den oppfatning at andres eiendom er noe man fritt kan forsyne seg av, såfremt man betaler. Libertarianere ser ikke forskjell på et tyveri og en handel: en handel er en frivillig transaksjon; mens libertarianere setter nøyaktig samme rammer for en ufrivillig transaksjon; den får ingen andre konsekvenser enn at forbryteren må betale offeret for skaden. Dessuten, libertarianerne ser på en rettighetskrenkende handling som noe som kun angår forbryter og offer. Men dette er feil: dersom A bryter seg inn hos B, blir C, D og E utrygge. Og hvis B velger ikke å reise tiltale mot A slik at A går fri, så er dette klart noe som øker utryggheten for C, D, og E. En forbrytelse øker således usikkerheten blant individene i et samfunn, og samfunnet (et begrep det er legitimt å bruke i denne sammenhengen) bør derfor sende et signal til forbryteren (og potensielle forbrytere) om at slike handlinger er uakseptable. Det er ikke nok med erstatning til offeret, forbrytere skal straffes, og de skal straffes hardt: rettighetskrenkende handlinger er uakseptable.  

MER OM ANARKISME  Som nevnt finnes det endel libertarianere (Rothbard, D. Friedman) som er anarkister: disse er motstandere av at det skal finnes en frivillig finansiert statsmakt hvis eneste oppgave det er å beskytte individers rettigheter, og hevder at denne oppgaven isteden skal overlates til (flere forskjellige) private beskyttelsesfirmaer; disse kan da konkurrere seg imellom om å gi best service til sine kunder. De hevder at dersom staten har monopol på å beskytte rettigheter er dette en krenkelse av friheten til de som ønsker at andre skal kunne tilby samme tjeneste. De hevder at konkurranse virker så bra på alle andre områder – hvorfor skal man ikke kunne ha konkurranse også på dette området? Et samfunn er fritt når individers rettigheter respekteres. Rettighetene må gjelde både de facto og de jure. For at rettigheter skal kunne respekteres må det altså finnes et lovverk som definerer og presiserer rettighetene, og det må finnes et maktapparat (politi, domsstoler) som håndhever lovverket.

Med andre ord: man har ikke frihet i et samfunn før dette apparatet er på plass! Frihet er retten til å disponere sitt liv og sin eiendom slik man selv ønsker, dog slik at man ikke krenker andres rettigheter. Men for at dette skal være mulig, må det være et apparat som beskytter rettighetene, og som eventuelle tvister kan bringes inn for. Først etter at dette apparatet er etablert kan man således ha (økonomisk) konkurranse, og det kan derfor ikke være konkurranse i å etablere slike apparater. Det kan altså ikke være noe marked for markedet, dvs. det kan ikke være noe marked for frihet – med andre ord: tittelen på M. og L. Tannehills anarkistklassiker The Market for Liberty er altså helt forfeilet. Å benytte begrepet «konkurranse» om å tilby ulike beskyttelsesorganisasjoner er å benytte det som et «stjålent begrep»: et begrep som er definert i en bestemt sammenheng benyttes i en helt annen sammenheng hvor det ikke gjelder. Mer om denne logiske feilen kan man finne i The Ayn Rand Lexicon. Denne logiske feilen fører da også anarkistene inn i en rekke opplagte selvmotsigelser.

I et tidligere gjengitt sitat sier Rothbard at man ikke kan sette mistenkte forbrytere i varetekt, man kan kun benytte tvang overfor dem etter at tiltalte har fått sin endelig dom. Men hva er en endelig dom i et system med «competing governments»? Dersom man ikke er fornøyd med den dommen man får, kan man kun skifte beskyttelsessystem og så fortsette å skifte inntil man er fornøyd. Dette betyr at man aldri vil kunne oppnå en endelig dom. Ved normalt salg av alle andre typer varer/tjenester kan man skifte leverandør inntil man er fornøyd, men retten til å skifte rettsapparater inntil man er fornøyd vil føre til at ingen forbrytere noen gang vil bli dømt. Rothbard har også andre standpunkter som er merkverdige for en frihetstilhenger, og som blir direkte selvmotsigende for en anarkist: Han er faktisk motstander av «free banking»: «fractional reserve banking» bør være forbudt selv om alle involverte kjenner til dette og godkjenner dette (se What Has the Government Done to Our Money, s. 50-51). Siden man i et anarki selv kan velge rettsapparat, kan man spørre seg hvilket rettsapparat som skal hindre en bank i å bedrive «fractional reserve banking»? Det er vel lite trolig at de som ønsker «free banking» vil benytte et rettsapparat som forbyr dette. Rothbard har også beskrevet Hayeks plan om private penger som «a bizarre scheme for individuals and banks to issue their own newly named currency» (Making Economic Sense, s. 379).

