Økonomisk teori og høyrepolitisk praksis

I en del av sin retorikk fremstiller Høyre og Frp seg som tilhengere av frihet og markedsøkonomi, men i praksis viser det seg at det ofte er stor avstand mellom det disse partiene gir inntrykk av å mene og av hva de egentlig gjør når de har politisk makt. Det er mange eksempler vi kunne benyttet for å illustrere dette, men her skal vi kun se på to, vi skal se på “konkurranseutsetting” og “internfakturering”. Dette er to metoder som disse partiene benytter i enkelte kommuner de har makt for å bringe det de reellt sett påstår er markedsøkonomiske elementer inn i driften av kommunen.

Konkurranseutsetting
Konkurranseutsetting betyr at kommunen skal betale for en tjeneste som gis til kommunens innbyggere, mens det er private aktører som skal utføre den. Forskjellen mellom dette og den type regimer sosialister står for er at sosialister ønsker at tjenestene skal utføres av kommunale selskaper/firmaer og ikke av private. I begge tilfeller er tjenesten finansiert av skattepenger, dvs. av penger som kommunen har tatt fra innbyggerne.

I et sosialistisk regime skal folk betale mye skatt til det offentlige, og så skal offentlige firmaer/virksomheter gi folk viktige tjenester “gratis”. Man betaler altså en stor del av det man tjener i skatter og avgifter, og så får man til gjengjeld det som ofte omtales som gratis helsetjenester, gratis skole til sine barn, gratis eldreomsorg, gratis veier, etc. I et sosialistisk regime er alle disse tilbudene offentlige, dvs., skolene er kommunale, omsorgsboliger er kommunale, sykehusene er statlige (tidligere lå de under fylkeskommunene, men det gikk ikke så bra så for noen år siden ble de derfor overtatt av staten), osv. Alle kan benytte disse tjenstene uten å betale for dem når de bruker dem. Vi benytter dem på den måten at det offentlige plasserer oss på et sykehus (eller plasserer oss i en sykehuskø hvor vi må vente på tur) eller i en omsorgsbolig, eller ens barn blir plassert i en skole f.eks. etter geografisk tilhørighet. I noen tilfeller er tilbudene ikke gratis, men de er sterkt subsidiert av det offentlige, f.eks. barnehager. (I det siste er det i dette systemet kommet inn elementer av brukervalg, men skolene, sykehusene, etc. er fremdeles offentlige.)

Høyre og FrP har i dette systemet innført noe som kalles “konkurranseutsetting”. Dette innebærer som nevnt at det er det offentlige som betaler for tjenestene, mens det er private som skal stå for produksjonen. F.eks. innebærer dette (hvis vi benytter eldreomsorg som eksempel) at kommunen sier at «vi har 50 eldre som trenger boliger med tilsyn, pleie og omsorg. Vi tar nå imot anbud fra private omsorgsfirmaer som kan ta seg av disse pleietrengende og som kan gi en passende kvalitet til en lavest mulig pris».

Dette vil da føre til at ulike omsorgsfirmaer kommer med anbud, og så vil kommunen inngå en avtale med det firmaet som gir det beste anbudet (det beste anbudet er ikke nødvendigvis det billigst; kommenen velger det billigste av de anbudene hvor kvaliteten er tilfredsstillende). Kommunen betaler, og de eldre får bolig, omsorg, tilsyn og pleie i samsvar med den avtalen som er inngått mellom kommunen og omsorgsfirmaet.
Her har man et system hvor ulike tilbydere konkurrerer om å levere tjenester, og Høyre/FrP mener da at de har innført et element av markedsøkonomi i driften av kommunen.

Sosialister klager over dette, de mener at dette er å «sette bestemor ut på anbud», noe de mener er dårlig fordi de private tilbyderne vil gi et dårlig, dvs. billig, tilbud, dette for at eierne skal kunne tjene mest mulig penger. De mener at i et offentlig system vil det ikke være noe press for å skaffe profitt, og derved vil et offentlig system fungere bedre.

Dessverre er det slik at begge systemer ofte fungerer dårlig. I pressen kan vi stadig lese om tilfeller hvor de eldre på pleiehjem bli behandlet på en uverdig måte, og dette gjelder både private og offentlige tilbydere. Det ser ut til at ordningen med å sette slike tjenester ut på anbud ikke er noe som har gjort eldreomsorgen særlig bedre eller billigere. (Det finnes eksempler på at konkurranseutsetting har gitt positive resultater, f.eks. på områder der der finnes et såkalt «velfungerende marked», dvs. på områder hvor det er mange små aktører. Kommuner spart mye på å konkurranseutsette slike ting som renhold, men det mest interessante er å se på «tunge» områder som f.eks. eldreomsorg.)

