Krig: hvorfor og hvordan

«Formålet med en krig er å sikre en god fred.» Dette utsagnet stammer fra den
store amerikanske generalen William T. Sherman, og den nyere historie viser
at de kriger Vesten har vært involvert i i løpet av de siste 50 år er blitt ført på
en måte som ikke i noen tilfeller har medført «en god fred». I denne artikkelen
skal vi se på hvorfor kriger bør føres, hvordan de bør føres, og hvordan de bør
avsluttes.

Føres og avsluttes en forsvarskrig mot en agressor på en feilaktig måte, vil
agressoren ofte gå til krig igjen noen tiår etter. Historien inneholder en rekke
eksempler som viser dette, men la oss her for å begrunne dette konsentrere oss
om to relativt ferske eksempler: Krigen mot Tyskland i 1914-1918 ble ført på
en helt feil måte, og resultatet var at Tyskland igjen angrep og ga oss en ny krig
20 år etter at den første var avsluttet. Denne nye krigen, derimot, ble fra
Vestens side på mange vis ført på en noenlunde korrekt måte, og Tyskland har
ikke angrepet noen etter 1945. Det andre eksemplet vi skal se på er Gulfkrigen
1991, som ble ført og avsluttet på en feilaktig måte. 12 år senere er Vesten
igjen i krig i det samme området.

Alle store kriger vil kunne unngåes hvis Vesten forsvarer seg mot agressorer –
enten det er regimer og land som representerer nazisme, kommunisme
[FOTNOTE: Vesten har to ganger vært i direkte krig med kommunismen: I
Korea 1950-53, hvor Vesten slo tilbake et kommunistisk angrep, og i Vietnam
1954-1974, hvor Vesten ikke klarte å slå tilbake det kommunistiske angrepet.]
eller islamisme – på en korrekt måte. Hvordan bør da kriger føres?

Den første verdenskrig ble utkjempet mellom Sentralmaktene Tyskland og
Østerrike-Ungarn opå den ene side, og Ententemaktene Frankrike, Russland og
Storbritannia på den andre.

Årsaken til og forløpet av WW1 er alt for komplisert til å ta med her, men la
oss kort si følgende: i august-september 1914 erklærer Tyskland krig mot
Russland og mot Frankrike. Tyskland invaderer det nøytrale Belgia, og
Storbritannia erklærer samtidig Tyskland krig. Tyskland går til en offensiv
gjennom Belgia og Nord-Frankrike hvor de franske troppene kastes tilbake i
blodige grenseslag. Russerne rykker inn i Øst-Preussen, og Østerrike-Ungarn
går til offensiv i Syd-Polen, men blir slått av russerne i slaget ved Lemberg. I
Øst-Preussen beseires russerne av Hindenburg og Ludendorff ved Tannenberg
ved De masuriske sjøer. Tysk fremrykning i vest stanses ved Marne i september
1914. Det blir harde kamper i Flandern, og britene forhindrer tysk
gjennombrudd ved Ypres. Krigen på vestfronten stagnerer etter hvert til en
skyttergravskrig. I april 1915 innledes en tysk offensiv ved Ypres, og tyskerne
gjør her bruk av giftgass for første gang på vestfronten. I januar 1916 erklærer
Tyskland uinnskrenket ubåtkrig.

Tysk fremrykning stanses i det 2. Marne-slag i juli-august 1918. De allierte går
over på offensiven. Britiske styrker bryter etterhvert gjennom de tyske linjer
ved Amiens. Allierte angrep fortsetter langs hele fronten, og tyskerne presses
gradvis tilbake. Østerrike-Ungarn inngår 3/11 en våpenhvile som trer i kraft fra
4/11. Den tyske keiser Wilhelm II abdiserer 9/11-1918, Tyskland undertegner
våpenhvile 11/11, og våpenhvilen trer i kraft kl. 11.00 samme dag.

Nederlaget kom som en total overraskelse på den tyske befolkning. Tyskerne
var kontinuerlig under krigen blitt fortalt av sine generaler og sine politikere at
seieren snart var innen rekkevidde. Etter at nederlaget var et faktum var tyskere
flest overbevist om at Tyskland var blitt forrådt av sine ledere.

Fredskonferansen i Versailles åpnet i januar 1919, og i juni undertegner
Tyskland Versailles-traktaten, som påla Tyskland å betale krigserstatning og å
avstå flere landområder, bl.a. Elsass-Lothringen (som ble til de franske
områdene Alsace-Lorraine), Nord-Slesvig, den polske korridor, samt alle sine
kolonier. Dessuten ble Tyskland pålagt store begrensninger mht. militær
opprustning.

