http://vepsen.org/2011/08/ayn-rand-apokalypsens-profetinne/

Dette svaret ble sendt til Vepsens redaksjon 6/9-2011 med anmodning om å publisere det som en kommentar . [Edit 14/9: det ser ut til at Vepsen ikke har publisert dette. Jeg har heller ikke mottatt noe svar fra dem.]

Om Ayn Rand og Kant
Det ser ut til at dere ikke forstår hvorfor Ayn Rand var så kritisk overfor Immanuel Kant.

Tillat meg så si litt om dette, og la meg også gi litt kontekst.

John Locke er ofte med stor rett omtalt som liberalismens far. Et av hans poenger er at dersom undertrykkelsen blir for stor så har befolkningen rett til å gjøre opprør – individer har rettigheter som makthaveren/kongen ikke har noen rett til å krenke.

Dette var (noe av) bakgrunnen for den amerikanske revolusjon/bruddet med England i 1776, og i uavhengighetserklæringen (skrevet av den sterkt Locke-inspirerte Thomas Jefferson) finner vi følgende formulering om dette: «But when a long train of abuses and usurpations, pursuing invariably the same Object evinces a design to reduce them under absolute Despotism, it is their right, it is their duty, to throw off such Government, and to provide new Guards for their future security.»

Kant mener noe annet: «It is a duty to obey the law of the existing legislative power …» «Resistance on the part of the people to the supreme legislative power of the state is in no case legitimate … there is no right to … rebellion belonging to the people … and least of all when the supreme power is embodied in an individual monarch … It is the duty of the people to bear any abuse of the supreme power, even though it should be considered to be unbearable …».

I uavhengighetserklæringen leser vi at «all men are created equal». Kant mener at «Humanity exists in its greatest pefection in the white race. The yellow Indians have a smaller amount of talent. The Negroes are lower …». Om raseblanding: «Should one propose that the races be fused or not? They do not fuse and it is also not desirable that they should. The Whites would be degraded».

Uavhengighetserklæringen sier at alle mennesker har ukrenkelige rettigheter. Caygill sier i «A Kant Dictionary» at «Kant describes a child born outside of marriage as «outside the protection of the law» and «contraband merchandise» which can indeed be destroyed by the mother as if it were a thing».

Uavhengighetserklæringen har et positivt menneskesyn: «[all men] are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness». Kant mente derimot at «humans are animals in need of a master».

Og den politiske implikasjon av Kants grunnleggende filosofi er glimende formulert av Fichte: «The individual life has no existence … since it has no value of itself, it must and should sink to nothing, while on the contrary the race alone exists, since it alone ought to be looked upon as really living».

(Hvis noen vil ha kilder for sitatene så er det bare å be om det.)

Kant var rasist, tilhenger av undertrykkelse, tilhenger av selvoppofrelse, sterkt religiøs, motstander av lykke som mål for moral. Hvordan kan man da ikke være sterkt kritisk overfor Kant?

Det som står i artikkelen om Ayn Rand er så vridd at jag bare kort vil si følgende: Rand var ateist, mente at rasjonalitet var eneste vei til abstrakt  kunnskap, mente at man bør leve et lykkelig liv og at veien dit går gjennom produktivt arbeid. Hun mente også at man ikke har noen rett til å initiere tvang overfor andre mennesker. For den som vil vite mer vil jeg anbefale min bok  ”Fornuft, egoisme, kapitalisme: essays om Ayn Rand”. En kort innføring kan man finne i kapitlet om henne i min bok ”Filosofi: en innføring” www.filosofi.no

Mvh

Vegard Martinsen

Ole Martin Moen har også publisert et svar: http://www.olemartinmoen.com/argumentum-ad-breivik/

Det var en tid da feminister kjempet for likestilling mellom menn og kvinner. De ønsket at kvinner skulle få stemmerett, at de skulle få arverett på lik linje med menn, at de skulle kunne inngå kontrakter på lik linje med menn, at de skulle kunne opprett en bankkonto uavhengig av sin ektemann, osv. De klarte etter hvert å få gjennomført dette, og takk til dem for det. Selv om de etter hvert fikk gjennomført alt de hadde kjempet for, fortsatte de allikevel å være feminister. Selv om de kom inn i viktige stillinger på lik linje med menn, og da ikke bare som likestillingsombud etc., fortsatte de å være feminister.

Og det de ble opptatt av hadde ikke noe med likestilling å gjøre. Det de da var opptatt av var forfordeling til fordel for kvinner – vi tar med kun ett eksempel: dersom det var for få kvinner i bedriftsstyrer skulle de nå kvoteres inn, dvs. staten skulle tvinge private bedrifter til å ha styrer med minst 40 % kvinner. Samtidig som dette skjedde, glemte feministene sin opprinnelige oppgave, kampen mot undertrykkelse av kvinner. At det kom kvinner til Vesten som ble kolossalt undertrykt i det miljø de var i, var de aller fleste av disse feministene overholde ikke interessert i å gjøre noe med. At islam er en ideologi som sier at kvinnen er mindreverdig og har langt færre rettigheter enn menn, var disse feministene ikke opptatt av. Mange kvinner i muslimske miljøer giftes bort til menn de ikke selv har valgt, et betydelig antall kvinner drepes fordi de ikke oppfører seg slik deres menn vil at de skal, svært mange kvinner utsettes også for andre typer vold, og alt dette skjer uten at gjerningsmennene straffes. Men feministene er overhode ikke opptatt av slike problemstillinger. De som skulle tale undertrykte kvinnes sak nærmest ignorerte dette.

Men det var noen få feminister som fortsatt var opptatt av likestilling og kamp mot undertrykkelse av kvinner. En av disse er Hege Storhaug. Storhaug ble opptatt av kvinners stilling i miljøer i Norge som var preget av islam, og hun satte seg grundig inn i dette temaet. Hennes studier førte til bøkene Mashallah: En reise blant kvinner i Pakistan (1996) og Hellig tvang: Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998). Etter hvert ble hun i stadig større grad klar over at årsaken til undertrykkelsen av kvinner i muslimske miljøer ikke skyldes kulturelle forhold, den skyldes islam. Dette er et av hovedtemaene i hennes siste bok, Størst av alt er friheten: Om innvandringens konsekvenser (2006). Storhaugs nære kontakt med muslimske miljøer i Norge og i Pakistan gjør at det ikke finnes noen gode grunner til å tvile på hennes fremstilling av en rekke tragiske skjebner om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, seksuelt misbruk, vold, og i verste fall æresdrap.

Hun skriver at ulike kilder tyder på at «70-90 prosent av kvinnene i Pakistan mishandles i hjemmet» (side 96). Boken forteller at kvinnen i muslimske miljøer oppfattes som mannens eiendom, som slave og som husdyr. I Vesten er ugifte døtre i muslimske familier en gullgruve i og med at hun kan giftes bort til en slektning fra f.eks. Pakistan, og derved kan mannen komme lovlig til Vesten. Deretter kan mannens familiemedlemmer komme, og alle kan nyte godt av de mange gratistilbud (skole, helsevesen) og trygdeordningene som finnes i Vesten. Ja, de kan nye godt av jobbmarkedet, men svært mange av de som kommer faller etter kort tid utenfor arbeidslivet og blir trygdet.

Det må være en forferdelig skjebne for en jente som er vokst opp i Norge, og som nyter den store grad av frihet vi har i Norge, å gifte seg med f.eks. en fetter fra hjemlandet, en gutt som aldri har være utenfor sin landsby i Pakistan. Slike ekteskap resulterer gjerne i en kolossal kulturkollisjon som går ut over dem begge, men som altfor ofte føre til at kvinnen pga sitt norske levesett blir mishandlet, og i verste fall drept av ektemannen. Storhaug ønsker å redusere antall slike henteekteskap ved å heve den gjeldende aldersgrensen til 24 år. Hennes poeng er at en kvinne på 24 lettere kan stå i mot press om å gifte seg med en foreldrene har valgt enn en jente på 16 eller 18 kan.

Storhaug sier helt korrekt at mange av problemene forbundet med muslimske innvandrere er «100 prosent et produkt av pakistansk kultur og norsk politikk». Med norsk politikk tenker hun på slike ting som muligheten til familiegjenforening: kommer én fra en familie lovlig inn i Norge, har resten av vedkommendes familie også nærmest automatisk rett til å komme inn. Storhaugs formulering kommer umiddelbart etter et kapittel som forteller at innvandreren Ahmed kom lovlig inn i Norge i 1973, og ved ulike former for henteekteskap: Ahmeds ti barn har utløst i alt 16 henteekteskap.og familiegjenforeninger består hans familie i Norge nå av 81 personer (side 40-42).

Storhaug sa korrekt at dette er et resultat av norsk politikk. Men Storhaug støtter grunnlaget for den norske politikken. På side 11 sier hun at «Friheten vi i dag nyter som norske borgere er enestående. Fra vi fødes til vi dør står en omsorgsfull og velutviklet velferdsstat parat til å dekke våre behov». Storhaug er altså en varm tilhenger av velferdsstaten, og hun ser ikke de problemer denne samfunnsorganiseringen på sikt vil føre til, og heller ikke de problemer den fører til i dag. Derfor ser hun heller ikke det som er den reelle løsning på de problemer hun tar opp. Løsningen er en avvikling av velferdsstaten og spesielt: en avvikling av alle offentlig støtteordninger. Storhaug forteller at innvandrerne ikke er spesielt ivrige etter å bli integrert i det norske samfunnet, men isteden bygger seg opp egne miljøer og bosetter seg i egne områder.

Statistikk som legges frem i boken forteller at denne innvandringen på sikt vil føre til store problemer for velferdsstaten, dette fordi innvandrere ofte raskt blir storforbrukere av trygd, og at deres antall vokser raskere enn resten av befolkningen. Ifølge Storhaug er islam hovedårsaken til disse negative elementene. Islam er ifølge henne en reaksjonær, autoritær og frihetsfiendtlig ideologi, og som kan føre til at den frihet vi har oppnådd i Vesten etter revolusjonene i USA og Frankrike kan gå tapt. Storhaug er sterkt imot det flerkulturelle samfunn og vil isteden ha en rasjonell kultur, preget av idealene fra opplysningstiden.

For denne anmelder var det et par ting i boken som var spesielt interessante. På side 158 leser vi følgende: «Sentrale deler av [islams tilbakegang] må tilskrives den allerede omtalte teoretikeren al-Ghazali. Ghazali saboterte det nære forhold mellom islam og gresk filosof, en filosof som blant annet står for selvrealisering, fornuft, kritisk refleksjon, rasjonalitet og vitenskap. Ghazali mente at Koranen skulle forstås bokstavelig. Dette var i og for seg ikke noe nytt, men når en tenker av hans kaliber forfektet slike synspunkt, fikk det avgjørende betydning. Fornuften ble forkastet til fordel for tro. Ghazali stod for irrasjonalitet, tvang, oppofrelse for kollektivet. verdier som verdens historie mang en gang har vist fører til undertrykkelse og diktatur, fattigdom og kulturell stagnasjon».

Dette er selvfølgelig helt korrekt, det er fundamentale filosofiske ideer som styrer historiens utvikling. Men denne anmelder har kun tidligere sett dette poenget omtalt av Objektivister. Poenget er f.eks. ikke omtalt i den bok som Storhaug oppgir som hovedkilde til dette kapitlet, Bernard Lewis’ What Went Wrong? Western Impact and Middle Eastern Response (2002). Ghazali er ikke en gang nevnt i denne boken. Selv om dette poenget om fundamentale ideers betydning for historiens utvikling ikke er integrert med resten av innholdet i boken, er det hyggelig å se at det er med.

På side 251 sier Storhaug at «det vi nå… trenger er flere som går i Øverlands fotspor og påtar seg rollen som kjetter og krenker ved å formulere en «Islam, den ellevte landeplage»». Til dette kan denne anmelder bare si «ja og amen». Dette er en meget verdifull bok. Den kommer fra en person som har de aller beste credentials, den kommer fra en person som har en urokkelig integritet, og den forteller ubehagelige sannheter, sannheter som må bli kjent dersom en katastrofe skal kunne unngåes.

Bokens blurb avsluttes slik: «Noe må gjøres, og det haster». Vi er helt enige i dette, og med denne boken har Storhaug gjort en betydelig innsats for å vekke det norske folk.