Internfakturering
Et annet eksempel på hvordan Høyre/Frp har innført det de betrakter som markedsøkonomiske elementer i driften av enkelte kommunene er det som kalles internfakturering.

Kommunen driver som kjent et stort antall ulike virksomheter: de driver eldresentre, ungdomsklubber, skoler, vaktmestertjenester, trafikkselskaper, kulturtilbud, barnehager, eiendomsselskaper, energiproduksjon, veier (bygging, vedlikehold), rusavvenning, osv.

Nå er det slik at iblant må enkelte av disse virksomhetene utføre ulike tjenester og oppdrag for andre virksomheter: en skoleklasse må reise på tur med det kommunal trafikkselskapet, et eldresenter trenger en vaktmester til å ordne eller reparere noe, en ungdomsklubb trenger oppussing.

I tidligere tider benyttet (for å si det litt enkelt) alle kommunale virksomheter hverandres tjenester uten videre; skoleklasser kunne reiser gratis på trikken, en mann fra vaktmestersentralen utførte oppdrag på eldresenteret, osv. Ikke overaskende begynte dette systemet etter hvert å fungere svært dårlig. Men så kom «markedstilhengere» i Høyre/FrP i maktposisjon, og de innførte da noen steder det som kalles internfakturering. Dette innebærer at enhver institusjon som benytter en tjeneste fra en annen institusjon betaler for det den bruker til den institusjonen den benytter: om en skoleklasse er på tur med trikken betaler skolen et beløp til Sporveien, om et eldresenter benytter en håndtverker fra kommunens vaktmestersentral betaler eldresenteret et beløp til vaktmestersentralen, osv.

Dette skal (ifølge en fremstillig som ligger tilgjenglig på Oslo kommunes hjemmeside) føre til at «kommunen får et mer bevisst forhold til hva som bestilles og hva som faktisk leveres». Men dette har ført til en masse papirflytting, og til at penger flyr frem og tilbake mellom de ulike virksomhetene – alle penger kommer opprinnelig fra kommunen, og kritikere av systemet hevder at det ville ha vært enklere og mer effektivt og derved totalt sett billigere å droppe hele greia.

Økonomisk teori
Nå viser det seg at det finnes klassisk økonomisk teori som har klart opp i disse problemstillingen.

I 1920 publiserte Ludwig von Mises artikkelen «Economic Calculation in the Socialist Commenwealth» (artikkelen var skrevet på tysk, men jeg vil her som regel gjengi titler og sitater på engelsk) i tidsskriftet Archiw für Sozialwissenschaft.

Artikkelen hevdet at en sosialistisk økonomi ikke kan fungere. Mises´ poeng er at et samfunns økonomi, som handler om produksjon og forbruk av en kolossal mengde varer og tjenester, må ha mekanismer som informerer alle aktører om hvor mye ressurser som går med til å produsere hver vare/tjeneste, hvor mye det finnes av hver enkelt vare/tjeneste, hvilke produksjonsmetoder som er mer effektive og hvilke som er mindre effektive, osv. Mises hevder at kun et fritt marked med en fri prisdannelse kan stå for denne koordineringen.

I et fritt marked vil prisen stige dersom det blir produsert for lite av noe (i forhold til etterspørselen). Dette vil føre til at investeringer går til dette område fordi der er da mulighetene for å tjene penger større enn på andre områder i økonomien, og da vil produksjonen øke, og etter hvert vil det bli balanse mellom tilbud og etterspørsel.

Motsatt, dersom det på et område skjer en reduksjon i etterspørselen, da vil prisene synke, investorer vil trekke seg ut av denne type produksjon, og tilbudet – mengden som produseres – vil gå ned. I et fritt marked skjer denne prosessen kontinuerlig, og dermed vil det alltid være slik at produksjonen tilpasser seg etterspørselen, og man får en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene – i et fritt marked vil det alltid være balanse mellom tilbud og etterspørsel (dvs. det vil hele tiden skje justeringer i produksjon og forbruk slik at disse hele tiden justeres opp eller ned slik at de kommer nærmere hverandre).