MELLOMKRIGSTID
Det kom altså til en ny krig mellom vestmaktene og Tyskland 21 år senere.
Hvorfor? For å finne svaret på dette må vi se både på avslutningen av krigen og
den politikken som ble ført av Vestmaktene etter WW1.

USAs president Woodrow Wilson (intellektuell demokrat med doktorgrad i
historie, president i perioden 1913-1921) mente at hver enkelt nasjon var
likeverdig – hvorvidt et land var et fritt demokrati eller et totalitært diktatur
skulle ikke ha noen innvirkning på andre lands utenrikspolitikk overfor dette
landet. Hver enkelt stat skulle ha all rett til selvbestemmelse og ha full indre
selvråderett. Wilson ønsket også at uenighet mellom land skulle løses på
fredelig vis; han var en av initiativtagerne til opprettelsen av Folkeforbundet,
og han fikk i 1919 Nobels fredpris for dette arbeidet. (Det republikanske
flertall i Sentatet klarte dog å forhindre at USA ble med i Folkeforbundet.) Det
var meningen at Folkeforbundet skulle fungere som en slags verdensregjering,
ideen om en verdensregjering stammer opprinnelig fra den tyske filosofen
Immanuel Kant.

Imidlertid hadde Versailles-avtalen forbudt Tyskland å ruste opp, og dette var i
strid med ideen om at alle nasjoner var likeverdige, noe den tyske politiker

Franz von Papen konstaterte i 1930, to år før kan ble kansler i Tyskland.
Etter at Hitler kom til makten i 1933, forlot Tyskland Folkeforbundet, og
Hitler sa at Tyskland ville stå utenfor så lenge forbudet mot tysk opprustning
sto ved lag. Den engelske politikeren Neville Chamberlain (statsminister 1937-
40) uttalte i parlamentet i sammenheng med dette at «Vi kan ikke blande oss
inn i Tysklands rett til å ruste opp».

Også i den almenne debatt var det sterke krefter som støttet Tysklands rett til å
ruste opp; intellektuelle i Vesten støttet da (som nå) diktaturers rett til «indre
selvstyre», dvs. de støttet diktatorers rett til å terrorisere og undertryke sin egen
befokning. Dessuten var det en utberedt oppfatning at Versaillesavtalen var for
streng mot tyskerne – den som var hovedansvarlig for at avtalens betingelser
var så strenge var den franske presidenten Clemenceau – og dette skapte både
blant politikere og intellektuelle sympati for Tyskland. Også John Maynard
Keynes´ innflydelsesrike bok The Economic Consequences of the Peace (1919)
skapte i den engelskspråklige del av verden sympati for Tyskland. Holdningen
var at det var umoralsk å legge restriksjoner på Tysklands selvbestemmelse.

Redaktøren av The Times, Geoffrey Dawson, ga i 1937 uttrykk for den
almenne oppfatningen om likeverdighet mellom nasjoner når han uttalte at «Vi
er ikke bedre enn andre nasjoner»; han mente med dette at det frie England
ikke var bedre enn nazi-diktaturet Tyskland. Vi ser altså at toneangivende
kretser i de vestlige demokratier da som nå ikke erkjenner at den vestlige
samfunnsmodell med stor grad av individull frihet og markedsøkonomi er langt
bedre enn totalitære regimer.

Utover 20-tallet begynte Tyskland å sabotere betingelsene i Versailles-traktaten.
De tyske myndighetene inflaterte med vilje sin valuta for å redusere verdien av
erstatningen de var pålagt å betale til sine krigsmotstandere, og i 1923 lot
Tyskland være å sende kull til Frankrike, noe fredsavtalen påla dem.

Det bør også nevnes at Tyskland mottok enorme beløp i direkte økonomisk
hjelp fra bl.a. USA og England – tre ganger så mye som de var pålagt å betale i
krigserstatning. Ledere som president Hoover (republikaner, president i USA
1929-1933) mente at man måtte sikre at Tyskland ikke igjen ville gå til krig, og
for å sikre dette måtte man bygge opp den tyske økonomien – disse lederne
trodde at velstand hindrer krig, og implisitt at fattigdom er årsak til krig. (Også
i dag deler de fleste denne totalt feilaktige oppfatningen.)