Hege Storhaug: Men størst av alt er friheten: om innvandringens konsekvenser. Kagge Forlag 2006

Libertarianismen er en politisk ideologi som hevder å forfekte individuell frihet. Allikevel tar alle Objektivister sterk avstand fra libertarianismen og den libertarianske bevegelsen. Formålet med denne artikkelen er å gi en kortfattet begrunnelse for det Objektivistiske standpunktet.

HVA ER LIBERTARIANISMEN?

Libertarianismen er en politisk ideologi som tar utgangspunkt i det

såkalte ikke-aggresjons-aksiomet. En libertarianer er en person som er tilhenger av (det han kaller) frihet med utgangspunkt i dette aksiomet.

Libertarianismens fremste teoretiker er Murray Rothbard, som formulerer libertarianismens politiske ideologi i bøkene For a New Liberty (heretter forkortet som FANL) og The Ethics of Liberty (heretter forkortet som EOL). Andre fremtredende libertarianske teoretikere er Walter Block, Hans Herman Hoppe og David Friedman.

Iblant blir tenkere som Ludwig von Mises, Milton Friedman og Friedrich von Hayek fremstilt som libertarianere, men dette er feil. Det er feil fordi disse har standpunkter som helt klart er i strid med ikkeaggresjons-prinsippet: Mises er tilhenger både av tvungen skatt og av verneplikt, og både Friedman og Hayek er tilhengere av velferdsstaten (dvs. et samfunnssystem som blant annet innebærer statlige, dvs. tvangsfinansierte, velferdsordninger).

Jeg finner det riktig å klassifisere Mises, Hayek og M. Friedman som liberalister. En liberalist er enhver som forfekter det syn at samfunnet bør organiseres slik at individer har store muligheter til å styre sine egne liv. Begrepet liberalist er således ganske omfattende, og inkluderer da selvsagt ikke bare Friedman, Hayek og Mises, men også både Objektivister og libertarianere.

At Rothbard – omtalt som Mr. Libertarian av både venner og uvenner – er libertarianismens fremste teoretiker kan ikke betviles av noen som kjenner den libertarianske litteraturen, men la meg her allikevel dokumentere dette. Innledningen til festskriftet som ble utgitt i forbindelse med hans 60-års-dag (Man, Economy and Liberty: Essays in Honor of Murray N. Rothbard) begynner slik: «Murray N. Rothbard is a scholar of unique, indeed monumental achievements: the founder of the first fully integrated science of liberty». Bok-katalogen fra Laissez-Faire Books hevder (februarutgaven, 1996) at FANL inneholder «rigorous philosophy, enlightening analysis, and tough, succinct, and convincing arguments…». Også nordiske libertarianere setter Rothbard høyt: Det svenske tidsskriftet Nyliberalen (Nr 1/95) hevder at Rothbard er en av de første og største libertarianerne, og påstår at FANL «är fortfarande den bästa kortare främstallningen av libertarianismens konkreta grundsyn och konkreta ideer». Om EOL hevdes at dens fremstilling er «kompromissløst konsekvent», men det nevnes også at den er kontroversiell selv blant libertarianere. FRIbokservice hevder i sin katalog nr 1/96 at FANL «regnes som den beste som er skrevet om libertarianismen». I en artikkel i tidsskriftet Ideer om Frihet (Nr 4/95) hevdes at Rothbard var «en av det 20. århundredes største tenkere»; og FRI-politisk journal (Nr 1/95) anbefaler FANL «på det varmeste for de som ønsker en innføring i den moderne libertarianismen».

Rothbard gir følgende definisjon av libertarianismen: «The libertarian creed rests upon one central axiom: that no man or group of men may aggress against the person or property of anyone else» (s. 23 i FANL).

Forskjellige libertarianere har ulike begrunnelser for dette utgangspunktet; Rothbard er tilhenger av naturrettsteorien, mens f.eks. David Friedman benytter utilitaristiske argumenter, samtidig som han benekter at han er utilitarianer (?), se hans The Machinery of Freedom, 2nd.ed., s. 267.

Noen vil hevde at en libertarianer ganske enkelt er en som er tilhenger av frihet; en slik definisjon kan man finne i enkelte ordbøker.

Men denne definisjonen er ubrukelig, fordi praktisk talt alle vil si at de er tilhengere av frihet. Ordet frihet alene er nærmest innholdsløst, det kan bety nesten hva som helst. F.eks. hevdet den tyske filosofen Hegel at frihet er retten til å adlyde Staten.

Jeg vil derfor hevde at en libertarianer er en person som oppfyller to krav: 1) Han påstår å være tilhenger av et fritt samfunn, dvs. et samfunn hvor rettigheter – retten til liv, eiendomsretten – respekteres og 2) Han hevder at det finnes mange forskjellige filosofiske begrunnelser for dette synet, og det er dette som er grunnen til at han benytter ikke-aggresjonsprinsippet som et aksiom.

At punkt 2 må være med finner man eksplisitt støtte for i innledningen til Liberty for the 21st Century, et ferskt (1995) standardverk som oppsummerer libertarianernes argumentasjon:

«There are, however, different arguments in support of the libertarian political/legal system. Some libertarians embrace a utilitarian moral foundation in their defence of the free society, holding that the free society, especially the free market, will best promote the greatest happiness of the greatest number. Yet others eschew all references to ethics or morality and hold that libertarianism most faithfully reflects the natural, evolutionary development of human social life. There are also those who defend libertarianism because of its supposed concordance with a religious idea of human existence. Some libertarians rely on a thoroughgoing moral skepticism … claiming that since nothing about right  and wrong is knowable, no one could ever justify exercising any inherent authority over another» (s. 4).

Dette sitatet etterlater ingen tvil om at det er et viktig poeng innen libertarianismen at det er mange ulike veier til friheten. For enkelte kan dette – at man baserer sitt politiske syn på ikkeaggresjons-prinsippet – virke som et greit standpunkt. Men – og dette er et svært viktig punkt – man kan ikke ha et politisk syn uten at dette er forankret i mer grunnleggende filosofiske standpunkter. Uten et slikt filosofisk grunnsyn kan man hverken argumentere for sitt politiske syn, eller ta standpunkt til en rekke viktige politiske spørsmål. Og det er dette som er et av de viktigste poengene i denne artikkelen: det finnes en lang rekke viktige politiske spørsmål som ikke-aggresjons-prinsippet ikke avklarer. Dette betyr at to libertarianere kan ha stikk motsatt syn på viktige politiske spørsmål, og årsaken til at de har ulike synspunkter er at de har ulike filosofiske grunnsyn – selv om begge altså slutter opp om ikke-aggresjons-prinsippet! Og dette betyr intet annet enn at libertarianismen som politisk ideologi nærmest er fullstendig innholdsløs. (F.eks. finnes det i Norge både anarko-kapitalister og Høyre-medlemmer som omtaler seg selv som libertarianere.)

Nedenfor vil jeg omtale mer enn et dusin eksempler på viktige politiske spørsmål hvor ikke-aggresjons-prinsippet ikke gir noe svar. Jeg vil også antyde de løsninger som Objektivismen gir på de problemstillingene jeg omtaler. Men jeg vil også presisere at denne artikkelen ikke er ment som en fullstendig fremstilling av de Objektivistiske standpunktene; for dette henvises til den Objektivistiske litteraturen.

RETTEN TIL SELVBESTEMT ABORT

Endel libertarianere er tilhengere av at en gravid kvinne selv skal ha rett til å avgjøre om hun skal få utført en abort eller ikke, mens andre libertarianere mener at abort er drap og således er i strid med ikkeaggresjons-prinsippet. Det Objektivistiske synet er at kvinnen selv har rett til å avgjøre om hun skal foreta abort eller ikke.

Å oppdra barn er et kolossalt stort ansvar – det krever en enorm innsats over en periode på mange år. Skal kvinnen ta på seg en slik enorm oppgave, bør hun være forberedt: hun bør selv være overbevist om at hun er voksen nok, at hun har en rimelig sikker økonomi, at hun har stabile forhold omkring seg, osv. (Selvsagt har også faren et tilsvarende ansvar.) Dersom en kvinne er blitt gravid og de betingelsene som er nevnt foran ikke er oppfylt, er det intet annet enn grusomt å tvinge henne til å sette barnet til verden – det vil sannsynligvis føre til ulykke både for barnet og for moren.

Kun en altruist – en som hevder at mennesker har en moralsk plikt til å ofre seg for andre og som derved ikke legger noen vekt på menneskers lykke – kan ønske å tvinge en kvinne til å føde et uønsket barn. Enkelte sier også at dersom en kvinne ikke ønsker å bli gravid, bør hun la være å ha sex, men kun en som er tilhenger av selvoppofrelse kan ha dette standpunktet.

De libertarianere som er motstandere av at kvinnen selv skal kunne avgjøre om hun skal ha lov til å ta abort eller ikke, bygger antagelig på en misforståelse av prinsippet om at mennesker har rett til liv. Den virkelige betydningen av dette prinsippet – at mennesker har rett til liv – er at hvert menneske har rett til å foreta de handlinger som det selv vurderer som nødvendige for å opprettholde og leve et lykkelig liv; dog slik at andres rettigheter ikke krenkes. Prinsippet om rett til liv innebærer altså ikke at man har rett til å bli forsørget av andre. Dog, barn har rett til å bli forsørget av sine foreldre. Men det er mennesker som har rett til liv; og et embryo er ikke et menneske. Det er derfor meningsløst å hevde, som abortmotstanderne gjør, at å utføre en abort er det samme som å begå drap.

Ayn Rand har behandlet dette spørsmålet i flere artikler, blant annet i “Of Living Death”, som finnes i antologien The Voice of Reason.

BARNS STILLING

Også i spørsmål om barns stilling har endel libertarianere absurde standpunkter. Enkelte mener at barn har samme rettigheter som voksne til ikke bare å inngå kontrakter, men også samme rett som voksne til å bruke rusgifter som alkohol og narkotika. Enkelte libertarianere mener endog at voksne har rett til å ha sex med barn såfremt barnet«samtykker».

Sannheten er at barn er umodne individer, og derfor ikke er i stand til å foreta alle typer valg for seg selv. Voksne mennesker har full rett til å styre sine liv, mens barn må styres av foreldre/verge inntil de er voksne. Et menneske gjennomgår en gradvis utvikling fra barn til voksen.

Det finnes ingen eksakt, naturgitt grense for når denne overgangen fra barn til voksen skjer. Dette betyr at man i endel sammenhenger må sette en juridisk grense som avgjør om en person skal betraktes som barn eller voksen. Denne grensen er opsjonal innenfor et intervall: det er vanlig å sette myndighetsalderen på omkring 18–20 år (i andre sammenhenger finnes andre grenser: f.eks. kan den kriminelle lavalder være 14 år). At en grense kan være opsjonal innenfor et intervall er i full overensstemmelse med rasjonelle prinsipper.

Libertarianere sier at siden det ikke finnes noe naturgitt skille mellom barn og voksen, må barn ha akkurat de samme rettigheter som voksne. Den som har dette standpunktet ignorerer en mengde fakta som viser at barn er forskjellige fra voksne.

Endel libertarianere hevder at siden ingen mennesker har rett til å bli forsørget av andre, har barn heller ingen rett til å bli forsørget av sine foreldre. Rothbard mener f.eks. at det er en krenkelse av ikkeaggresjons-prinsippet å pålegge foreldre å fø sine barn. Rothbard skriver: «..the parent should not have a legal obligation to feed, clothe or educate his children…» (EOL, s. 100). Altså: endel libertarianere mener at foreldre bør ha lov til å la sine barn sulte i hjel.

Det Objektivistiske synet er at siden barn er resultatet av foreldrenes frivillige handlinger, og siden barn ikke kan fø seg selv før etter mange år, så har foreldrene ved å sette barn til verden påtatt seg en helt frivillig forpliktelse til å «feed, clothe and educate» sine barn. Er man ikke villig til å påta seg denne forpliktelsen, bør man la være å sette barn til verden. Prinsippet om at man ikke har rett til å bli forsørget av andre gjelder selvsagt kun voksne mennesker.

(Jeg vil minne om at jeg siterer den fremste libertarianske teoretikeren, Murray Rothbard, og ikke en tilfeldig, ikke-representativ, perifer skribent. Dokumentasjon av Rothbards representativitet er gjengitt i artikkelens åpning.)