Anarkisten Rothbard kaller altså ideen om private penger for bisarr! Videre har Rothbard et originalt syn på Sovjet-Unionen under Stalin: «…so devoted was Stalin to peace that he failed to make adequate provision against the Nazi attack…..[after 1945] the Soviet Union time and again leaned over backwards in order to avoid any cold or hot war with the West» (FANL, s. 294). Og jeg vil heller ikke unnlate å nevne at på 90-tallet støttet han erkenasjonalistiske og kristenkonservative politikere som Patrick Buchanan og Oliver North (Liberty, Mars 1995, s. 26). D. Friedman er mer eksplisitt enn Rothbard på et viktig punkt: Friedman innrømmer helt åpent at under anarkismen vil lovverket i et område bli et resultat av de holdninger som tilfeldigvis dominerer i området. Han sier i et sitat gjengitt ovenfor at under anarkismen vil det kunne være slik at fredelige, ikke-rettighetskrenkende handlinger vil bli forbudt! Det er på dette grunnlag ikke vanskelig å se at begrepet anarkisme er fylt av så mange selvmotsigende ideer at det er vanskelig å ta alvorlig.

Libertarianeren Roy Childs, som opprinnelig var anarkist, innrømmer dette: «I now regard anarchism as incoherent and even dangerous to the libertarian movement … anarchism is a fantasy masquerading as an ideology» (Liberty Against Power, s. 181-182). (I tillegg til at endel libertarianere kaller seg anarkister er det endel venstreorienterte som også klassifiserer seg under samme merkelapp: de hevder at frihet innebærer at det ikke skal eksistere maktforhold mellom mennesker. Disse anarkistene skiller selvsagt ikke mellom frivillige og ufrivillige maktforhold, og hevder således at maktforholdet mellom en arbeidsgiver og en ansatt er uforenlig med frihet.) Den vesentligste innvendingen mot anarkismen er at dens tilhengere ikke sier at all omgang mellom mennesker må baseres på ikke-initiering av tvang, dvs. på ikke-krenkelse av rettigheter, og at dette er det eneste legitime politiske prinsipp. I og med at de ikke aksepterer dette, godtar de forbrytelser, dvs. de gir moralsk aksept til forbrytelser. Rothbard gir moralsk aksept til forbrytelser blant annet ved å gå inn for en ordning hvor en forbryter kan gå fri hvis offeret ikke ønsker å reise tiltale, hvis vitner til en forbrytelse ikke ønsker å vitne, og hvis mistenkte forbrytere aldri kan varetektsfengsles. D. Friedman er like ille: han gir moralsk aksept til forbrytelser ved å si at anarkismen er forenlig med rettighetskrenkende handlinger (hans eget eksempel er forbudet mot narkotika).

MOTSTAND MOT DØDSSTRAFF Enkelte libertarianere er motstandere av dødsstraff på moralsk grunnlag, dvs. de mener at det er umoralsk å henrette dømte mordere. De mener altså at det er umoralsk å henrette folk som Hitler, Stalin, Rinnan, Eichmann, o.l. Også dette standpunktet bygger sannsynligvis på en misforståelse av prinsippet om retten til liv: de hevder at siden mennesket har rett til liv, er det galt av staten å ta dette livet. Det Objektivistiske synet er at en morder har, ved å drepe et annet menneske (vi ser her bort fra tilfeller av legitimt selvforsvar), stilt seg utenfor den sammenhengen hvor rettigheter gjelder. Den som har begått et mord har tatt livet fra et annet menneske, og dette er en forferdelig forbrytelse. Den som gjør dette fortjener ikke å beholde sitt eget liv. Motstandere av dødsstraff bruker iblant et annet (epistemologisk) argument: de hevder at personer som er blitt uskyldig dømt for mord ville ha blitt henrettet dersom lovverket hadde inneholdt muligheter for å dømme mordere til døden. Dette er ikke nødvendigvis korrekt: en tiltalt bør kun kunne bli dømt til døden dersom bevismaterialet viser skyld hinsides enhver tvil.