Etter at Hitler kom til makten, satte han i gang en etterhvert kraftig
opprustningspolitikk, og han ga klart uttrykk for at Tyskland ikke ville
akseptere rollen som en mindreverdig aktør på den politiske scene.

Hitler var rasist, og mente at landegrenser burde være basert på rase: han  forsøkte å overta Østerrike i juli 1934 fordi det bodde tyskere der – Hitler ville samle i ett land «alle av tysk blod». Tyskland var på det tidspunkt for svakt til å forsøke en militær intervensjon; det som skjedde var et en gruppe østerrikske nazister, i nært samarbeid med Berlin, forsøker å ta makten i Wien. De besatte radiostasjonen, invaderte forbundskanselliet og proklamerte en ny nazistisk regjering. Kansler Dolfuss ble drept under aksjonen (Grimberg 21, s. 321).

Et land sendte tropper for å markere at tyskerne burde holde seg i ro og ikke
gripe inn militært for å støtte kuppmakerne, og Hitler holdt seg da i ro. Kuppet
var ikke vellykket, og dette var Hitlers eneste utenrikspolitiske nederlag før
WW2 brøt ut. Det er verd å merke seg at det land som sendte tropper var Italia
under Mussolini; Italia, som var med på vinnersiden i WW1, ønsket ikke et
sterkt Tyskland så nært innpå eget territorium, noe som ville ha blitt resultatet
hvis Østerrike ble underlagt Tyskland. Det er også verd å merke seg at
Frankrike og England ikke gjorde noe for å støtte Italias aksjon.

Senere forhandler Tyskland med England for å få tillatelse til å gjenoppbygge
en liten flåte. Dette vil gi Hitler mulighet til å sette fabrikker i stand til å
produsere krigsskip i stor stil. England går med denne avtalen med på at
Tyskland bryter Versailles-traktaten.

I 1936 inntok Hitler Rhinland, som Tyskland ble fratatt i Versailles. Hitler gikk
inn med en liten militær styrke, og dette var et høyt spill: Hvis denne styrken
hadde blitt møtt med militær motstand, ville den ha lidt nederlag – Tyskland
hadde da kun en meget liten militær styrke – og Hitler ville ha vært politisk
død. Tysklands videre ekspansjon, og WW2 med 50 millioner drepte, ville da
sannsynligvis ha blitt forhindret.

KRIGEN KOMMER
Men Hitles pokerbløff var vellykket, og dette ga ham blod på tann. Han forstod
så utmerket godt den moralske svakhet, ettergivenhet og feighet som preget de
vestlige ledere, og han utnyttet dette til fulle. I 1938 skjedde Anschluss, det
som i realiteten var Tysklands innlemmelse av Østerrike under tysk styre.
(Hitler hadde nå gjort Mussolini til sin allierte, så nå kom det ingen motstand
fra Italia.)

Så tok Tyskland Sudetenland (en del av Tsjekkoslovakia hvor det bodde
tyskere; Hitler brukte deres sikkerhet som påskudd for okkupasjonen).
Tsjekkoslovakia hadde en allianse med England, men istedenfor å gå til krig for
å hjelpe sin allierte, ønsket England fred. Og det fikk de i og med en avtale
mellom Hitler og Chamberlain (og Daladier og Mussolini) i München
september 1938: Denne avtalen innebar at Tsjekkoslovaia skulle avstå
Sudetenland til Tyskland. Avtalen skulle ifølge Chamberlain gi «Peace with
honor … peace in our time». Og den ga faktisk fred. I mer enn 12 måneder var det fred.

Det var dog enkelte som så hvilke farer som nazismen og Tysklands
opprustning representerte. Winston Churchill sa klart ifra i England, men det
var ingen som hørte på ham. Også den polske marskalken Josef Pilsudsky
forsøkte allerede tidlig på 30-tallet under et besøk i Paris å få med Frankrike på
et pre-emptive strike mot Tyskland for å avsette Hitler. Pilsudsky forstod at

Hitler ville bli en fare, men som Churchill talte også han for døve ører.
På slutten av 30-tallet var England og Tyskland ledet av hhv Neville Chaberlain
og Adolf Hitler. Begge disse ledernes politikk var kulminasjoner av de
dominerende holdninger i sine respektive land: Chamberlain var kulminasjonen
av Englands ettergivende politikk, og Hitler var kulminasjonen av den tyske
holdning om at «vi ble forrådt og krenket og må ha skaffe oss rettferdighet».