INJURIER OG YTRINGSFRIHET

 Mange libertarianere hevder at ytringsfrihet innebærer at man har rett til å spre løgner om enkeltpersoner, selv om dette påfører dem økonomisk skade. Rothbard har dette standpunktet: «speech attacking someone cannot be an invasion of his property right and therefore should not be subject to restriction or legal penalty. It is, of course, immoral to level false charges against another person, but, once again, the moral and the legal are for the libertarian two very different categories» (FANL, s. 95-96).

Walter Block har samme standpunkt som Rothbard, se Defending the Undefendable, s. 59–62.

Selvsagt er det som er umoralsk ikke sammenfallende med det som er rettighetskrenkende, men å spre usanne påstander kan være rettighetskrenkende.

Jeg vil hevde at dersom f.eks. en person A har en avtale med en arbeidsgiver om en ansettelse, og så denne ansettelsen blir forpurret ved at det blir fremsatt usanne påstander om A (f.eks. at han har stjålet penger fra sin tidligere arbeidsgiver), så er dette en krenkelse av As rettigheter.

Ytringsfrihet innebærer retten til å gi uttrykk for de meninger man måtte ønske. Det er altså meninger man fritt kan ytre – ytringsfrihet er ikke retten til uten videre å formidle faktaopplysninger som f.eks. forretningshemmeligheter, forsvarshemmeligheter eller opplysninger om bestemte personers privatliv. Mange libertarianere hevder at ytringsfriheten innebærer retten til å viderebringe alle typer opplysninger, og som en opplagt konsekvens av dette hevder de at det ikke er noen reell forskjell på pengeutpressing og vanlig handel: Dersom f.eks. A er i besittelse av opplysninger om Bs privatliv som B ikke ønsker skal bli kjent, kan A presse penger av B, dvs. B betaler A for at A ikke skal røpe disse opplysningene. Dette bør ifølge libertarianerne være helt lovlig.

Rothbard: «…blackmail would not be illegal in a free society» (Man,Economy and State, s. 443).

Mitt syn er at en legitim handel, en hvor B kjøper en vare av A, forutsetter at B har rett til å disponere pengene han betaler med, og at A har rett til disponere varen han selger. Dersom A derimot er i besittelse av personlige opplysninger om B, har han ingen rett til å disponere over disse opplysningene.

PATENTER OG COPYRIGHT

Endel libertarianere er motstandere av patenter og copyright. De hevder at det ikke er en krenkelse av ikke-aggresjons-prinsippet å distribuere andres litterære verker (eller deres filmer eller deres musikk) i strid med opphavsmannen ønsker. Likeledes hevdes det at det ikke er i strid med ikke-aggresjons-prinsippet å produsere en innretning som en annen har oppfunnet uten å innhente tillatelse fra oppfinneren. Noen libertarianere er faktisk tilhengere av copyright og motstandere av patenter!

Rothbard: «…copyright is a logical attribute of property right on the free market, while patent is a monopoly invasion of that right» (Man,Economy and State, s. 655).

Begrunnelsen for endel libertarianeres motstand mot patenter er som følger: Under et system med patenter er det slik at dersom A finner opp en innretning og så tar patent, har han enerett på å tjene penger på denne innretningen. B, som uavhengig av A har oppfunnet samme innretning, men ikke fikk registrert sitt patent før A hadde registrert sitt patent, har investert tilsvarende arbeid som A, men har ingen mulighet til å tjene penger på sitt arbeid. Libertarianere er motstandere av patenter fordi de mener at også B bør kunne tjene penger på sin oppfinnelse.

Konsekvensen av libertarianernes syn blir at hverken A eller B vil kunne tjene penger på oppfinnelsen: uten patentlovgiving vil hvemsomhelst kunne kopiere innretningen uten å måtte betale noe som helst hverken til A eller B. Libertarianere hevder at de er motstandere av patentlovgivning for at også B skal kunne tjene på sitt arbeid; men dersom det libertarianske standpunktet blir gjennomført vil resultatet bli at hverken A eller B vil tjene noe – og siden ingen oppfinnere vil tjene penger på sine oppfinnelser, vil dette kunne føre til at antall nye oppfinnelser blir sterkt redusert.

Enkelte hevder også at dersom de kjøper en CD eller en DVD, så er den deres eiendom, og de kan gjøre med den hva de måtte ønske. Skulle de f.eks. ønske å kopiere dens innhold, så har de all rett til dette, påstår de. Dette standpunktet bygger på en sammenblanding av to ulike ting.

Ethvert produsert objekt er resultat av en idé, og når man kjøper produktet kjøper man retten til å benytte objektet, man kjøper ikke samtidig uten videre retten til å kopiere og distribuere ideen som ligger bak produktet. Kjøper man f.eks. et kjøleskap, kjøper man retten til å benytte det til å kjøle sine matvarer, man kjøper ikke retten til å kopiere ideen som ligger i konstruksjonen av kjøleskapet. Kjøper man en DVD, så kjøper man retten til å se filmen på de betingelser selgeren/produsenten har satt, man kjøper ikke retten til å kopiere filmen over på andre medier.

John Lockes rettighetsteori omhandler eiendomsrett til landområder: man etablerer eiendomsrett ved å blande sitt arbeid med et område ingen eier fra før. Men man kan i samsvar med dette prinsippet også etablere eiendomsrett til «ting» som ikke er fysiske objekter, dvs. til ting som

ikke er direkte observerbare, f.eks. bestemte radio-frekvenser. En radiostasjon som begynner å sende sine programmer på en bestemt frekvens i et område, etablerer derved eiendomsrett til denne frekvensen i dette området. Eiendomsretten til denne frekvensen gjelder selvsagt også der hvor radiosignalet passerer over andre personers landeiendommer. Selv om radiosignalet passerer NNs eiendom, kan altså radiostasjonen eie radiosignaler med denne frekvensen som passerer over NNs landeiendom.

Dette viser at det finnes eiendomsrett som ikke er geografisk bestemt. Tilsvarende gjelder for eiendomsrett til åndsverk. Opphavsmannen har eiendomsrett til åndsverket, selv om det er lagret i et medium (CD, DVD) som befinner seg på NNs eiendom.

De som hevder at dersom NN kjøper en DVD, så innbærer handelen at NN derved får rett til å kopiere innholdet på DVDen hvis han tar den med seg til sin eiendom. Disse mener at man kun kan etablere eiendomsrett til fysiske objekter (inkludert landområder), de innser ikke at man også kan etablere eiendomsrett til abstrakte ideer (åndsverk, dataprogrammer) som ikke lar seg avgrense geografisk. Ayn Rand ville ha beskrevet de som tenker slik som at de har en «perceptual level mentality», dvs. de kan kun forholde seg til det som er observerbart, perseptuelt, de klarer ikke å forholde seg rasjonelt til abstrakte ideer. De kan forholde seg til grenser for eiendomsrett som er streker eller linjer på bakken eller på et kart, men de klarer ikke å forholde seg til grenser for eiendomsrett som er konseptuelle, dvs. ikke-observerbare.

Det Objektivistiske synet er at patenter og copyright er legitime ordninger som er til for å sikre at opphavsmannen har retten til å bestemme over bruken av hans arbeid, og dette inkluderer retten til å få inntekter av sitt arbeid: det er den som skaper et verk som har rett til å høste fruktene av det. Den som har skapt oppfinnelsen er den som avsluttet arbeidet først, dvs. den som først har fått registrert sitt patent. Tilsvarende gjelder for den som skaper et åndsverk (musikk, film, etc.).

Åndsverket er et resultat av opphavsmannens arbeidsinnsats, og det er han som derfor har all rett til å sette betingelser for bruken og distribusjonen av verket.

Mer om dette kan man finne i Ayn Rands artikkel «Patents and Copyrights» i Capitalism: The Unknown Ideal.

STATENS EKSISTENS

Endel libertarianere, blant dem Rothbard og D. Friedman, er tilhengere av anarkisme (eller anarko-kapitalisme), dvs. det er motstandere av at staten skal eksistere. Staten er som kjent et organ som på et avgrenset geografisk område har rett til å gjennomføre – om nødvendig med vold – visse regler for hvordan folk skal forholde seg til hverandre: Staten skal opprettholde et lovverk ved å arrestere, etterforske og dømme lovbrytere. Staten er altså en organisasjon som har monopol på lovlig bruk av vold innenfor et avgrenset område. Anarkister hevder at staten ikke bør eksistere, de mener at staten ikke bør ha monopol på (det de påstår er) å «selge beskyttelsestjenester». Anarkister hevder at et fritt samfunn bør kunne ha «competing governments», dvs. flere ulike rettssystemer som konkurrerer med hverandre.

Men det system som anarkistene foreslår vil nødvendigvis føre til at man i et og samme område vil ha flere ulike sett med lover: noe som er lovlig ett sted kan være ulovlig et annet sted, og noe som er lovlig under ett beskyttelsesfirma kan være forbudt under et annet. Hva som er lovlig vil da ene og alene kunne være basert på hva som er folks rettsoppfatning – for det er jo dette de private beskyttelsesfirmaene må tilfredsstille for å drive lønnsomt. Dersom befolkningen i et område ønsker f.eks. forbud mot narkotika, vil det under anarkismen bli forbud mot narkotika! Dette høres helt utrolig ut, men anarkisten David Friedman bekrefter dette: «…if anarcho-capitalist institutions appeared in this country tomorrow, heroin would be legal in New York and illegal in most other places. Marijuana would be legal over most of the country» (The Machinery of Freedom, 2nd.ed., s. 128).

Altså, anarkisme er forenlig med at salg/bruk av narkotika er forbudt, selv om salg/bruk av narkotika helt klart ikke er rettighetskrenkende handlinger. Til tross for Friedmans absurde standpunkt er boken hvor dette fremsettes allikevel anerkjent som en klassiker blant anarkistlibertarianere.

Enkelte andre anarkister hevder at alle rettssystemene må akseptere ikke-aggresjons-prinsippet, og disse er i så fall ikke enige i David Friedmans syn. Men da melder følgende spørsmål seg: hvem (dvs. hvilket organ/organisasjon) skal i så fall sikre at alle beskyttelsesfirmaene har lovregler som aksepterer ikke-aggresjons-prinsippet?

Anarkister kan ikke ha noe svar på dette spørsmålet, fordi det eneste svar er at en overordnet beskyttelsesorganisasjon må ha denne retten – og en slik overordnet beskyttelsesorganisasjon er en stat, noe anarkistene mener ikke skal finnes.

Men selv om alle beskyttelsesorganisasjonene aksepterer ikkeaggresjons-prinsippet, er ikke problemene løst. Det anarkistiske synet betyr at man allikevel nødvendigvis vil få ulike rettssystemer med ulike sett av lover: f.eks. kan et rettssystem (støttet av noen få fanatiske kristne) anse abort som drap, derfor dømme leger som utfører abort til døden, og så «henrette» dem. Abortlegene vil antagelig støtte et annet rettsapparat som vil beskytte dem, og resultatet er det som i dagligtale med rette betegnes som anarki: krig mellom ulike grupper.

Det Objektivistiske synet er at staten er et nødvendig gode, såfremt den kun beskjeftiger seg med det som er dens legitime oppgaver: beskyttelse av individers rettigheter via institusjoner som politi, domstoler og militærvesen.

Et viktig punkt ved at man har en stat er at man da har et lovverk med kjente regler for hva som er forbrytelser, hva som er betingelsene for arrestasjon, varetekt, rettsforhandlinger, metoder for bevisførsel, prosedyrer for rettssaker, krav til bevis, strafferammer etc. – med andre ord en rettsstat. I et anarki har man intet av dette.

Anarkister påstår at staten må initiere tvang for å opprettholde sitt monopol på lovlig bruk av tvang. Siden de er motstandere av initiering av tvang, er de da også motstandere av at det skal finnes en stat. Deres resonnement her er feil, siden staten kun griper inn først etter at noen har initiert tvang. Dersom private beskyttelsesfirmaer utfører noen av de samme oppgaver som staten, og alt den gjør omfatter frivillige transaksjoner, har staten ingen grunn til å gripe inn. Hvis det er en tvist mellom A og B, og det private beskyttelsesfirmaet pålegger B å betale en viss erstatning til A, og B frivillig betaler dette til A (eller lar seg straffe), så har staten ingen grunn til å gripe inn. Derimot, hvis dette firmaet initierer tvang, f.eks. ved å tvinge B til å betale til A eller ved å straffe B, da kan det se ut som om firmaet initierer tvang, og staten må da gripe inn. Hvorvidt en handling virkelig er initiering av tvang eller ikke, må, hvis det er tvil om dette, avgjøres i statens domstoler.