Altså: vanligvis blir man dømt dersom bevismaterialet viser skyld hinsides rimelig tvil, men man kan godt ha en ordning som krever skyld hinsides enhver tvil for å ilegge dødsdom. Og i mange tilfeller er det ingen tvil om skyld, f.eks. i de eksempler som ble nevnt i dette avsnittets åpning. La meg nevne et annet moment her: det argumentet libertarianere bruker her er som følger: siden man noen ganger er i tvil, kan man aldri være sikker. Dette argumentet er et uttrykk for skeptisisme, og skeptisisme er en uholdbar holdning. Å slutte fra at man noen ganger er i tvil, som er korrekt, til at man aldri kan være sikker, er en feilslutning. Det Objektivistiske synet på dødsstraff er behandlet i The Objectivist Newsletter, Januar 1963.  

INTERVENSJON Enkelte libertarianere er motstandere av intervensjon: Dersom et diktatur A undertrykker sine innbyggere, og f.eks. regjeringen i et fritt land B samler inn penger og verver soldater for å invadere A, avsette diktatoren og innsette en ny regjering som vil gjøre A til et fritt land, så er endel libertarianere utrolig nok motstandere av dette. Deres begrunnelse er at en slik handling vil være i strid med ikke-aggresjonsprinsippet. Rothbard har dette synet: «In foreign affairs, the [libertarian] goal is … to keep government from interfering in the affairs of other governments or other countries» (FANL, s. 265). Grunnen til at endel libertarianere er imot intervensjon er vanskelig å forstå; antagelig er den fundamentale grunnen at de mener at land har rettigheter. (Dette er den mest utbredte oppfatningen i tradisjonelle miljøer i dag.) Enkelte libertarianere hevder også at dersom B intervenerer i A, så kan enkelte uskyldige innbyggere i A (for eksempel personer som er motstandere av diktaturet) bli skadet/drept, og disse libertarianerne legger skylden for dette på regjeringen i B. Men dette må være feil, den som i så fall har ansvaret for dette er As diktator, ikke regjeringen i B. En diktatorisk regjering er ødeleggende for alle og rammer alle innbyggere i et land, også de som er motstandere av diktaturet. Disse libertarianere vil hevde at det er umoralsk hvis f.eks. USA med en (på alle vis frivillig) hær går inn i et diktatur og innfører et langt mer fritt styre.

Dette synet er absurd. La oss se på et annet aspekt ved denne problemstillingen. Dersom innbyggere fra land A besitter eiendom i land B, og regjeringen i B eksproprierer disse eiendommene, da begår regjeringen i B en forbrytersk handling, en handling som krenker rettighetene til innbyggerne i A. Regjeringen i A, hvis oppgave er å beskytte sine innbyggere, har da rett til å forsvare disse mot regjeringen i B. Mao. regjeringen i A har rett til å intervenere i land B for å beskytte sine innbyggeres rettigheter. Så vil noen hevde at ikke-intervensjon bør være et allment prinsipp mellom alle land, fordi dette vil føre til færre kriger mellom land og at de siviliserte land vil tjene på dette. Disse vil hevde at dersom de noenlunde frie land ikke griper inn og forsøker å stanse den undertrykkelsen som skjer i diktaurer, så vil diktaturer heller ikke (eller i mindre grad) blande seg inn i andre land. En forutsetning for dette argumentet er en forestilling om at diktaturer vil la være å invadere (eller kuppe regjeringen i) andre land dersom de vestlige land ikke avsetter diktatorer. Dette standpunktet er helt meningløst. Historien viser tydelig, og gang på gang, at diktaturer invaderer sine nabolands områder når de tror at de kan tjene på det. Å tro at slike invasjoner vil bli færre hvis vestlige land ikke avsetter diktatorer, er svært naivt.  