Tvil om frihetens moralske overlegenhet overfor diktauret førte til at praktisk
talt alle politikere i England og USA var ettergivende overfor Tysklands
barbariske styre, og Tyskland fikk anledning både til å begå indre kriminalitet i
en grotesk skala (jødeforfølgelse) og undertrykkelse (internering av
opposisjonenelle), opprustning og ekspansjon, uten noen respons fra de land
som hadde beseriret Tyskland i en stor krig mindre enn 20 år tidligere. Dette
skjedde til tross for at det Tyskland gjorde på punkt etter punkt var i strid med
den fredsavtalen som var inngått.

For å oppsummere: WW1 mot Tyskland ble ikke ført på tysk jord; den ble
avsluttet ikke med et klart tysk nederlag, men med en fredsavtale; den tyske
befolkning forsto ikke hvorfor krigen ble tapt; og den tyske befolkning
opplevde ikke dirkete hva en krig kunne medføre for dem. På den
frihetlige/demokratiske siden var det en altdominerende tvil på egen moralsk
overlegenhet i forhold til det totalitære diktaturet i Tyskland; denne tvilen og
usikkerheten i vestlige land som USA og England førte til at Tyskland fikk lov
til å ruste opp igjen på 30-tallet, og til at Tyskland uten motstand fikk
anledning til å underlegge seg en rekke landområder. Overbevisningen om at
siviliserte land ikke har noe med det som omtales som et annet lands «indre
anliggender» å gjøre førte til at Tyskland kunne bygge opp et voldsomt og
aggressivt diktatur i løpet av et noen få år, et diktatur som hadde den tyske
befolkningens støtte. Og med dette diktaturet rustet til tennene, brøt det høsten
1939 ut en storkrig som kostet ca. 50 millioner mennesker livet.

VESTENS STYRKE
Men under akkurat denne krigen, WW2, var den moralske styrken på vestlig
side til en viss grad intakt, og denne krigen ble etterhvert i betydelig grad ført
og avsluttet slik alle kriger bør føres og avsluttes.

Frem til 1942 var Tyskland seierrikt på alle fronter, men da de allierte hadde5
fått rustet opp og satt i gang sin motaksjon, lot de seg ikke stanse: Tyskland var
i 1945 slått militært på alle fronter. Dessverre ble en dyktig general som
George Patton på sensommeren 1944 av ulike grunner holdt tilbake (årsakene
var slike ting som misunnelse fra hans overordnede, sendrektighet og byråkrati
i det miltæret), men hvis han hadde fått føre sin del av krigen så kraftig som
han ønsket, ville krigen antagelig ha blitt forkortet med seks måneder. Dette
ville ha spart et stort antall allierte soldaters liv: 2/3 av de falne på de alliertes
side mistet livet i krigens siste seks måneder (Hanson, s. 333).

Patton var en svært dyktig kriger, og hvis hans armé hade fått de ressurser han
trengte, ville Tysland ha falt langt tidligere. Men dette ville betydd at andre
armeer, armeer som ikke gjorde like stor nytte på slagmarken, ville ha fått
mindre ressurser. «All armies, in Eisenhower´s [som var den øverste militære
leder for de allierte] democratic view, were of equal ability, and thus according
to the logic of bereaucracy, all were to be given the same logistical support»
(Hanon, s. 336). Denne egalitarianismen var et fremmedelement i i Vestens
ideologisk arsenal, og førte til at Vestens krigsinnsats ble mindre effektiv enn
den burde ha vært.

Tyskland fortsatte å kjempe til det aller siste, og i dette hadde den tyske ledelse
befolkningens støtte.

Men de alliertes ledere visste at det var viktig å ødelegge befolkningens støtte
til regimet og ideologien som drev Tyskland, og alle følere fra Tyskland om
fredsavtaler ble avvist; krigen fortsatte til det kom en betingelsesløs
kapitulasjon. Dette innebar at det tyske folk selv direkte ville oppleve krigens
redsler, og for å gjøre det klart at Tyskland hadde tapt, utsatte de allierte hele
Tyskland for det som krig virkelig er. De allierte knuste med dette den tyske
kollektivismen og nasjonalismen, som på 30-tallet kom til uttrykk i nazismen
(mer om dette kan man lese i Peikoff) – man må ikke glemme at ordet nazisme
er en forkortelse for nasjonal sosialisme.