I en sosialistisk økonomi, slik teorien på den tiden sa at den skulle være, var det ingen priser, da skulle systemet være slik at sentralmyndighetene bestemte hvor mye som skulle produseres av hver vare/tjeneste, og så skulle hver enkelt få de han trengte uten å betale for det – prinsippet var at man skulle «yte etter evne og få etter behov». Mises påviste at et slik system vil føre til kaos i form av overproduksjon av noen varer og til at det ble produsert for lite av andre varer. (Egentlig kunne det i dette systemet være priser på forbruksvarer, men ikke på kapitalvarer. Denne distinksjonen er irrelevant for det som er poenget i denne artikkelen.)

Noen år senere, i 1938, fulgte nordmannen Tryge J. B. Hoff opp Mises´tese. Hans doktoravhandling het Økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn, og hans konklusjon var noe annerledes enn Mises´, men det vil føre for langt å gå inn på dette her. (La oss før vi går videre kort nevne at den økonomisk utvikling i de sosialistiske land i Øst-Europa klart viste at Mises hadde hatt rett; en økonomi uten fri prisdannelse kan i det lange løp ikke fungere. Russland hadde sosialisme fra 1917, og etter 1945 innførte Russland sosialismen i de land de okkuperte etter at krigen mot Nazi-Tysklands var over. De økonomiske problemene i disse landene ble verre og verre inntil hele systemet kollapset omkring 1990. De fleste av disse landene innførte deretter stor grad av markedsøkonomi, og de fikk en kolossal velstandsøkning.)

Mises´artikkel ga de sosialistiske teoretikere noe å tenke på, de forstod at Mises hadde pekt på et reellt problem. Etter noen år hadde de funnet det de trodde var en løsning, og de var meget takknemlige overfor Mises: I essayet «On the Economic Theory of Socialism», publisert i Review of Economics (1937-38) skriver den sosialistiske økonomen Oskar Lange at «Socialists have certainly good reson to be grateful to Professor Mises … For it was his powerful challenge that forced socialists to recognize the importance of an adequate system of economic accounting to guide the allocation of resources in a socialistic economy. Even more, it was cheifly due to Professor Mises´challenge that many socialists became aware og the very existence of such a problem … The merit of having caused the socialists to approach this problem systemativcally belongs entirely to Professor Mises.»

For å vise sin takknemlighet foreslo Lange følgende: «Both as an expression of recognition for the great service rendered by him and as a memento of the prime importance of sound economic accounting, a statue of Professor Mises oughy to occupy an honorable place in the great hall of the Minstery of Socialization or of the Central Planning Board of the socialist state.»

Hva var det så Lange foreslo? Jo, han foreslo at det skulle innføres priser på alt som ble produsert i hele økonomien. Dette skulle skje ved at sentralmyndighetene vurderte hvor mye som skulle produseres og hvor mye som skulle forbrukes, og så skulle sentralmyndighetene sette priser deretter.

Dette ville i praksis bety at alle som ledet ulike firmaer skulle rapportere inn til sentralmyndighetene om produksjon og forventet salg, og så skulle myndighetene fastsette priser i samsvar med dette. Dette skulle føre til at man unngikk slike ting som overproduksjone (ved fare for dette skulle prisene til produsentene settes ned) og mangler på enkelte varer (ved fare for dette skulle prisene til produsentene settes opp).

Men i forhold til prisdannelse i det frie marked, en prisdannelse som virkelig førte til at produksjonen og forbruk ble koordinert på en effektiv måte, var det en viktig ting som manglet i Langes sosialistiske modell.

Det som manglet var aktørenes egeninteresse! I et fritt marked presses alle aktørene av sin egeninteresse til å bruke det de eier mest mulig effektivt. Praktisk talt alle vil være sparsommelig med å bruke egne penger (i forhold til hvordan de vil bruke andres penger), og praktisk talt alle vil selge egen arbeidsinnsats og annet man disponerer for best mulig betaling. Derfor vil det i et fritt system alltid være et press ved hver eneste transaksjon om å benytte de ressursene man eier og disponerer mest mulig effektivt.

Sagt på en annen måte: i et fritt system hvor den enkelte eier det han disponerer vil beslutninger ha konkrete virkninger for vedkommende selv: gjør man dårlige valg vil man rammes av negative effekter, gjør man gode valg vil man rammes av gode effekter. Men dette forutsetter at man eier det man disponerer. I det sosialistiske systemet er det ingen eiendomsrett. Det man disponerer er ikke egne ressurser, og de beslutningene man tar får ingen direkte konsekvenser for en selv.

Og selv om man innfører priser, så er disse ikke uttrykk for den enkeltes reelle vurderinger i transaksjonene, de er pålagt ovenfra uten at de inneholder informasjon om hvordan forholdene er  akkurat nå.