PRIVAT EIE AV KRIGSVÅPEN Ikke-aggresjons-prinsippet innebærer at ingen kan hindres i å utføre handlinger som ennå ikke er en aggresjon mot andre mennesker. Mange libertarianere hevder derfor at hvemsomhelst skal kunne eie alle typer våpen: maskingeværer, flammekastere, stridsvogner, endog interkontinentale raketter og atombomber. I et libertariansk samfunn kan derfor din nabo lage et arsenal av bomber og granater like ved huset ditt. Mitt syn er at private (med rent rulleblad) kan anskaffe og eie våpen til sport, til jakt og til selvforsvar. Krigsvåpen kan i normale samfunn ikke benyttes uten å krenke andres rettigheter, og det er intet annet enn for å beskytte folk flest at det ikke bør være tillatt for hvemsomhelst å eie krigsvåpen. (En privat fabrikk som f.eks. produserer skuddsikkert glass kan selvsagt besitte våpen som er nødvendige for å teste glasset.) Private fører heller ikke krig, og har derfor intet reelt behov for krigsvåpen. Av samme grunn har private ikke rett til å danne en armé.

ØDE ØY/LIVBÅTSITUASJONER Mange libertarianere hevder at eiendomsretten gjelder under absolutt alle forhold. De påstår derfor at dersom man overlever en skipsforlis og legger på svøm og så kommer frem til en øy hvor eieren av øya har satt opp et skilt med teksten «Adgang forbudt», vil det være en krenkelse av eierens rettigheter å gå i land på øya. Derfor bør man ikke gå i land. (Dette «problemet» finnes i en lang rekke ulike varianter.) Det Objektivistiske synet er at rettigheter gjelder i alminnelig samkvem mellom mennesker, og at det kan finnes ekstreme, meget sjeldent forekommende nødsituasjoner, hvor de ikke gjelder. I det nevnte eksemplet er det opplagt at den forulykkede bør gå i land på øya, og at dette ikke er en rettighetskrenkende handling. (Libertarianeres insistering på at eiendomsretten gjelder under absolutt alle forhold er selvsagt et eksempel på dogmatisme.) Formålet med den Objektivistiske etikk er å sette mennesket i stand til å leve et godt liv, og i dette tilfellet vil den forulykkede omkomme dersom han ikke går i land. Derfor er det opplagt at han bør gå i land. Men for en libertarianer (dvs. for de libertarianere som mener at det er umoralsk å gå i land) er det viktigste ikke å leve, men å være (det han oppfatter som) moralsk. Det er altså for disse libertarianere en motsetning mellom moral og liv; det som er moralsk for slike libertarianere er å ofre seg – med andre ord: de er altruister. Det Objektivistiske synet er at vi må være moralske for å leve, det libertarianske synet er at vi lever for å være moralske.

BEGRUNNELSEN FOR FRIHET Endel libertarianere begrunner sin støtte til frihet med prinsippet om selv-eie («self-ownership»): Hvert enkelt menneske eier seg selv, dvs. sin kropp. Ut ifra dette eier hvert menneske det det produserer, og således har man en begrunnelse for eiendomsretten. At hvert menneske eier seg selv begrunnes av libertarianere ved å gjendrive følgende alternative synspunkter på hvem som eier en person: 1) én person (eller noen få personer) eier alle andre personer, og 2) alle personer eier hverandre (dvs. at hvert menneske eier (ca.) en seks-milliard-del av hvert menneske). Disse to alternativene til selv-eie er opplagt uholdbare. Men det finnes to andre, meget mer plausible alternativer til selv-eie, og disse blir som regel ignorert: 3) vi eies av Gud; han har jo ifølge enkelte skapt oss. (Roy Childs forteller følgende: «Father Sadowsky, a libertarian priest in New York City … believes that God owns everyone, and if he wants to take that approach, that’s fine», Liberty Against Power, s. 234-235), og 4) vi eies av våre foreldre, de har jo virkelig skapt oss. Libertarianismen, som ikke har noen eksplisitt epistemologi, kan ikke gjendrive argument 3), og argument 4) viser at selv-eieprinsippet ikke kan begrunne frihet: Siden man ifølge libertarianismen har rett til å eie det man har produsert, har foreldre rett til å eie sine barn – og dette kan ikke bety annet enn at foreldre har rett til fullt og helt å styre sine barn.