De alliertes bombing av byer som Dresden er i ettertid blitt kritisert
[FOTNOTE: Ca 30 000 mennesker mistet livet i bombeangrepene på Dresden i
februar 1945. Tapstallene ble først sterkt overdrevet av nazistene for å skape
sympati. I de siste tiår er overdrevne tapstall brukt av anti-vestlige kritikere for
å vise at Vesten ikke er Nazi-Tyskland moralsk sett overlegen. FOTNOTE
SLUTT], men slike aksjoner var viktige for å gjøre det klart for den tyske
befolkning hva krig er – dette var en krig som tyskerne hadde startet, og etter
aksjoner av denne typen ble det klart for alle tyskere hva de hadde satt i gang.

Dessuten ble alle tyske menn som hadde vært involvert i den tyske hær satt i
fangeleir i opptil flere år etter krigen. De tyske lederne som ikke hadde begått
selvmord ble henrettet. (Dette skjedde etter de mer enn tvilsommme
rettsprosessene i Nürenberg.) Tyskland var også okkupert i mange år etter 1945.

De allierte satte i gang hjelpe- og oppbygningarbeider, men dette var først et
par år etter krigen, i 1947/48.

FRED
Det er klinkende klart at dette var en avslutning på en krig som var totalt
annrledes enn avslutningen etter den forrige krigen mot Tyskland. Tilsvarende
ble USAs krig mot Japan avsluttet på samme måte. Også her var krigen startet
av Japan, og USA satset alt de kunne for å vinne krigen, inkludert å slippe
atombomber for å få Japan til å gå med på en betingelsesløs kapitulasjon. Etter
krigen fikk USAs store general MacArthur nærmest eneveldig makt i Japan, og
han dikterte en ny konstitusjon for Japan som ga Japan et grunnlag for å bli en
av verdens sterkeste nasjoner: Japans nå store grad av individuell frihet ga
landet etterhvert også stor velstand og økonomisk styrke. Og amerikanerne ble
umiddelbart meget populære i Japan.

Krig – og vi mener her frie lands forsvarskrig mot angrep fra land som
representerer frihetsfiendtlige ideologier – bør altså føres slik at angriperen
lider et fullstendig militært nederlag. Krigen bør også føres på motstanderems
territorium, og siden befolkningen i det fiendtlige landet i det store og hele
støtter angrepet, bør også den få merke hva den krigen de har satt i gang
medfører av ødeleggelse og lidelser.

La oss her ta med et sitat fra den store amerikanske general William T.
Shermans (1820-1891) memoarer om hvorfor det er riktig å gå inn for en total
militær seier som inkluderer å ødelegge befolkningens motstand mot å kjempe
videre. Den amerikanske borgerkrig (1861-1865), hvis formål var å avskaffe
slaveriet i sørstatene, var i en totalt fastlåst og statisk stuasjon inntil Sherman
fikk kommando over en stor del av nordstatshæren, [FOTNOTE: Interessant er
det å merke seg det demokratiske partiets holdning til borgerkrigen i
forbindelse med presidentvalget i 1864: demokratene utfordret den sittende
president Lincoln, som var republikaner, med en plattform som sa at «the war
was a failure and it was better to allow the South to go free to establish a
separate government, whose cornerstone should be slavery» (Sherman, s. 477).
FOTNOTE SLUTT] og han fikk da mulighet til å føre krig etter den korrekte
strategien. Borgerkrigen ble da avgjort i løpet av noen få måneder. Den
korrekte måten innebar altså at befolkningen i Sydstatene skulle få merke hva
den krigen de hadde satt i gang, virkelig medførte. Og til de som kritiserte
denne strategien sa Sherman følgende: «You might as well appeal against the tunder-storm as against these terrible hardships of war. They are inevitable, and the only way the people of [the South] can hope once more to live in peace and quiet at home, is to stop the war, which can only be done by admitting that it began in error and is
perpetuated in pride.» (s. 495).

Agressoren starer krigen fordi ledelsen og befolkningen i landet ønsker krigen:
befolkningen (selvsagt ikke hvert eneste individ, men det store flertall) støtter
alltid den krigen som deres regjering setter i verk. For å forhindre en ny krig
må den angrepne part slå tilbake slik at befolkningen i det landet som har
angrepet fullt og helt mister sin vilje til å fortsette krigen, og mister sitt ønske
om å gå til krig igjen. Hvis dette ønsket står ved lag etter at en krig er avsluttet,
vil befolkningen igjen ønske å føre en ny krig noen tiår etter at den forrige
krigen er avsluttet.