VARETEKTSFENGSLING

Enkelte libertarianere hevder at man ikke kan arrestere en person før han er dømt for en forbrytelse, han skal jo betraktes som uskyldig inntil dommen foreligger. Rothbard: «Compulsion could only be used against the defendant after his final conviction» (EOL, s. 83).

I dag finnes en ordning med varetektsfengsling, hvor personer på mistanke kan settes i fengsel for en kort, begrenset periode mens etterforskning og rettsforhandlinger pågår. Dette er som det bør være, fordi en mistenkt som er skyldig kan rømme eller ødelegge bevis.

Dersom det finnes skjellig grunn til mistanke, bør en person kunne holdes i forvaring mens politiet arbeider med å fremskaffe bevismateriale.

Hvis bevismaterialet viser seg å være sterkt nok, blir vedkommende tiltalt. Aktor og forsvarer må så sette seg inn i det relevante bevismateriale, og hvis bevismaterialet som blir fremlagt under rettssaken viser skyld hinsides rimelig tvil, blir vedkommende dømt. En slik prosess må nødvendigvis ta tid, og hvis den mistenkte ikke skal kunne holdes i forvaring mens etterforskningen pågår, vil ingen skyldige noen gang kunne bli dømt – fordi de er forsvunnet når dommen foreligger og de skal settes i fengsel.

PÅLEGG OM Å GI VITNEFORKLARING

Å pålegge personer som besitter viktig informasjon å vitne i en rettssak er ifølge endel libertarianere i strid med ikke-aggresjons-prinsippet: vitner kan bli tvunget til å møte frem i en rettssal selv om de ikke ønsker det, og dette er initiering av tvang, noe som ikke-aggresjons-prinsippet forbyr. Rothbard: «… a libertarian legal order will have to eliminate the entire concept of the subpoena power» (EOL, s. 82).

Mitt syn er at å la være å gi opplysninger slik at skyldige går fri (evt. slik at uskyldige blir straffet) er å hjelpe kriminelle. Dette er i seg selv en kriminell handling, og slike handlinger har man ingen rett til å begå.

Det er altså helt legitimt å pålegge personer som besitter viktig informasjon å vitne i rettssaker.

Man kan også si at den som virkelig initierer tvangen mot vitnet her er forbryteren, ikke politiet som bringer vitnet til rettssalen: forbryteren setter i gang en prosess av rettighetskrenkelser, disse omfatter ikke bare det umilddelbare offeret, men også de som er involvert f.eks. som vitner. Denne prosessen tar slutt når den skyldige etter en endelig dom blir satt i fengsel for å sone sin straff.

STRAFF 

Endel libertarianere hevder at kriminelle ikke nødvendigvis skal straffes: de hevder at dersom A krenker Bs rettigheter, så skal det ikke finnes noen offentlig anklager som fremmer en tiltale mot A – hvorvidt det skal taes ut tiltale skal avgjøres av offeret. Disse libertarianere hevder også at saken skal ansees opp- og avgjort dersom A betaler erstatning til B (evt. til Bs etterlatte, hvis A har drept B). Rothbard har dette synet, se FANL, s. 45-46. Dette synet er en følge av den oppfatning at andres eiendom er noe man fritt kan forsyne seg av, såfremt man betaler. Libertarianere ser ikke forskjell på et tyveri og en handel: en handel er en frivillig transaksjon; mens libertarianere setter nøyaktig samme rammer for en ufrivillig transaksjon; den får ingen andre konsekvenser enn at forbryteren må betale offeret for skaden.

Dessuten, libertarianerne ser på en rettighetskrenkende handling som noe som kun angår forbryter og offer. Men dette er feil: dersom A bryter seg inn hos B, blir C, D og E utrygge. Og hvis B velger ikke å reise tiltale mot A slik at A går fri, så er dette klart noe som øker utryggheten for C, D, og E. En forbrytelse øker således usikkerheten blant individene i et samfunn, og samfunnet (et begrep det er legitimt å bruke i denne sammenhengen) bør derfor sende et signal til forbryteren (og potensielle forbrytere) om at slike handlinger er uakseptable. Det er ikke nok med erstatning til offeret, forbrytere skal straffes, og de skal straffes hardt: rettighetskrenkende handlinger er uakseptable.

MER OM ANARKISME

 Som nevnt finnes det endel libertarianere (Rothbard, D. Friedman) som er anarkister: disse er motstandere av at det skal finnes en frivillig finansiert statsmakt hvis eneste oppgave det er å beskytte individers rettigheter, og hevder at denne oppgaven isteden skal overlates til (flere forskjellige) private beskyttelsesfirmaer; disse kan da konkurrere seg imellom om å gi best service til sine kunder. De hevder at dersom staten har monopol på å beskytte rettigheter er dette en krenkelse av friheten til de som ønsker at andre skal kunne tilby samme tjeneste. De hevder at konkurranse virker så bra på alle andre områder – hvorfor skal man ikke kunne ha konkurranse også på dette området?

Et samfunn er fritt når individers rettigheter respekteres. Rettighetene må gjelde både de facto og de jure. For at rettigheter skal kunne respekteres må det altså finnes et lovverk som definerer og presiserer rettighetene, og det må finnes et maktapparat (politi, domsstoler) som håndhever lovverket. Med andre ord: man har ikke frihet i et samfunn før dette apparatet er på plass! Frihet er retten til å disponere sitt liv og sin eiendom slik man selv ønsker, dog slik at man ikke krenker andres rettigheter. Men for at dette skal være mulig, må det være et apparat som beskytter rettighetene, og som eventuelle tvister kan bringes inn for.

Først etter at dette apparatet er etablert kan man således ha (økonomisk) konkurranse, og det kan derfor ikke være konkurranse i å etablere slike apparater. Det kan altså ikke være noe marked for markedet, dvs. det kan ikke være noe marked for frihet – med andre ord: tittelen på M. og L. Tannehills anarkistklassiker The Market for Liberty er altså helt forfeilet. Å benytte begrepet «konkurranse» om å tilby ulike beskyttelsesorganisasjoner er å benytte det som et «stjålent begrep»: et begrep som er definert i en bestemt sammenheng benyttes i en helt annen sammenheng hvor det ikke gjelder. Mer om denne logiske feilen kan man finne i The Ayn Rand Lexicon.

Denne logiske feilen fører da også anarkistene inn i en rekke opplagte selvmotsigelser. I et tidligere gjengitt sitat sier Rothbard at man ikke kan sette mistenkte forbrytere i varetekt, man kan kun benytte tvang overfor dem etter at tiltalte har fått sin endelig dom. Men hva er en endelig dom i et system med «competing governments»? Dersom man ikke er fornøyd med den dommen man får, kan man kun skifte beskyttelsessystem og så fortsette å skifte inntil man er fornøyd. Dette betyr at man aldri vil kunne oppnå en endelig dom. Ved normalt salg av alle andre typer varer/tjenester kan man skifte leverandør inntil man er fornøyd, men retten til å skifte rettsapparater inntil man er fornøyd vil føre til at ingen forbrytere noen gang vil bli dømt.

Rothbard har også andre standpunkter som er merkverdige for en frihetstilhenger, og som blir direkte selvmotsigende for en anarkist: Han er faktisk motstander av «free banking»: «fractional reserve banking» bør være forbudt selv om alle involverte kjenner til dette og godkjenner dette (se What Has the Government Done to Our Money, s. 50-51).

Siden man i et anarki selv kan velge rettsapparat, kan man spørre seg hvilket rettsapparat som skal hindre en bank i å bedrive «fractional reserve banking»? Det er vel lite trolig at de som ønsker «free banking» vil benytte et rettsapparat som forbyr dette. Rothbard har også beskrevet Hayeks plan om private penger som «a bizarre scheme for individuals and banks to issue their own newly named currency» (Making Economic

Sense, s. 379). Anarkisten Rothbard kaller altså ideen om private penger

for bisarr!

Videre har Rothbard et originalt syn på Sovjet-Unionen under Stalin: «…so devoted was Stalin to peace that he failed to make adequate provision against the Nazi attack…..[after 1945] the Soviet Union time and again leaned over backwards in order to avoid any cold or hot war with the West» (FANL, s. 294).

Og jeg vil heller ikke unnlate å nevne at på 90-tallet støttet han erkenasjonalistiske og kristenkonservative politikere som Patrick Buchanan og Oliver North (Liberty, Mars 1995, s. 26).

D. Friedman er mer eksplisitt enn Rothbard på et viktig punkt: Friedman innrømmer helt åpent at under anarkismen vil lovverket i et område bli et resultat av de holdninger som tilfeldigvis dominerer i området. Han sier i et sitat gjengitt ovenfor at under anarkismen vil det kunne være slik at fredelige, ikke-rettighetskrenkende handlinger vil bli forbudt!

Det er på dette grunnlag ikke vanskelig å se at begrepet anarkisme er fylt av så mange selvmotsigende ideer at det er vanskelig å ta alvorlig.

Libertarianeren Roy Childs, som opprinnelig var anarkist, innrømmer dette: «I now regard anarchism as incoherent and even dangerous to the libertarian movement … anarchism is a fantasy masquerading as an ideology» (Liberty Against Power, s. 181-182).

(I tillegg til at endel libertarianere kaller seg anarkister er det endel venstreorienterte som også klassifiserer seg under samme merkelapp: de hevder at frihet innebærer at det ikke skal eksistere maktforhold mellom mennesker. Disse anarkistene skiller selvsagt ikke mellom frivillige og ufrivillige maktforhold, og hevder således at maktforholdet mellom en arbeidsgiver og en ansatt er uforenlig med frihet.)

Den vesentligste innvendingen mot anarkismen er at dens tilhengere ikke sier at all omgang mellom mennesker må baseres på ikke-initiering av tvang, dvs. på ikke-krenkelse av rettigheter, og at dette er det eneste legitime politiske prinsipp. I og med at de ikke aksepterer dette, godtar de forbrytelser, dvs. de gir moralsk aksept til forbrytelser. Rothbard gir moralsk aksept til forbrytelser blant annet ved å gå inn for en ordning hvor en forbryter kan gå fri hvis offeret ikke ønsker å reise tiltale, hvis vitner til en forbrytelse ikke ønsker å vitne, og hvis mistenkte forbrytere aldri kan varetektsfengsles. D. Friedman er like ille: han gir moralsk aksept til forbrytelser ved å si at anarkismen er forenlig med rettighetskrenkende handlinger (hans eget eksempel er forbudet mot narkotika).

MOTSTAND MOT DØDSSTRAFF

Enkelte libertarianere er motstandere av dødsstraff på moralsk grunnlag, dvs. de mener at det er umoralsk å henrette dømte mordere. De mener altså at det er umoralsk å henrette folk som Hitler, Stalin, Rinnan, Eichmann, o.l. Også dette standpunktet bygger sannsynligvis på en misforståelse av prinsippet om retten til liv: de hevder at siden mennesket har rett til liv, er det galt av staten å ta dette livet.

Det Objektivistiske synet er at en morder har, ved å drepe et annet menneske (vi ser her bort fra tilfeller av legitimt selvforsvar), stilt seg utenfor den sammenhengen hvor rettigheter gjelder. Den som har begått et mord har tatt livet fra et annet menneske, og dette er en forferdelig forbrytelse. Den som gjør dette fortjener ikke å beholde sitt eget liv.

Motstandere av dødsstraff bruker iblant et annet (epistemologisk) argument: de hevder at personer som er blitt uskyldig dømt for mord ville ha blitt henrettet dersom lovverket hadde inneholdt muligheter for å dømme mordere til døden. Dette er ikke nødvendigvis korrekt: en tiltalt bør kun kunne bli dømt til døden dersom bevismaterialet viser skyld hinsides enhver tvil. Altså: vanligvis blir man dømt dersom bevismaterialet viser skyld hinsides rimelig tvil, men man kan godt ha en ordning som krever skyld hinsides enhver tvil for å ilegge dødsdom. Og i mange tilfeller er det ingen tvil om skyld, f.eks. i de eksempler som ble nevnt i dette avsnittets åpning.