Med andre ord: libertarianernes prinsipp om selv-eie er  uholdbart som begrunnelse for frihet. Et meget kortfattet sammendrag av den Objektivistiske begrunnelsen for frihet er omtrent som følger: For å kunne leve langsiktig må mennesket ha kunnskap om virkeligheten. Slik kunnskap kan oppnåes av hvert enkelt individ ved at det tenker rasjonelt på basis av informasjon mottatt via sansene. Siden tenkning således er en aktivitet kun det enkelte menneske kan foreta, bør det enkelte menneske ha muligheten til å handle på basis av sin egen tenkning. Kun frihet gir mennesket denne muligheten. Derfor er det kun frihet som medfører at individer kan bruke sin bevissthet, sin tenkeevne, til det som er dens oppgave. Å initiere tvang overfor et menneske er intet annet enn å få det til å handle på en måte som er i strid med det det selv mener er riktig, og dette er det samme som å fornekte vedkommendes tenkeevne. Å bruke tvang er altså å fornekte det som er viktigst ved mennesket: dets evne til rasjonell tenkning. Tvang hører derfor ikke hjemme i samkvem mellom siviliserte mennesker.

OPPSUMMERING  Siden libertarianismen ikke har noen egen filosofisk begrunnelse, betyr dette at man i libertarianeres resonnementer finner alle mulige feil som finnes innen tradisjonell filosofi. Jeg har allerede nevnt at man finner skeptisisme og dogmatisme. Videre er libertarianismen et skoleeksempel på den feilaktige tenkemetode som kalles rasjonalisme. Rasjonalisme går ut på at man tar et utgangspunkt som virker tilforlatelig, og så deduserer man fra dette utgangspunktet endel konklusjoner, og disse konklusjonene holder man så fast på uansett hvor virkelighetsfjerne og absurde de er. (Å være rasjonalist er altså noe annet enn å være rasjonell.) Libertarianere begynner med noe de kaller et aksiom: ikkeaggresjons-prinsippet, og så deduseres det friskt i vei uten at det holdes kontakt med virkeligheten. Viktige Objektivistiske prinsipper som at man må ta utgangspunkt i virkeligheten, at man må definere de begrepene man benytter, og at man i ethvert resonnement kontinuerlig må bevare virkelighetskontakten ved å ta hensyn til kontekst og hierarki, utelates.

Som vi har sett innebærer libertarianismen en lang rekke absurde standpunkter: motstand mot varetektsfengsling av mistenkte forbrytere, motstand mot selvbestemt abort, motstand mot at et fritt land skal kunne foreta en intervensjon og befri innbyggerne i et ufritt land, motstand mot patenter/copyright, motstand mot injurielovgivning, osv. Alle disse standpunktene er resultater av libertarianernes virkelighetsfjerne tenkemetode, rasjonalismen. Selv om mennesket har rett til å foreta de handlinger som det finner er riktige for å opprettholde livet, så glemmer libertarianere konteksten: det er voksne mennesker som har rett til å styre sine liv. Libertarianere hevder således at de samme prinsipper også gjelder barn. Objektivismen sier at samfunn må organiseres slik at rettigheter respekteres; libertarianerne ignorerer konteksten og sier at rettigheter gjelder også i andre sammenhenger, f.eks. i øde-øy-situasjoner. I dette tilfellet ignorerer de også hierarkiet i utledningen av eiendomsrettsprinsippet: retten til eiendom er en implikasjon av den mer fundamentale retten til liv.