Krigen må fortsette til all væpnet motstand er stanset opp og til befolkningens
vilje til å fortsette krigen ikke lenger er tilstede. Krigen må ikke bare ramme
fiendtlige soldater, men også all infrastruktur og hele produksjonsapparatet på
fiendtlig side. Dette produksjonsapparatet forsyner soldatene med ikke bare
ammunisjon og våpen, men også med alt fra mat og uniformer til
transportmidler og reservedeler, og er derfor et helt legitimt mål. Dessuten vil
moralen til soldatene i felten svekkes hvis de har grunn til å være urolige for
hva som skjer med deres familiemedlemmer og deres eiendommer.

LIV VS. EIENDOM
Et interessant observsajon er at folk i større grad misliker ødeleggelse av
eiendom enn tap av liv. Machiavelli sa det slik: «men more quickly forget the
death of their father than the loss of their patrimony». Sherman, på sitt felttog
gjennom Sydstatene, drepte svært få sydstatssoldater, men han ødela plantasjer
som holdt slaver, han ødela bygninger til banker som ga lån til virksomheter
som benyttet slaver, osv. Sherman sørget altså for å ruinere hele den
slaveholdnende overklassen i det nærmest føydale sør. Av denne grunn ble
Sherman forhatt i Sydstatene i lang tid. En annen nordstatsgeneral, general
Ulysses S. Grant derimot, som hadde sørget for at svært mange sydstatssoldater
ble drept, ble raskt tilgitt av befolkningen i sør. Grant ble til og med valgt til
president to ganger, i 1868 og i 1872.

IDEOLOGIER
Etter at krigen er avsluttet må også ideologien som lå bak krigen destrueres. I
Tyskland ble nazismen knust. I Japan ble keiserdyrkingen avskaffet. I
Sørstatene ble ideologien som sa at negre var mindreverdige og derfor kunne
holdes som slaver, knust. Det kan også, hvis mulig, etter at krigen er avsluttet,
innføres et styre som i stor grad gir innbyggerne frihet (noe som altså skjedde i
Tykland og Japan etter WW2, og i sydstatene ble slaveriet opphevet etter at
borgerkrigen var over). Siden frihet gir velstand, kan etterhvert dette føre til at
rasjonelle ideer, som henger intimt sammen med individuell frihet, blir stadig
kraftigere forankert i det tidligere diktatoriske samfunn, og da vil også opplsutningen om det frie samfunnssystem øke.

Krigers avslutning må altså ikke baseres på det feilaktige prinsipp om at folk
(som et kollektiv) og nasjoner har rett til selvbestemmelse. Det som er det
eneste korrekte prinsipp for samfunns organisering er at (fredelige) individer
har rett til frihet, og alle krigsavslutninger bør i størst mulig grad baseres på
dette.

Historien inneholder altså en lang rekke eksempler, langt flere enn de som er
omtalt her, på at når kriger føres og avsluttes som WW2 mot Tyskland blir det
fred, og at når kriger føres og avsluttes som WW1 mot Tyskland, så kommer
det en ny krig noen tiår senere.

La oss anvende det vi har omtalt på Gulfkrigen i 1991. Tyrannen Saddam
Hussein hadde i hele sin regjeringtid terrorisert sin befolkning, og han hadde
gått til krig mot naboland som Iran. Han invaderte og okkuperte i 1991
nabolandet Kuwait, som var alliert med USA. En USA-ledet militæraksjon,
støttet av FN, kastet Irak ut av Kuwait, men så var det slutt på krigen.

Agressoren var Irak, men krigen ble ikke ført på Iraks territorium. Krigen
endte ikke med et klart nederlag for Irak, og Saddam Hussein ble ikke avsatt.
Saddam Hussein fortalte til og med sine undersåtter at han hadde vunnet
krigen! Etter krigen ble det ført et hjelpeprogram overfor Iraks befolkning –
«food for oil» – som var ment å hjeple befolkningen, men som i hovedsak
førte til at enorme beløp forsvant ned i lommene til korrupte FN-funksjonærer,
og til at Saddam kunne fortsette sitt terrorvelde. Krigen endte ikke med et
militært nederlag for Irak, men med en fredsavtale som Saddam aldri hadde
tenkt å etterleve. Fredsavtalen innebar at Irak skulle kvitte seg med sine
masseødeleggelsesvåpen, og at FN-inspektører skulle verifisere at dette var
gjort. Saddam saboterte fra dag én inspektørenes arbeid, og FN vedtok da
stadig mer kraftige resolusjoner mot Saddam. Men resolusjoner alene, som er
det eneste FN kan stille opp med, er ufarlige. Saddam forsatte også å støtte
terroraksjoner mot Vesten.