La meg nevne et annet moment her: det argumentet libertarianere bruker her er som følger: siden man noen ganger er i tvil, kan man aldri være sikker. Dette argumentet er et uttrykk for skeptisisme, og skeptisisme er en uholdbar holdning. Å slutte fra at man noen ganger er i tvil, som er korrekt, til at man aldri kan være sikker, er en feilslutning.

Det Objektivistiske synet på dødsstraff er behandlet i The Objectivist Newsletter, Januar 1963.

INTERVENSJON

Enkelte libertarianere er motstandere av intervensjon: Dersom et diktatur A undertrykker sine innbyggere, og f.eks. regjeringen i et fritt land B samler inn penger og verver soldater for å invadere A, avsette diktatoren og innsette en ny regjering som vil gjøre A til et fritt land, så er endel libertarianere utrolig nok motstandere av dette. Deres begrunnelse er at en slik handling vil være i strid med ikke-aggresjonsprinsippet.

Rothbard har dette synet: «In foreign affairs, the [libertarian] goal is … to keep government from interfering in the affairs of other governments or other countries» (FANL, s. 265).

Grunnen til at endel libertarianere er imot intervensjon er vanskelig å forstå; antagelig er den fundamentale grunnen at de mener at land har rettigheter. (Dette er den mest utbredte oppfatningen i tradisjonelle miljøer i dag.) Enkelte libertarianere hevder også at dersom B intervenerer i A, så kan enkelte uskyldige innbyggere i A (for eksempel personer som er motstandere av diktaturet) bli skadet/drept, og disse libertarianerne legger skylden for dette på regjeringen i B. Men dette må være feil, den som i så fall har ansvaret for dette er As diktator, ikke regjeringen i B. En diktatorisk regjering er ødeleggende for alle og rammer alle innbyggere i et land, også de som er motstandere av diktaturet.

Disse libertarianere vil hevde at det er umoralsk hvis f.eks. USA med en (på alle vis frivillig) hær går inn i et diktatur og innfører et langt mer fritt styre. Dette synet er absurd.

La oss se på et annet aspekt ved denne problemstillingen. Dersom innbyggere fra land A besitter eiendom i land B, og regjeringen i B eksproprierer disse eiendommene, da begår regjeringen i B en forbrytersk handling, en handling som krenker rettighetene til innbyggerne i A. Regjeringen i A, hvis oppgave er å beskytte sine innbyggere, har da rett til å forsvare disse mot regjeringen i B. Mao. regjeringen i A har rett til å intervenere i land B for å beskytte sine innbyggeres rettigheter.

Så vil noen hevde at ikke-intervensjon bør være et allment prinsipp mellom alle land, fordi dette vil føre til færre kriger mellom land og at de siviliserte land vil tjene på dette. Disse vil hevde at dersom de noenlunde frie land ikke griper inn og forsøker å stanse den undertrykkelsen som skjer i diktaurer, så vil diktaturer heller ikke (eller i mindre grad) blande seg inn i andre land. En forutsetning for dette argumentet er en forestilling om at diktaturer vil la være å invadere (eller kuppe regjeringen i) andre land dersom de vestlige land ikke avsetter diktatorer. Dette standpunktet er helt meningløst. Historien viser tydelig, og gang på gang, at diktaturer invaderer sine nabolands områder når de tror at de kan tjene på det. Å tro at slike invasjoner vil bli færre hvis vestlige land ikke avsetter diktatorer, er svært naivt.

PRIVAT EIE AV KRIGSVÅPEN

Ikke-aggresjons-prinsippet innebærer at ingen kan hindres i å utføre handlinger som ennå ikke er en aggresjon mot andre mennesker. Mange libertarianere hevder derfor at hvemsomhelst skal kunne eie alle typer våpen: maskingeværer, flammekastere, stridsvogner, endog interkontinentale raketter og atombomber. I et libertariansk samfunn kan derfor din nabo lage et arsenal av bomber og granater like ved huset ditt.

Mitt syn er at private (med rent rulleblad) kan anskaffe og eie våpen til sport, til jakt og til selvforsvar. Krigsvåpen kan i normale samfunn ikke benyttes uten å krenke andres rettigheter, og det er intet annet enn for å beskytte folk flest at det ikke bør være tillatt for hvemsomhelst å eie krigsvåpen. (En privat fabrikk som f.eks. produserer skuddsikkert glass kan selvsagt besitte våpen som er nødvendige for å teste glasset.)

Private fører heller ikke krig, og har derfor intet reelt behov for krigsvåpen. Av samme grunn har private ikke rett til å danne en armé.

ØDE ØY/LIVBÅTSITUASJONER

Mange libertarianere hevder at eiendomsretten gjelder under absolutt alle forhold. De påstår derfor at dersom man overlever en skipsforlis og legger på svøm og så kommer frem til en øy hvor eieren av øya har satt opp et skilt med teksten «Adgang forbudt», vil det være en krenkelse av eierens rettigheter å gå i land på øya. Derfor bør man ikke gå i land. (Dette «problemet» finnes i en lang rekke ulike varianter.)

Det Objektivistiske synet er at rettigheter gjelder i alminnelig samkvem mellom mennesker, og at det kan finnes ekstreme, meget sjeldent forekommende nødsituasjoner, hvor de ikke gjelder. I det nevnte eksemplet er det opplagt at den forulykkede bør gå i land på øya, og at dette ikke er en rettighetskrenkende handling. (Libertarianeres insistering på at eiendomsretten gjelder under absolutt alle forhold er selvsagt et eksempel på dogmatisme.)

Formålet med den Objektivistiske etikk er å sette mennesket i stand til å leve et godt liv, og i dette tilfellet vil den forulykkede omkomme dersom han ikke går i land. Derfor er det opplagt at han bør gå i land.

Men for en libertarianer (dvs. for de libertarianere som mener at det er umoralsk å gå i land) er det viktigste ikke å leve, men å være (det han oppfatter som) moralsk. Det er altså for disse libertarianere en motsetning mellom moral og liv; det som er moralsk for slike libertarianere er å ofre seg – med andre ord: de er altruister. Det Objektivistiske synet er at vi må være moralske for å leve, det libertarianske synet er at vi lever for å være moralske.

BEGRUNNELSEN FOR FRIHET

Endel libertarianere begrunner sin støtte til frihet med prinsippet om selv-eie («self-ownership»): Hvert enkelt menneske eier seg selv, dvs. sin kropp. Ut ifra dette eier hvert menneske det det produserer, og således har man en begrunnelse for eiendomsretten. At hvert menneske eier seg selv begrunnes av libertarianere ved å gjendrive følgende alternative synspunkter på hvem som eier en person: 1) én person (eller noen få personer) eier alle andre personer, og 2) alle personer eier hverandre (dvs. at hvert menneske eier (ca.) en seks-milliard-del av hvert menneske). Disse to alternativene til selv-eie er opplagt uholdbare.

Men det finnes to andre, meget mer plausible alternativer til selv-eie, og disse blir som regel ignorert: 3) vi eies av Gud; han har jo ifølge enkelte skapt oss. (Roy Childs forteller følgende: «Father Sadowsky, a libertarian priest in New York City … believes that God owns everyone, and if he wants to take that approach, that’s fine», Liberty Against Power, s. 234-235), og 4) vi eies av våre foreldre, de har jo virkelig skapt oss. Libertarianismen, som ikke har noen eksplisitt epistemologi, kan ikke gjendrive argument 3), og argument 4) viser at selv-eieprinsippet ikke kan begrunne frihet: Siden man ifølge libertarianismen har rett til å eie det man har produsert, har foreldre rett til å eie sine barn – og dette kan ikke bety annet enn at foreldre har rett til fullt og helt å styre sine barn. Med andre ord: libertarianernes prinsipp om selv-eie er  uholdbart som begrunnelse for frihet.

Et meget kortfattet sammendrag av den Objektivistiske begrunnelsen for frihet er omtrent som følger: For å kunne leve langsiktig må mennesket ha kunnskap om virkeligheten. Slik kunnskap kan oppnåes av hvert enkelt individ ved at det tenker rasjonelt på basis av informasjon mottatt via sansene. Siden tenkning således er en aktivitet kun det enkelte menneske kan foreta, bør det enkelte menneske ha muligheten til å handle på basis av sin egen tenkning. Kun frihet gir mennesket denne muligheten. Derfor er det kun frihet som medfører at individer kan bruke sin bevissthet, sin tenkeevne, til det som er dens oppgave. Å initiere tvang overfor et menneske er intet annet enn å få det til å handle på en måte som er i strid med det det selv mener er riktig, og dette er det samme som å fornekte vedkommendes tenkeevne. Å bruke tvang er altså å fornekte det som er viktigst ved mennesket: dets evne til rasjonell tenkning. Tvang hører derfor ikke hjemme i samkvem mellom siviliserte mennesker.

OPPSUMMERING

 Siden libertarianismen ikke har noen egen filosofisk begrunnelse, betyr dette at man i libertarianeres resonnementer finner alle mulige feil som finnes innen tradisjonell filosofi. Jeg har allerede nevnt at man finner skeptisisme og dogmatisme. Videre er libertarianismen et skoleeksempel på den feilaktige tenkemetode som kalles rasjonalisme. Rasjonalisme går ut på at man tar et utgangspunkt som virker tilforlatelig, og så deduserer man fra dette utgangspunktet endel konklusjoner, og disse konklusjonene holder man så fast på uansett hvor virkelighetsfjerne og absurde de er. (Å være rasjonalist er altså noe annet enn å være rasjonell.)

Libertarianere begynner med noe de kaller et aksiom: ikkeaggresjons-prinsippet, og så deduseres det friskt i vei uten at det holdes kontakt med virkeligheten. Viktige Objektivistiske prinsipper som at man må ta utgangspunkt i virkeligheten, at man må definere de begrepene man benytter, og at man i ethvert resonnement kontinuerlig må bevare virkelighetskontakten ved å ta hensyn til kontekst og hierarki, utelates.

Som vi har sett innebærer libertarianismen en lang rekke absurde standpunkter: motstand mot varetektsfengsling av mistenkte forbrytere, motstand mot selvbestemt abort, motstand mot at et fritt land skal kunne foreta en intervensjon og befri innbyggerne i et ufritt land, motstand mot patenter/copyright, motstand mot injurielovgivning, osv. Alle disse standpunktene er resultater av libertarianernes virkelighetsfjerne tenkemetode, rasjonalismen.

Selv om mennesket har rett til å foreta de handlinger som det finner er riktige for å opprettholde livet, så glemmer libertarianere konteksten: det er voksne mennesker som har rett til å styre sine liv. Libertarianere hevder således at de samme prinsipper også gjelder barn. Objektivismen sier at samfunn må organiseres slik at rettigheter respekteres; libertarianerne ignorerer konteksten og sier at rettigheter gjelder også i andre sammenhenger, f.eks. i øde-øy-situasjoner. I dette tilfellet ignorerer de også hierarkiet i utledningen av eiendomsrettsprinsippet: retten til eiendom er en implikasjon av den mer fundamentale retten til liv. I enkelte ekstreme nødsituasjoner kan det være en konflikt mellom retten til liv og retten til eiendom, og da gjelder den mer fundamentale retten.

Libertarianere sier de er tilhengere av prinsippet om rett til liv, men de innser ikke hva dette egentlig betyr og blir tilhengere av absurde standpunkter som at man ikke bør henrette mordere og at barn skal ha samme rett til å styre sine egne liv som voksne. De hevder at man ikke har plikter overfor andre, men tolker dette dit hen at man heller ikke må forsørge/oppdra sine egne barn. Enkelte libertarianere hevder endog at dyr har rettigheter! De overser det faktum at mennesker har rettigheter fordi mennesket besitter evnen til fornuftig tenkning og derfor har muligheten til å utføre arbeid på lang sikt; dyr har ikke evnen til fornuftig tenkning, de kan derfor hverken respektere rettigheter eller utføre arbeid på lang sikt.

Hvor har libertarianere fått sine politiske oppfatninger fra? De har fått noen av sine ideer (direkte eller indirekte) ved å lese Ayn Rand (undersøkelser viser stadig at Ayn Rand er den forfatter som har influert flest libertarianere), og de forstår kanskje deler av det politiske syn hun har. Men av en eller annen grunn bruker de ikke ressurser til å sette seg inn i Objektivismen som helhet, og de forstår derfor intet av de metafysiske, epistemologiske og etiske begrunnelser for et fritt samfunn.