I enkelte ekstreme nødsituasjoner kan det være en konflikt mellom retten til liv og retten til eiendom, og da gjelder den mer fundamentale retten. Libertarianere sier de er tilhengere av prinsippet om rett til liv, men de innser ikke hva dette egentlig betyr og blir tilhengere av absurde standpunkter som at man ikke bør henrette mordere og at barn skal ha samme rett til å styre sine egne liv som voksne. De hevder at man ikke har plikter overfor andre, men tolker dette dit hen at man heller ikke må forsørge/oppdra sine egne barn. Enkelte libertarianere hevder endog at dyr har rettigheter! De overser det faktum at mennesker har rettigheter fordi mennesket besitter evnen til fornuftig tenkning og derfor har muligheten til å utføre arbeid på lang sikt; dyr har ikke evnen til fornuftig tenkning, de kan derfor hverken respektere rettigheter eller utføre arbeid på lang sikt. Hvor har libertarianere fått sine politiske oppfatninger fra? De har fått noen av sine ideer (direkte eller indirekte) ved å lese Ayn Rand (undersøkelser viser stadig at Ayn Rand er den forfatter som har influert flest libertarianere), og de forstår kanskje deler av det politiske syn hun har. Men av en eller annen grunn bruker de ikke ressurser til å sette seg inn i Objektivismen som helhet, og de forstår derfor intet av de metafysiske, epistemologiske og etiske begrunnelser for et fritt samfunn. Derfor setter de (det de oppfatter som) frihet inn i en tradisjonell ramme; de bygger (det de oppfatter som) frihet på vanlige filosofiske holdninger som skeptisisme, dogmatisme, rasjonalisme og, selvsagt, altruisme.  Det som ultimativt ligger til grunn for alle libertarianeres standpunkter er den samme grunnholdning som er nærmest enerådende blant alle ikke-Objektivister: subjektivisme.

Blant personer som kaller seg libertarianere finner man personer som er for selvbestemt abort (dvs. som mener at det skal være tillatt) og man finner personer som er imot; man finner personer som mener at private skal kunne eie krigsvåpen og man finner personer som er imot; man finner personer som er for statens eksistens og man finner personer som er imot; man finner personer som er for patenter/copyright og man finner personer som er imot; man finner personer som er for at det skal være lovlig å la sine barn sulte i hjel og man finner personer som er imot; man finner personer som mener det bør være lovlig å spre løgner om folk og man finner personer som er imot, man finner personer som mener at pengeutpressing bør være lovlig og man finner personer som er imot, osv. Selv om libertarianere har ulike syn på alle disse punktene, så er de alle likevel villige til å bruke samme betegnelse på seg selv. Intet kan bekrefte en nærmest total subjektivisme mer enn dette. Alle libertarianere er subjektivister.

Riktignok finnes det en del seriøse libertarianere som ikke har de absurde standpunktene som jeg har omtalt i denne artikkelen, og som derfor kanskje vil si at min kritikk er urettferdig fordi jeg skjærer alle over en kam. Men jeg har aldri sett at noen av disse seriøse libertarianere har tatt avstand fra de som innehar de absurde standpunktene. Tvert imot, de samarbeider fullt og helt med de som har absurde standpunkter. Og de ikke bare samarbeider, absolutt alle libertarianere hyller Rothbard, som er talsmann for en lang rekke absurde standpunkter. Og, for å gjenta dette poenget, det visstnok seriøse libertarianske tidsskriftet Ideer om Frihet gir plass for en artikkel som kommer med den vanvittige påstand at Rothbard er en av det 20. århundredes største tenkere! Grunnen til at de seriøse libertarianere ikke tar avstand fra de libertarianere som har absurde standpunkter er selvsagt at også de seriøse er subjektivister; også de seriøse hevder reelt sett at det ikke finnes objektive kriterier for å avgjøre rett og galt. Det Objektivistiske synet er altså at frihet må defineres, beskrives og forsvares innefor en fullstendig og eksplisitt filosofisk ramme.