Så det er tydelig at Golf-krigen i 1991 på alle punkter ble ført akkurat slik som
kriger ikke skal føres. Og resultatet ble som vi alle kjenner til: det ble en ny
krig mot Irak omtrent 10 år senere.

NY KRIG
Hvorfor kom denne nye krigen i stand? Vesten er siden 1979 blitt utsatt for et
meget stort antall terroraksjoner. Politiske ledere i en rekke land hadde støttet
disse aksjonene: Irak, Iran, Libya, Syria, Saudi-Arabia, Afghanistan og Sudan.
Ideologien som terroristene baserte seg på var fundamentalistisk islam, og det
regime som sterkest representerte islam var prestestyret i Iran.

Islamisten Osama bin Laden, den fremste av alle islamistiske terrorister, erklært
krig mot USA i 1996, med en erklæring med tittelen «DECLARATION OF
WAR AGAINST THE AMERICANS OCCUPYING THE LAND OF THE
TWO HOLY PLACES»; de to hellige stedene er Mekka og Medina, og landet
er Saudi Arabia, hvor regjeringen har et visst samarbeid med USA.

Etter det kolossale terrorangrepet mot USA i september 2001, utført av bin
Ladens AlQaeda, besluttet USA å gå til militært angrep mot det land som var
nærmest involvert i aksjonen, Afghanistan, som ble styrt av det islamistiske
Taliban-styret, og mot det land som i størst grad direkte støttet terroraksjoner
mot Vesten, Irak. Terroraksjonenes ideologiske sentrum, Iran, gjorde USA intet
med.

Før krigen forsøkte USA å få FN til å gripe inn mot terroriststatene, men det
demokratiske FN, som betrakter alle medlemsland som likeveridige, var
fullstendig handlingslammet og kunne ikke gjøre annet enn å vedta
resolusjoner, noe som tyranner ikke har noen særlig grunn til å frykte. Etter et
år med mislykkede forsøk på å få FN med i en krig mot Irak, valgte USA å gå
til krig utenom FN-systemet, med noen titalls tildels viktige allierte ved sin
side.

Men heller ikke denne krigen føres slik som kriger bør føres. Bortsett fra på ett
punkt gjør de vestlige ledere det stikk motsatte av det de burde. De vestlige
ledere tar ikke avstand fra den ideologien som motsanderene følger. Krigen
føres svært forsiktig: Vesten foretrekker heller å tape egne soldater enn å
ramme sivile på den fiendtligte siden, og siden islamistene ofte gjemmer seg
bak sivile eller i moskeer, legger dette stor begrensninger på USA og de
alliertes slagkraft. Og når USA er i ferd med å vinne et slag mot en islamistisk
gruppering, tilbyr USA forhandlinger og våpenhvile isteden for å knuse fienden
militært. Dessuten satser USA og de allierte enorme ressurser på
gjenoppbygning allerede lenge før krigen er avsluttet. Dette bygger igjen på
den helt feilaktig oppfatningen om at det er økonomiske forhold – fattigdom –
som er årsak til krig.

Vesten har innsatt nye regjeringer i både Afghanistan og Irak, men disse
representerer ikke de vestlige ideer som var basis for de regjeringer som i
praksis styrte Tyskland og Japan etter WW2. Regjeringene i Tyskland og Japan
etter 1945 representerte hverken nazisme eller keiserdyrking, mens de
regjeringene som USA og de allierte har innsatt i Afghanistan og Irak etter at
Taliban og Saddam Hussein ble avsatt har både islamister og kommunister som
medlemmer. Etter WW2 førte de allierte med USA i spissen Tyskland og Japan
over på en vestlig samfunnsmodell med individualisme, rasjonalitet og
kapitalisme som viktige bestanddeler, og resultatet ble en etterhvert stigende velstand for disse to landene. Noe slikt forsøker ikke USA og de allierte i krigen i Midt-Østen, og islamismen kommer derfor til å fortsette å stå sterkt i Irak og Afghanistan. Heller ikke taes det noe ideologisk oppgjør med fiendens ideologi: Nazismen ble av vestlige ledere under WW2 fremstilt som den menneskefiendtlige ideologi den er.