Derfor setter de (det de oppfatter som) frihet inn i en tradisjonell ramme; de bygger (det de oppfatter som) frihet på vanlige filosofiske holdninger som skeptisisme, dogmatisme, rasjonalisme og, selvsagt, altruisme.  Det som ultimativt ligger til grunn for alle libertarianeres standpunkter er den samme grunnholdning som er nærmest enerådende blant alle ikke-Objektivister: subjektivisme. Blant personer som kaller seg libertarianere finner man personer som er for selvbestemt abort (dvs. som mener at det skal være tillatt) og man finner personer som er imot; man finner personer som mener at private skal kunne eie krigsvåpen og man finner personer som er imot; man finner personer som er for statens eksistens og man finner personer som er imot; man finner personer som er for patenter/copyright og man finner personer som er imot; man finner personer som er for at det skal være lovlig å la sine barn sulte i hjel og man finner personer som er imot; man finner personer som mener det bør være lovlig å spre løgner om folk og man finner personer som er imot, man finner personer som mener at pengeutpressing bør være lovlig og man finner personer som er imot, osv. Selv om libertarianere har ulike syn på alle disse punktene, så er de alle likevel villige til å bruke samme betegnelse på seg selv. Intet kan bekrefte en nærmest total subjektivisme mer enn dette.

Alle libertarianere er subjektivister. Riktignok finnes det en del seriøse libertarianere som ikke har de absurde standpunktene som jeg har omtalt i denne artikkelen, og som derfor kanskje vil si at min kritikk er urettferdig fordi jeg skjærer alle over en kam. Men jeg har aldri sett at noen av disse seriøse libertarianere har tatt avstand fra de som innehar de absurde standpunktene. Tvert imot, de samarbeider fullt og helt med de som har absurde standpunkter. Og de ikke bare samarbeider, absolutt alle libertarianere hyller Rothbard, som er talsmann for en lang rekke absurde standpunkter. Og, for å gjenta dette poenget, det visstnok seriøse libertarianske tidsskriftet Ideer om Frihet gir plass for en artikkel som kommer med den vanvittige påstand at Rothbard er en av det 20. århundredes største tenkere! Grunnen til at de seriøse libertarianere ikke tar avstand fra de libertarianere som har absurde standpunkter er selvsagt at også de seriøse er subjektivister; også de seriøse hevder reelt sett at det ikke finnes objektive kriterier for å avgjøre rett og galt.

Det Objektivistiske synet er altså at frihet må defineres, beskrives og forsvares innefor en fullstendig og eksplisitt filosofisk ramme. Libertarianerne deler ikke dette synet; de hevder at man kan ha politiske standpunkter uten å forankre dette i et filosofisk grunnsyn. Men grunnen til at det finnes så mange ulike standpunkter blant libertarianerne er nettopp at de har ulike filosofiske grunnsyn. Som vi har sett inneholder libertarianismens (implisitte) epistemologi alle mulige tradisjonelle feilholdninger som f.eks. skeptisisme, subjektivisme, dogmatisme, rasjonalisme. Dette epistemologiske kaos ser vi klart i de ulike oppfatningene av ikke-aggresjons-prinsippet: har man ingen begrepsteori, kan man ikke ha noen oppfatning av hvilke handlinger som er uttrykk for aggresjon, og hvilke som ikke er uttrykk for aggresjon. Det epistemologiske kaos manifesterer seg i libertarianeres etiske grunnsyn: også her finnes alle mulige varianter. Og den etiske forvirringen manifesterer seg i en politisk forvirring – og dette har jeg dokumentert i denne artikkelen.

I eksemplene ovenfor er det vist at det virkelig er en libertarianers filosofiske grunnsyn som bestemmer hans politiske standpunkter.

Sammenhengen mellom politikk og mer grunnleggende etiske og epistemologiske synspunkter er uunngåelig. Men ingen libertarianerne forstår denne sammenhengen. De hevder at (det de kaller) frihet er i overensstemmelse med ethvert filosofisk grunnsyn. Rothbard: «Freedom is necessary to, and integral with, the achievement of any of man’s ends» (sitert i Schwartz: Libertarianism: The Perversion of Liberty). En annen libertarianer, Tibor Machan, hevder at «political ideas can be supported in isolation from their underpinnings» (sitert i Schwartz).

Harry Browne, som flere ganger har vært presidentkandidat for det libertarianske partiet i USA, sier at folks ønsker om selv å fatte de viktige beslutninger som angår ens liv «require no explanation, no philosophical foundation, and no justification. In effect, we want to be free simply because we want to be free» (The Libertarian Communicator, Vol.1, No.1).

Men libertarianerne ville ikke vært libertarianere dersom de ikke var innbyrdes uenige også på dette punktet: Endel libertarianere hevder at libertarianismen er forenlig med alle tankesystemer unntatt ett. Og det ene tankesystemet som er uforenlig med libertarianismen er selvsagt Objektivismen. Peter Breggin: «[the] books and philosophy of Ayn Rand have set back Libertarianism …» (sitert i Schwartz); Bill Birmingham: «Ayn Rand’s legacy have been a tragic one … a millstone around the neck of Libertarianism» (sitert i Schwartz). At libertarianere hevder at frihet er forenlig med en rekke helt ulike filosofiske grunnsyn er et resultat av at de er like subjektivistiske som hele den etablerte kulturen. Men det er Breggin og Birmingham som har rett: alternativene er Objektivismen og subjektivisme – og subjektivisme finnes det selvsagt et utall varianter av; én av dem er libertarianismen. Objektivismen er uforenlig med alle former for subjektivisme.

Det Objektivistiske synet er at det alltid er en nær sammenheng mellom enkelte grunnleggende ideer som er akseptert blant folk flest, og den politikken som blir ført. Grunnen til at vi nå har en velferdsstat med et utall lover, høye skatter, og et kolossalt system med overføringsordninger som tar enorme beløp fra de produktive og gir til alle mulige interessegrupper (og folk flest), er fordi folk flest mener at 1) alle har plikt til å hjelpe de svake, og 2) individer kan ikke tillates å styre seg selv, dvs. være frie, fordi frihet vil føre til kaos, nød og elendighet. Men disse ideene er filosofiske ideer: det syn at vi har plikt til å hjelpe de svake kommer fra altruismen; det syn at individer ikke kan styre seg selv kommer fra det syn at fornuften er utilstrekkelig; og det syn at frihet fører til kaos kommer fra et Hobbesiansk menneskesyn.

Og det er nettopp disse filosofiske ideene som er årsaken til den politikken som føres i alle vestlige land i dag. Det er som nevnt alltid samsvar mellom den politikken som føres i et land og de grunnideer som dominerer i befolkningen. Og det vil være helt umulig å få gjennomslag for frihet så lenge dagens grunnideer dominerer. Skal vi oppnå et fritt samfunn, må vi forandre disse grunnleggende, filosofiske ideene blant folk flest. Objektivismen setter opp et alternativ til dagens dominerende ideer, og kun Objektivismen gjør dette på en rasjonell og konsistent måte. Libertarianismen ignorerer dette poenget fullstendig, og kan derfor ikke ha noen positiv effekt i kampen for frihet. Har den noen effekt, er denne effekten kun negativ, blant annet fordi den på grunn av sitt feilaktige filosofiske grunnlag gir utrykk for en lang rekke bisarre standpunkter. Objektivismen hevder at filosofiske ideer bestemmer historiens gang.

Skal man prøve å forandre den historiske utvikling fra dagens kollektivisme og sosialisme og over til individualisme og kapitalisme, må man forsøke å få befolkningen til å skifte ut sine filosofiske grunnideer: ufornuft og altruisme må erstattes med fornuft og egoisme.

Det er kun på denne måten man kan få oppslutning om frihet. Men libertarianismen benekter sammenhengen mellom politisk utvikling og filosofiske grunnideer – med andre ord: Objektivismen og libertarianismen har motsatte syn på dette punktet. Og dette punktet er følge Objektivismen det viktigste punktet. Den som hevder at libertarianere og Objektivister er allierte og derfor bør samarbeide, avslører at han ikke har en anelse om hva Objektivismen og libertarianismen står for. Objektivismen og libertarianismen er motsatte ytterligheter, og kan kun ødelegge for hverandre.

Enkelte hevder allikevel at siden Objektivismen og libertarianismen har så store likheter i sine politiske implikasjoner, bør det kunne være rom for samarbeid. Men dette er fullstendig å ignorere det poeng som jeg nettopp har omtalt: ideer styrer historien.

Libertarianerne sier at de tar ideer på alvor, men når de anser som likeverdige en lang rekke motstridende ideer, betyr dette at de ikke har den fjerneste anelse om hvor viktige ideer er. Og siden Objektivister vet at det er aksepterte grunnideer som styrer historiens utvikling, er det direkte skadelig for frihetens sak å samarbeide med organisasjoner som ikke aksepterer at grunnideer er det viktige – og det er dette den libertarianske bevegelsen gjør når den forfekter alle ikke bare alle mulige, men også direkte selvmotsigende ideer.

Forslaget om samarbeid mellom Objektivister og den libertarianske bevegelse er også en grov fornærmelse: dette er helt tilsvarende et forslag til Howard Roark om at han burde samarbeide med de arkitektene som ødela Cortlandt Homes.

_____________________

Denne artikkelen er selvsagt ikke ment som noen fullstendig fremstilling av løsningen på de nevnte problemstillingene. Men enhver som er ønsker det, og som har ressurser til det, kan med utgangspunkt i det ovenstående komme frem til de rasjonelle løsningene. En mer fullstendig filosofisk gjendrivelse av libertarianismen kan man finne i Peter Schwartz’ essay Libertarianism: The Perversion of Liberty.

Litteratur:

Block, Rockwell (eds): Man, Economy and Liberty: Essays in Honor of Murray N. Rothbard. Mises Institute 1988

Block, Walter: Defending the Undefendable. Fleet Press 1976

Block, Walter: «Libertarianism vs. Objectivism», Reason Papers Summer 2003

Childs, Roy A.: Liberty Against Power. Fox & Wilkes 1994

Friedman, David: The Machinery of Freedom 2nd.ed. Open Court 1989

Hoppe, Hans Herman: A Theory of Socialism and Capitalism. Kluwer Academic Publishers 1989

Hoppe, Hans Herman: Democracy: The God that Failed. Transaction Publishers 2001

Machan, Rasmussen (eds): Liberty for the 21st Century. Rowman, Littlefield 1995

Rand, Ayn: Capitalism: The Unknown Ideal. NAL 1965

Rand, Ayn: The Voice of Reason. NAL 1988

Rand, Ayn: The Virtue of Selfishness. NAL 1964

Rand, Ayn: The Ayn Rand Lexicon. NAL 1986

Rothbard, Murray: What has the Government Done to Our Money. Mises Institute 1990

Rothbard, Murray: For A New Liberty. Libertarian Review 1978

Rothbard, Murray: Man, Economy and State. Van Nostrand 1962

Rothbard, Murray: The Ethics of Liberty. Humanities Press 1982

Rothbard, Murray: Power and Market. Sheed, Andrews and McMell 1977

Rothbard: Making Economic Sense. Mises Institute 1995

Schwartz, Peter: Libertarianism: The Perversion of Liberty. TIA 1986

Tannehil, L&M: The Market for Liberty. Fox & Wilkes 1993

1) PoE vs PoC
All tenkning må ha et utgansgpunkt, og man må velge et slikt utgangspunkt. Ayn Rand identifiserte at dette essenselt sett handler om valget mellom å ta utgangspunkt i virkeligheten, dvs. det man kan observere (virkeligheten er selvsagt mer enn det man kan observere), og å ta utgansgpunkt i egen tenking og egne følelser.

Ingen har tidligere vært eksplisitt på at valget står mellom disse to alternativene, men én tenker har vært eksplistitt på at man bør velge å ta utgangspunkt i egen tenkning og egne følelser: Descartes. Hans «Jeg tenker, altså er jeg» sier at utgangspunktet for kunnskap er egen tenkning. Rands syn er de motsatte, hun hevdet at man bør ta utgangspunkt i virkeligheten.

Ayn Rand formulerte alternativene slik: enten har man utgangspunktet «primacy of existence», eller så har man utgangspunktet «primacy of consciousness». For sin egen de valgte Rand altså «the primacy of existence». Aksiomet som identifiserer dette er «existence exists»: all kunnskap begynner med observasjon av virkeligheten.