Libertarianerne deler ikke dette synet; de hevder at man kan ha politiske standpunkter uten å forankre dette i et filosofisk grunnsyn. Men grunnen til at det finnes så mange ulike standpunkter blant libertarianerne er nettopp at de har ulike filosofiske grunnsyn. Som vi har sett inneholder libertarianismens (implisitte) epistemologi alle mulige tradisjonelle feilholdninger som f.eks. skeptisisme, subjektivisme, dogmatisme, rasjonalisme. Dette epistemologiske kaos ser vi klart i de ulike oppfatningene av ikke-aggresjons-prinsippet: har man ingen begrepsteori, kan man ikke ha noen oppfatning av hvilke handlinger som er uttrykk for aggresjon, og hvilke som ikke er uttrykk for aggresjon. Det epistemologiske kaos manifesterer seg i libertarianeres etiske grunnsyn: også her finnes alle mulige varianter. Og den etiske forvirringen manifesterer seg i en politisk forvirring – og dette har jeg dokumentert i denne artikkelen. I eksemplene ovenfor er det vist at det virkelig er en libertarianers filosofiske grunnsyn som bestemmer hans politiske standpunkter. Sammenhengen mellom politikk og mer grunnleggende etiske og epistemologiske synspunkter er uunngåelig.

Men ingen libertarianerne forstår denne sammenhengen. De hevder at (det de kaller) frihet er i overensstemmelse med ethvert filosofisk grunnsyn. Rothbard: «Freedom is necessary to, and integral with, the achievement of any of man’s ends» (sitert i Schwartz: Libertarianism: The Perversion of Liberty). En annen libertarianer, Tibor Machan, hevder at «political ideas can be supported in isolation from their underpinnings» (sitert i Schwartz). Harry Browne, som flere ganger har vært presidentkandidat for det libertarianske partiet i USA, sier at folks ønsker om selv å fatte de viktige beslutninger som angår ens liv «require no explanation, no philosophical foundation, and no justification. In effect, we want to be free simply because we want to be free» (The Libertarian Communicator, Vol.1, No.1). Men libertarianerne ville ikke vært libertarianere dersom de ikke var innbyrdes uenige også på dette punktet: Endel libertarianere hevder at libertarianismen er forenlig med alle tankesystemer unntatt ett. Og det ene tankesystemet som er uforenlig med libertarianismen er selvsagt Objektivismen. Peter Breggin: «[the] books and philosophy of Ayn Rand have set back Libertarianism …» (sitert i Schwartz); Bill Birmingham: «Ayn Rand’s legacy have been a tragic one … a millstone around the neck of Libertarianism» (sitert i Schwartz). At libertarianere hevder at frihet er forenlig med en rekke helt ulike filosofiske grunnsyn er et resultat av at de er like subjektivistiske som hele den etablerte kulturen. Men det er Breggin og Birmingham som har rett: alternativene er Objektivismen og subjektivisme – og subjektivisme finnes det selvsagt et utall varianter av; én av dem er libertarianismen. Objektivismen er uforenlig med alle former for subjektivisme.

Det Objektivistiske synet er at det alltid er en nær sammenheng mellom enkelte grunnleggende ideer som er akseptert blant folk flest, og den politikken som blir ført. Grunnen til at vi nå har en velferdsstat med et utall lover, høye skatter, og et kolossalt system med overføringsordninger som tar enorme beløp fra de produktive og gir til alle mulige interessegrupper (og folk flest), er fordi folk flest mener at 1) alle har plikt til å hjelpe de svake, og 2) individer kan ikke tillates å styre seg selv, dvs. være frie, fordi frihet vil føre til kaos, nød og elendighet. Men disse ideene er filosofiske ideer: det syn at vi har plikt til å hjelpe de svake kommer fra altruismen; det syn at individer ikke kan styre seg selv kommer fra det syn at fornuften er utilstrekkelig; og det syn at frihet fører til kaos kommer fra et Hobbesiansk menneskesyn. Og det er nettopp disse filosofiske ideene som er årsaken til den politikken som føres i alle vestlige land i dag. Det er som nevnt alltid samsvar mellom den politikken som føres i et land og de grunnideer som dominerer i befolkningen. Og det vil være helt umulig å få gjennomslag for frihet så lenge dagens grunnideer dominerer. Skal vi oppnå et fritt samfunn, må vi forandre disse grunnleggende, filosofiske ideene blant folk flest. Objektivismen setter opp et alternativ til dagens dominerende ideer, og kun Objektivismen gjør dette på en rasjonell og konsistent måte. Libertarianismen ignorerer dette poenget fullstendig, og kan derfor ikke ha noen positiv effekt i kampen for frihet. Har den noen effekt, er denne effekten kun negativ, blant annet fordi den på grunn av sitt feilaktige filosofiske grunnlag gir utrykk for en lang rekke bisarre standpunkter.