Omkring 1950 ble kommunismen med rette ansett som en sterkt menneskefiendtlig ideologi (og Korea-krigen ble vunnet), men på 60-tallet var holdningen i Vesten til kommunismen ganske positiv (og Vietnam-krigen ble tapt). Idag har ingen vestlige ledere noe negativt å si om islam. President Bush jr. beskriver til og med islam som en
fredsreligion, hvilket er noe underlig når Koranen inneholder passasjer som «
… still de vantro i utsikt en smertelig straff! … Men, når de fredlyste måneder
er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem – pågrip dem, beleir
dem, legg bakhold for dem overalt!».

Riktignok uttalte den italienske statsminister Silvio Berlusconi at Vestens kultur
er den islamske overlegen, men denne uttalelsen ble møtt med så mye kritikk at
han etter kort tid ba om unnskyldning.

ET ALTERNATIVT SCENARIO
La oss kort skissere andre utfall på de tre krigene vi har omtalt. Hva hvis de
alliertes noe tilbakeholdne linje etter invasjonen i Normandie hadde blitt fulgt
konsekvent? Da kunne Hitler-Tyskland ha holdt ut kanskje ett til to år til, og
Hitlers videnskapsmenn kunne ha utviklet bedre raketter, og kanskje også
atombomben. Fredslutningen ville da muligens ha sett helt annerledes ut, og det
ville Europakartet også ha gjort. Kanskje hadde store deler av Vest-Europa vært
underlagt et nazi-diktatur, på samme måte som Øst-Europa etter 1945 ble
underlagt et kommunist-diktatur?

Hvis Sherman ikke hadde startet sin offensiv ville antagelig Lincoln ikke ha
vunnet presidentvalget i 1864. Da ville demokraten McClelland muligens ha
vunnet på sitt partis plattform om å avslutte krigen, og han ville ha latt
sydstatene bli selvstendige og slaveriet ville ha fortsatt.

Golfkrigen i 1991: Hvis USA og de allierte etter at de hadde kastet Iraks
soldater ut av Kuwait hadde marsjert inn til Bagdad, og på sin vei ødelagt alt de
kom over som hadde militær nytte, hvis de hadde ødelagt alle Saddams
palasser, hvis de hadde ødelagt villaene til alle fremtredende irakske politikere,
og hadde drept eller tatt til fange Saddam og alle viktige medlemmer i hans
administrasjon– da ville kanskje Vesten ha sluppet det store antall terrorangrep
som har rammet oss siden da. Lederne i de land som støttet angrep på Vesten
ville da ha visst hvordan det ville gå med dem og deres eiendommer.

Dette var spekulasjon. Men det står rimelig klart at når formålet med en krig er
en god fred, så har noen kriger gitt dette, mens mange kriger har ikke gitt noen
fred, men en ny krig ikke mange årene etter. Mitt syn er at krig er forferdelig,
og at når de MÅ føres, så bør de føres så kraftig som mulig slik at fienden og
fiendens ideologi mister så mye styrke at det ikke kommer noen ny krig. Slik
var i stor grad krigen mot Tyskland og nazismen. Slik var ikke krigen mot Irak
i 1991. Og slik er ikke dagens krig mot fundamentalistisk islam.

Litteratur
Brook, Yaron: The Morality of War. Forelesning holdt på The Ayn Rand Institute´s konferanse juli 2004
Grimberg, Carl: Verdenshistorien Bind 21. Bokklubben 1988

Hanson, Victor Davis: The Soul of Battle: From Ancient Times to Present Day,
How Three Great Liberators Vanquished Tyranny. Anchor Books 2001

Lewis, John: Defensor Patriae: The Homeland Defense in History.
Forelesningssserie holdt på The Ayn Rand Institute´s konferanse juli 2004

Manchester, William: American Caesar Douglas MacArthur 1880-1964. Dell
Publishing 1983

Overy, Richard: Why the Allies Won. Norton & Co, 1997

Peikoff, Leonard: The Ominous Parallells, Dutton 1982

Schwartz. Peter: The Foreign Policy of Self-Interest: A Moral ideal for
America. The Ayn Rand Institue Press 2004

Sherman, William T.: Memoirs. Penguin 2000

Terkel, Studs: «The Good War» An Oral History of World War Two. Ballantine
Books 1984

Copyright 2004 Vegard Martinsen

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

One Response to Krig: hvorfor og hvordan

  1. Dessverre vant kommunistene i Vietnam. Hilsen båtflyktning

Leave a Reply to Båtflyktning Cancel reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s