2) Fri vilje
De aller fleste tenkerne har erkjent et mennesket har fri vilje, men mange har hatt vanskeligheter med å begrunne dette. Dessuten har forståelsen av dette viktige prinsipp ofte vært svak.

Rand hevder at fri vilje er menneskets evne til å styre sin tenkning, og at dette – evnen til å styre sin tenkning – er direkte observerbart ved introspeksjon. Ved introspeksjon retter man sin oppmerksomhet innover i bevisstheten og observerer de prosesser som foregår der. Dette er i motsetning til ekstrospeksjon, hvor man retter sin oppmerksomhet utover mot virkeligheten. Ordet «ekstrospeksjon» er forøvrig nytt med Rand, ingen har brukt dette ordet før henne.

Videre hevder hun at mennesket hele tiden observerer og vurderer og danner seg verdier og vaner. I og med dette bygger man sin personlighet, og alle valg man senere foretar er i samsvar med ens personlighet, dvs. i samsvar med tidligere valg. (Dette er i motsetning til eksistensialistene som hevder at alle valg skjer urelatert i forhold til tidligere valg.)
Videre er fri vilje en forutsetning for kunnskap. Kunnskap fortsetter valg – kunnskap innebærer valg mellom gode og dårlige argumenter, og kan man ikke velge kan man ikke ha kunnskap. Har man ikke fri vilje er man bare determinert til å mene det man mener uten at man kan ha et velbegrunnet syn på hvordvidt det er sant eller ikke. Uten fri vilje kan man derfor ikke si at man har kunnskap.

3)Begrepsteori
Å finne en objektiv sammenenheng mellom det som finnes i virkeligheten og det som finnes i bevisstheten, sammenhengen mellom det som eksisterer og det vi tenker, har vært en av de store utfordringene i filosofiens historie. Det som finnes i virkeligheten er (i utgangspunktet) objekter, mens det som vi har i bevisstheten er begreper eller universalier (dette ordet benyttes fordi begreper er universelle i og med at de omfatter alle ting som faller inn under begrepet: begrepet «bil» omfatter alle biler). Spørsmålet har altså vært om begreper er objektive.

Vi ser Per og Pål og Espen og danner begrepet «menneske», vi ser en Audi og en Mercedes og danner begrepet «bil» – men er sammenhengen objektiv eller er den mer eller mindre vilkårlig?

De to vanligste teorier før Ayn Rand har i hovedsak enten vært nominalisme, som innenbærer at det ikke er noen objektiv sammenheng mellom objekter og begreper, eller intrisikalisme, som sier at alt som eksisterer kun er uperfekte kopier av de perfekte formene som finnes i en annen dimensjon.

I motsetning til dette sier Rand at begreper er objektive siden de dannes ved en prosess hun kaller «measurement-omission»: alle ting som vi klassifiserer under samme begrep er identiske, kvalitativt sett, men varierer, kvantitativt sett.  Alle mennesker har et hode, en torso, to armer, to ben, men størrelse/lengde/vekt varierer. Alle hus har vegger, dører, vinduer og tak, men antall og størrelse varierer. Når vi danner et begrep fokuserer vi på det som er felles for alt som har de samme kvalitatve egenskapene, men vi ignorerer variasjonen i målene, vi utelater målene: «we omit the measurements».

Begreper er objektive dersom de er dannet i samsvar med dette prinsippet.

4)Fornuften er en overlevelsesmekanisme
Hvorfor tenker man? I antikken var det vanlige syn at tenkning ikke hadde noen praktisk betydning: slavene var utenkende vesener som gjorde alt nødvendig arbeid, mens slaveeierne i beste fall drev med intellektuelle øvelser for sin fornøyelses skyld, idealet var et «kontemplativt liv».

Men man må tenke for å handle, man må tenke riktig for å handle riktig, og man må handle riktig for å overleve. Rand var den første filosof som eksplisitt hevdet at fundamentalt sett er fornuften, tenkeevnen, en overlevelsesmekanisme; og fundamentalt sett er tenkning kun en veiledning for handling.

5)Liv er standard for moralsk verdi
Finnes den noen objektiv standard for godt og ondt? Tidligere har det vært vanlig å si at en autoritet må bestemme om noe er godt eller ondt, og kun med en slik standard kan man avgjøre etiske spørsmål: det er dette som er bakgrunnnen for Dostojevskis «Uten gud er alt tillatt».

Et annet syn er at det som er moralsk riktig må avgjøres ved flertallsbeslutninger (dette er bakgrunnen for demokratiet). Et tredje syn er at det ikke finnes noen objektive kriterier for rett og galt, at man må følge sine følelser, og at det ikke er noe objektivt grunnlag for å hevde at noe er godt og at noe er ondt.

(La meg skyte inn her noe som kunne vært enda et punkt i denne artikkelen: det vanlige syn er at følelser er primære og uforklarlige, men Rands syn er at følelser – glede, sorg, sinne, tilfredshet, etc. – er resultat av tidligere tenkning. Å basere seg på følelser er derfor bare å basere seg på tidligere tenkning, og denne kan altså være rett eller gal. Rett tenkning er tenkning som er i samsvar med logikkens lover.)

Rand hevder derimot at menneskets liv er standard for godt og ondt: det som virkelig gjør menneskers liv bedre er godt, og det som skader menneskers liv er ondt.

Målet for Rands etikk er å overleve som det man er, dvs. som menneske, og dette er det samme som å leve et lykkelig liv. Dette oppnår man ved å drive skapende virksomhet i samsvar med sine talenter. Dette er i motsetning til f.eks. Aristoteles som hevdet at målet er å leve et kontemplativt liv.

6) Initiering av tvang er et onde
Å tenke er noe individer gjør; hver enkelt observerer, systematiserer, vurderer, trekker konklusjoner. (Selvsagt kan man i denne prosessen få innspill og hjelp fra andre, men tenkningen gjør man selv.) Konklusjonene man kommer frem til er da grunnlag for handling.

Men hvis man ikke kan handle på basis av det man har tenkt, hvis andre sier at man skal handle på en måte som er i strid med sine konklusjoner og truer med vold dersom man ikke lystrer, så er dette intet annet enn å fornekte tenkeevnen.

Dette betyr at initiering av tvang er å fornekte menneskets tenkeevne, og intiering av tvang er derfor umoralsk.
En implikasjon av dette er at det ideelle politiske system er et system som ikke er basert på initiering av tvang, dvs. at kaptalismen ikke bare er det praktiske samfunnssystem, det er også det eneste moralske samfunnssystem. Rand var den som oppdaget dette.

7) Produktvitet er en dyd
Man må ha materielle ting for å kunne leve. Disse tingene er ikke gitt i naturen, de må skapes ved produktvt arbeid. Rand hevdet derfor at det er moralsk å arbeide, å skape verdier, for å kunne leve et godt liv. Dette innebærer at hun anser produktivitet, å drive slik verdiskapning, som en moralsk dyd. Ingen andre filosofer har sagt dette. Enkelte økonomer har sagt dette, men ingen andre filosofer enn Rand har sagt dette.

8)Kunnskap er kontekstuell

Kunnskap er basert på observasjon og logisk analyse av det man har observert. Dersom i en sak alt bevismateriale peker mot en bestemt konklusjon, og dette bevismaterialet er betydelig, og dersom intet bevismateriale peker mot noen annen konklusjon, så er konklusjonen sikker.

Men hva hvis det på et senere tidspunkt dukker opp nye fakta som peker i en annen retning? Dette kan skje, og det vanlige syn har da vært at sikkerhet ikke er mulig; et syn som åpner for subjektivisme og relativisme.

Rand så annerledes på det. Hun erkjente at siden kunnskap må baseres på fakta, at den mengde fakta man har tilgang til alltid er er begrenset, og at det kan dukke opp nye relevante fakta på et senere tidspunkt, så sa hun at all kunnskap er kontekstuell. «Sikkerhet» er et kontekstuelt begrep, sikkerhet er noe annet enn allvitenhet, og vi kan aldri bli allvitende.

9) Inndelingen i objektiv, subjektiv og intrinsikal
Det har vært vanlig å si at å være objektiv er det samme som å være upartisk og nøytral, og at en objektiv vurdering er den samme for alle. Rand hevder i motsetning til dette at en vurdering er objektiv dersom den er basert på fakta og er foretatt i samsvar med logikkens lover. Og da kan det jo hende at en objektiv vurdering ikke er upartisk – en objektiv vurdering av konflikten mellom nazister og jøder vil ikke gi en nøytral konklusjon.

Rand hevdet derfor at man må ha en tredling: subjektiv, objektiv og intrinsikal. At en vurdering er subjektiv betyr at den som foretar vurderingen tar utgangspunkt i egne verdier og holdninger. At en vurdering er intrisikal betyr at den bare er ukritisk hentet fra en eller annen gitt autoritet – f.eks. Norges lover eller Bibelen eller Koranen eller en
eller annen guru.

At en vurdering er objektiv betyr at dens utgangspunkt er fakta, objektet som skal vurderes, at vurderingen er i samsvar med logikkens lover, og at den derved er tro mot objektet.

Skal man f.eks. finne ut om noe er godt eller ondt vil en subjektivist ta utgangpunkt i hva han selv liker eller føler, en intrisikalist vil slå opp i Bibelen eller Koranen – og vurderingen vil da være den samme for alle, mens en objektivist vil undersøke fakta og finne ut hvorvidt det som skal vurderes reellt sett er nyttig eller skadelig for mennesker.

10) Kunstens betydning
Alle ikke bare trenger en filosofi, alle har en filosofi, og alle må ha en filosofi, sier Rand. En filosofi er et systematisk og helhetlig syn på verden, og dette er noe alle trenger som basis for sine daglige valg. Men man trenger også å holde denne filosofien ved like, og dette skjer gjennom kunst. Ethvert kunstverk er en manifestasjon av et filosofisk grunnsyn, og de kunstverker man liker har det samme filosofiske grunnsyn som man selv har, det er derfor man liker det.

De som har et rasjonelt grunnsyn liker Ayn Rands romaner, mens de som har et relativistisk eller nihilistisk grunnsyn liker James Joyce eller Samuel Beckett.

Menneskets bevissthet er slik at den ordner i mindre grupper det man observerer eller tenker ut; det er slik bevisstheten er. Alle objekter man observerer klassifiseres i samsvar med deres essensielle egenskaper under begreper, alle hendelser klassifiseres i samsvar med sine essensielle egenskaper i (natur)lover eller i teorier, et sett med teorier
klassifiseres i samsvar med sine essensielle egenskaper i en filosofi. Og essenseielle egenskaper ved en filosofi blir nedfelt i kunstverker.

Det er altså slik at det ikke er tilstrekkelig å bare ha en filosofi, for at den skal være kosistent må arbeide for å holde den ved like. Og dette skjer gjennom kunsten i fullt samsvar med uttrykket «use it or lose it». Kunst er derfor ifølge Rand livsviktig: man må ha kunst for å holde sin filosofi ved like. Dette synet er f.eks. et helt annet enn det Oscar Wilde hadde; han hevdet som kjent at «all kunst er fullstendig unyttig».

Romanene
Vi har nå kort beskrevet Rands viktigste bidrag til filosofi. Ikke bare skapte hun et integrert filosofisk system hvor disse punktene er viktige deler, hun fremstilte også dette systemet i to spennende romaner, romaner som viser hvordan filosofi har praktisk betydning både for individer og samfunn. Så kan man spørre seg: hvis hun har gjort så store og viktige ting innen filosofi og skrevet så gode romaner: hvorfor er hun da ikke mer anerkjent enn hun er?

Hvis hennes romaner er så gode, hvorfor har hun ikke fått en rekke gode kritikker og priser som Nobelprisen, National Book Award, Pulitzerprisen? Grunnen til at hun ikke er anerkjent er at hennes meninger er stikk i strid med de vanlige, utbredte meningene; hun forfekter individualisme, rasjonalitet, egoisme og frihet i en kultur som bygger på kollektivisme, irrasjonalitet, altrusime og styring.