Objektivismen hevder at filosofiske ideer bestemmer historiens gang. Skal man prøve å forandre den historiske utvikling fra dagens kollektivisme og sosialisme og over til individualisme og kapitalisme, må man forsøke å få befolkningen til å skifte ut sine filosofiske grunnideer: ufornuft og altruisme må erstattes med fornuft og egoisme. Det er kun på denne måten man kan få oppslutning om frihet. Men libertarianismen benekter sammenhengen mellom politisk utvikling og filosofiske grunnideer – med andre ord: Objektivismen og libertarianismen har motsatte syn på dette punktet. Og dette punktet er følge Objektivismen det viktigste punktet. Den som hevder at libertarianere og Objektivister er allierte og derfor bør samarbeide, avslører at han ikke har en anelse om hva Objektivismen og libertarianismen står for. Objektivismen og libertarianismen er motsatte ytterligheter, og kan kun ødelegge for hverandre.

Enkelte hevder allikevel at siden Objektivismen og libertarianismen har så store likheter i sine politiske implikasjoner, bør det kunne være rom for samarbeid. Men dette er fullstendig å ignorere det poeng som jeg nettopp har omtalt: ideer styrer historien. Libertarianerne sier at de tar ideer på alvor, men når de anser som likeverdige en lang rekke motstridende ideer, betyr dette at de ikke har den fjerneste anelse om hvor viktige ideer er. Og siden Objektivister vet at det er aksepterte grunnideer som styrer historiens utvikling, er det direkte skadelig for frihetens sak å samarbeide med organisasjoner som ikke aksepterer at grunnideer er det viktige – og det er dette den libertarianske bevegelsen gjør når den forfekter alle ikke bare alle mulige, men også direkte selvmotsigende ideer. Forslaget om samarbeid mellom Objektivister og den libertarianske bevegelse er også en grov fornærmelse: dette er helt tilsvarende et forslag til Howard Roark om at han burde samarbeide med de arkitektene som ødela Cortlandt Homes .

(Denne artikkelen er selvsagt ikke ment som noen fullstendig fremstilling av løsningen på de nevnte problemstillingene. Men enhver som er ønsker det, og som har ressurser til det, kan med utgangspunkt i det ovenstående komme frem til de rasjonelle løsningene. En mer fullstendig filosofisk gjendrivelse av libertarianismen kan man finne i Peter Schwartz’ essay Libertarianism: The Perversion of Liberty.)

Litttteratur:

Block, Rockwell (eds): Man, Economy and Liberty: Essays in Honor of Murray N. Rothbard. Mises Institute 1988

Block, Walter: Defending the Undefendable. Fleet Press 1976

Block, Walter: «Libertarianism vs. Objectivism», Reason Papers Summer 2003

Childs, Roy A.: Liberty Against Power. Fox & Wilkes 1994

Friedman, David: The Machinery of Freedom 2nd.ed. Open Court 1989

Hoppe, Hans Herman: A Theory of Socialism and Capitalism. Kluwer Academic Publishers 1989

Hoppe, Hans Herman: Democracy: The God that Failed. Transaction Publishers 2001

Machan, Rasmussen (eds): Liberty for the 21st Century. Rowman, Littlefield 1995

Rand, Ayn: Capitalism: The Unknown Ideal. NAL 1965

Rand, Ayn: The Voice of Reason. NAL 1988

Rand, Ayn: The Virtue of Selfishness. NAL 1964

Rand, Ayn: The Ayn Rand Lexicon. NAL 1986

Rothbard, Murray: What has the Government Done to Our Money. Mises Institute 1990

Rothbard, Murray: For A New Liberty. Libertarian Review 1978

Rothbard, Murray: Man, Economy and State. Van Nostrand 1962

Rothbard, Murray: The Ethics of Liberty. Humanities Press 1982

Rothbard, Murray: Power and Market. Sheed, Andrews and McMell 1977

Rothbard: Making Economic Sense. Mises Institute 1995

Schwartz, Peter: Libertarianism: The Perversion of Liberty. TIA 1986

Tannehil, L&M: The Market for Liberty. Fox & Wilkes 1993