Derfor vil de prisene som sentralmyndighetene innfører ikke ha den effekten som Lange trodde. Systemet med kunstige priser vil altså ikke kunne forbedre den sosialistiske økonomien.

Poenget er at priser, for at de skal kunne gi signaler om effektiv ressursutnyttelse, må være reelle, de må være basert på aktørenes vurderinger i den situasjonen transaksjonen (salg/kjøp) skjer. Et system hvor en gruppe byråkrater setter priser som skal være faste i en tidsperiode, vil ikke ha den effekten at produksjon og handel stadig innrettes på en mest mulig effektv måte.
Mises´ poeng gjelder en sosialistisk økonomi, dvs. et system hvor alt eies av staten. I de sosialistiske landene som eksisterte i en stor del av det tyvende århundre var praktisk talt alt drevet av staten, men de fungerte jo på et vis i flare tiår. Hvordan kunne dette skje? Viste dette at Mises  tok feil? Nei, dette kom av at disse landene ikke var isolert, de kunne benytte informasjon som de skaffet seg fra de landene omkring, land som i en viss grad hadde fri prisdannelse. Dette gjorde at de sosialistiske landene klarte seg mye lenger enn de ellers ville ha gjort.

Norsk politikk
La oss koble dette til norsk politikk i dag. Vi omtalte innledningsvis to fenomener: konkurranseutsetting og internfakturering. Begge skjer innenfor kommunene; det er i begge tilfeller en kommune som sitter på begge sider av bordet, det er ikke som i vanlige frie transaksjoner to uavhengige aktører som kommer frem til enighet om en pris på en bestemt vare/tjeneste; i det ene tilfellet er det kommunen som kjøper av/selger til seg selv, og i det andre tilfellet er det ikke den som mottar tjensten som betaler for den.

I det ene tilfellet er det kun liksompriser (selv om kommunen kan få informasjon fra de priser på tilsvarende varer/tjenester som finnes utenfor kommunen), og i det andre tilfellet skjer ikke de kontinuerlige vurderinger som skjer i et fritt marked – den som vinner kommunens anbud får kontrakten for en lengre periode, men det er som sagt ikke de som mottar tjenesten som inngår kontrakten, det er kommunen som på vegne av de som mottar tjenesten inngår kontrakten uten at mottakeren har spesielt mye å si.

Hvordan burde dette ha vært organisert? For å ha fri prisdannelse, og dermed en effektiv ressursutnyttelse, burde det ikke vært slik at én virksomhet – kommunen – drev med praktisk talt alle typer oppgaver, og så fakturerte seg selv. Hver type virksomhet burde være en selvstendig virksomhet som konkurrerte med andre virksomheter, og så burde det være fri konkurranse mellom disse. Hvis vi f.eks. ser på Oslo kommune, så har den mer en 40 000 ansatte, og den driver med et utall forskjellige oppgaver (langt flere enn de vi ramset opp ovenfor). En slik organisering kan ikke være effektiv, dette fordi det ikke finnes reelle priser.

Mht konkurranseutsetting, så er dette i strid med prinsippet om eiendomsrett. Systemet med konkurranseutsetting bryter med prinsippet om eiendomsrett. Det som må til for å sikre effektiv ressursutnyttelse er privat eiendomsrett. Allerede Aristoteles var klar over dette: «Det som eies i fellesskap blir tatt dårligst vare på» skriver han i Politikken (Bok II, Kap 3). At en rekke tilfeller med konkurranseutsetting viser dårlige resultater er da ikke overraskende i det hele tatt. Mht slagordet om å sette bestemor på anbud, så vil det være bedre å la bestemor få beholde pengene sine slik at hun selv kan kjøpe seg (gjerne via en forsikringsordning) den hjelp hun evt. trenger når hun blir gammel.

De som er tilhenger av konkurranseutsetting og internfakturering tror de er tilhengere av privatisering og frihet, men egentlig er de motstandere av eiendomsrett, og de praktiserer den type sosialisme som Oskar Lange foreslo som svar på Mises´ drepende analyse av hvordan en sosialistisk økonomi fungerer. At systemet med konkurranseutsetting/internfakturering da svært ofte gir uøkonomiske resultater av dårlig kvalitet burde ikke overraske noen.

Det som Høyre/FrP gjør med dette er kun å praktisere og derved styrke sosialismen, og dette vil på sikt vil ødelegge for oss alle.
.
.
.
.
.
.

Trykt i LIBERAL Vol 5 nr 3 Desember 2007
Copyright 2007 Vegard Martinsen

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s