Grunnen til at alle etablerte miljøer er så skeptiske til henne er at alt hun sier er det stikk motsatte av de meninger de allerede har. Det har alltid vært slik at den virkelig nytenkende sjelden er populær i sin egen tid. Dette er fordi en nytenker utfordrer gamle fordommer og vaner og standpunkter, og det folk flest minst av alt liker er å bli utfordret på sine grunnholdninger – de liker ikke at noen sier til dem at «kanskje det er slik at mesteparten av det du hittil har ment og basert ditt liv og din karriere på er feil».
De som blir hyllet og som får priser og som blir portrettert og som får gater oppkalt etter seg og som blir gjenstand for spesialutgaver av litterære tidsskrifter er de som forteller de gamle intellektuelle, de som sitter i maktposisjonene, hva de vil like å høre. De som utfordrer dem og som sier nye og i utgangspunktet upopulære sannheter blir ignorert og latterliggjort – inntil de slår gjennom.

Grunnen til at de er så imot det Ayn Rand står for er det som Ibsen så treffende beskrev i Vildanden: «Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar man i det samme lykken fra det». Og de som ser sin livsløgn, en livsløgn de har bygget hele sitt liv på, angrepet, vil naturlig nok kjempe imot. Den mottagelse Ayn Rand hittil har fått er akkurat som man kunne vente ut i fra hvor sterkt og effektivt hun angriper alle de dominerende ideer og holdninger i de siste tiårs intellektuelle elite. Ayn Rand forteller
sannheter som er plagsomme og avslørende for den intellektuellle elite, og det
er derfor hun er blitt behandlet slik hun er blitt.

Det er dette som er grunnen til at Ayn Rands store innsats som forfatter og
filosof ennå ikke har fått den anerkjennelse den har fortjent.

Hva er det det heter i reklamen? DLF er ikke som andre partier. DLF er ulikt de andre partiene på et stort antall forskjellige måter: De andre partiene er alle sosialdemokratiske. De andre partiene følger ikke noen konsistent linje, men skifter – hvis man foretar en overfladisk betraktning – linje og standpunkter nærmest hele tiden.

Noen skifter linje over tid – det er stor forskjell på Høyre idag og Høyre for 30 år siden, det er stor forskjell på Stoltenberg I-regjeringen og dagens Stoltenberg II-regjering. Venstre var i en periode borgelig, så valgte det venstresiden og så havnet det tilbake på borgerlig side, Sp skiftet nylig over til venstresiden, og KrF flørter med å skifte side. FrP var for et par tiår siden et noe liberalistisk parti, men er langt fra dette i dag. Noen partier skifter linje over tid, mens Venstre kjører flere linjer samtidig. Dagens stortingruppe for Venstre er delt på midten i EU-spørsmålet. Gruppen er på to personer.

Det parti som er mest ideologisk av de andre er også det som har største problemer med linjeskifter, KrF. Alle kjenner vel til den uro som har vært i det partiet i det siste. Men partiet er i ferd med å smuldre hen – det er vel nå under sperregrensen –  så det vil neppe spille noen betydelig rolle fremover.

Men DLFs politikk ligger fast. Vi har en ideologi og står fast på den, og vi har gjort det i innpå ti år.

Siden de andre partiene er slik de er så kan man reise tvil om de virkelig er politiske partier. De mener som sagt alle stort sett det samme, og de skifter side – noe som ikke krever store forflytninger –  og i enkeltsaker skifter de allianser svært ofte.

Hva er de da? Jo, det kan se ut som om partiene først og fremst er rekrutteringsorganisasjoner som har som formål å plukke ut de personer som skal administrere velferdsstaten. Dette – å administrere velferdsstaten – gjør representantene fra disse partiene mens de sitter på Stortinget og i kommunestyrer o.l. Etter at de er ferdige med poiltikken havner representantene, i hvert fall de prominente av dem, som regel i offentlige stillinger og verv – fylksmann, styreleder Norsk Tipping, leder for NRK, eller  i NGOer som hjelpeorganisasjonene Røde Kors eller CARE Norge eller Norges Turistforening – som forøvrig alle får mye av sine inntekter fra staten.

Om et av disse partiene skifter standpunkter har som regel ingen betydning for medlemmer eller tillitisvagte eller ansatte. Deres karriere er jo avhengig av dere posisjon og medlemsskap, så de følger med uansett hvilken kurs partiet har. Og et skifte av mening vil kun være en liten korreksjon innefor en helhetlig sosialdemokratisk ramme.

Men DLF er annerledes.

Vi som er aktive i DLF har ingen jobb eller prestisje eller karriere knyttet opp mot det vi gjør i DLF. Vi er med fordi vi er enige i ideologien.

Dette gjelder ofte de små partiene. Og det er derfor de små partiene splittes, og at de store aldri splittes. Dersom et lite parti velger en ny kurs så er det ofte slik at en stor gruppe av medlemmene går ut. Dette er bare som man kan forvente.

DLF er i motsetning til de andre partiene et parti som ikke har som formål å skaffe jobb og karriere og kjedissatus til de som er med. Vårt formål er annerledes enn de andre partienes,  vår viktigste opgave er ikke å få våre folk inn på Stortinget og i kommunstyrer .

Vår viktigste oppgave er å spre ideer. Det er spredningen av frihetlige ideer som er det viktige for oss. Og skal vi klare dette må vi være fullstendig rettlinjede og konsistente og konsekvente.

Vi må stå 100 % på en konsekvent liberalistisk linje: vi må stå 100 % for individuell frihet, vi må stå 100 % for ren laissez-faire kapitalisme, og det som dette politiske idealet bygger på: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme.

Det er dette vi må stå på, og kun dette. Dette innebærer  at ideologisk mangfold er skadelig for oss. Vi må stå fast på en konsistent linje.

Vi er som sagt opptatt av ideer, og da er det naturlig at vi tiltrekker oss intellekteulle og akademikere.

Og denne vinklingen ser vi jo på medlemsmassen. Vi har svært mange studenter og akademikere.

(La meg skyte inn her følgende: da FrP var liberalistisk var det enkelte dyktige personer som var i forgrunnen. Disse – Wara, Skjervengen, Grøntun, Fåne – hvor er de nå? De er ikke lenger i politikken  –  at noen av dem er i Høyre forandrer ikke på dette – de er i reklamebransjen.

Og jeg vil ikke si et stygt ord om reklame, reklame er svært viktig og nyttig. Reklame handler om kommunikasjon mellom produsenter og konsumenter, og dette er svært viktig for en effektiv økonomi, men det er ikke reklame som endrer verden. Det er ikke reklame som skaper revolusjon.
Revolusjon skapes heller ikke av folk som hojer og skriker i gatene og som kaster stein på politiet,   revolusjon skapes av velkledde menn med briller.)

Dette betyr også at vi må ha en akademisk form, både for å tale på vegne av de vi har, men også av hensyn til de vi vil nå. Det er altså ideer som er viktig , og det er dette vi holder på med.

DLF er ikke som andre partier, DLF er en slags utdannelsesinstitusjon. Og da må vi legge opp det materiale vi står for og forfekter i samsvar med dette. Vi må følge én linje både i innhold og form, en linje som er slik at den appellerer til folk som er opptatt av ideer.

Ja, for å få gjennomslag, for å bringe politikken i samfunnet nærmere vår retning,  må vi ha oppslutning i brede befolkningsgrupper, og dette ligger langt frem. Men for å få dette til må vi først oppnå noe utbredelse hos intellektuelle.

Vi er nå i den fasen hvor vi rekrutterer intellektuelle.

Vi må som sagt legge formen deretter. Vi må ha en akademisk form. Og dette betyr slike ting som at vi nå følge videnskapelig metode. Vi må ha et uangripelig  faktagrunlag for det vi sier, vi må følge logikkens lover, og vi må ha en akademisk form i alt vi sier og gjør.

Videnskapelig metode inkuderer at vi må følge logikkens lover, vi må ikke begå logiske feil, og dette inkludere slike ting som at vi ikke må benytte ad hominem, dvs. personangrep.

Dersom vi ikke følger dette når vi ikke frem til den gruppen vi sikter inn mot.

Vi må gi uttrykk for det vi står for, vi må ikke forsøke å lure noen til å tro at vi mener noe annet enn det vi egentlig mener. Vi må si at vi er for full individuell frihet: vi må si at vi mener at individer har rett til å styre sine liv slik de selv ønsker (så lenge de ikke initierer tvang mot andre), individer har derfor retten til å disponere sin kropp, sin eiendom og sin innntekt.

Vi bør stå for en linje, en linje som på rasjonelt grunnlag går inn for full individuell frihet. Vi bør si at indvidet har rett til å styre sitt liv, og at vi er imot at andre har rett til å styre over den enkelte, og dette gjelder både flertall og mindretall, vi er mot både diktatur og demokarti.

Vi må også stå konsekvent på dette. Vi nå derfor aldri gå med på at staten kan initiere tvang. Vi må derfor konsekvent si at vi er imot tvungen skatt.

Statens eneste oppgave skal være er å beskytte individers frihet.

Det er dette vi står for. Og dette må vi si klart og tydelig.

Videre må vi si at dagens system velferdsstaten ikke kan fungere. Vi må si at et system hvor hver enkelt betaler 50 % til 70 % av det han tjener til det offentlige og hvor man av det offentlige til gjengjeld skal få mer eller mindre gratis alt han måtte trenge av skole og helsetilbud og infrastruktur og hjelp ved alderdom og sykdom, vi å si at dette er et system som ikke kan fungere.

At det ikke fungere ser vi i avisene hver dag, men få forstår og ingen unntatt oss sier at det er systemet det er noe i veien med.

De andre tror at man kan løse problemene ved å skifte ut personer. Det er derfor de andre partiene er som de er. De er alle for velferdsstaten og de tror at man kan løse problemet ved å skifte ut personer.

Vi må stå klart på at det er systemet det er noe i veien med, og kun full individuell frihet kan gi et samfunn preget av fred, harmoni og velstand.

Ingen andre sier dette.

Mange sier at kaoset skyldes at politikere ikke styrer, men vi må si at det er det de har gjort, de styrer, og da går det slik det gjør. Andre tror at styring virker, vi må si at det ikke kan virke. Ingen andre sier dette.

Andre tror at man kan løse problemer ved statlig engasjement. Vi sier at slik er bare ødeleggende, Ingen andre sier dette.

Andre tror at problemer kan løses ved at staten bevilger penger. Vi sier at slikt kun er skadelig. Ingen andre sier dette.

Det er dette vi har sagt etter at vi kom inn i DLF i 2001, og det er dette vi etter min mening bør fortsette å si.

Den amerikanske presideten Andrew Jackson sa en gang at det man må gjøre er å forberede seg og være klar når forandringen kommer.

Det er dette vi gjør. Denne forandringen – at flere begynner å forstå at velferdsstaten ikke kan fungere – må komme, og da må vi være klare. Og det er vi, men ikke bare er vi klare, vi arbeider også for at forandringen skal skje. Ingen andre gjør dette, og derfor er denne jobben så forferdlig vikig, og og den vil jeg gjerne fortsette å utføre.

Men dette forutsetter at vi fortsetter den linjen vi har holdt siden 2001.

.

.

.

.

Copyright 2010 Vegard Martinsen

I sin kronikk i Aftenposten 27/12-97 (“Skygger over kapitalismens fremtid”) avslører Kåre Willoch nok en gang det som mange har forstått for lenge siden: det er ikke store forskjellen på konservative og sosialister. Med utgangspunkt i George Soros’ beryktede artikkel i “Atlantic Monthly” (“The Capitalist Threat”) og Lester Thurows bok “The Future of Capitalism”, fremsetter han den velkjente påstanden om at kriser og elendighet skyldes for mye frihet og for lite politikerstyring. Som foranledning for nå å fremsette disse påstandene benytter Willoch den ferske finanskrisen i Asia, om hvilken han blant annet skriver at “krisen der har sammenheng med utilstrekkelig offentlig tilsyn…”.

Det er en utbredt oppfatning at mange land i Sørøst-Asia var kapitalistiske bastioner med stor grad av økonomisk frihet. Dette er feil. Disse landene (Singapore, Taiwan, Japan, m.fl.) har i de siste tiår vært kommandoøkonomier med sterk offentlig styring av viktige deler av økonomien: valutakontroll, rentekontroll, lønns- og priskontroll, kontroll av pengemengde, etableringskontroll, styring av investeringer, osv.

Slik politiker-innblanding fører definisjonsmessig til skjevheter i økonomien. Politikerne foretar andre prioriteringer enn de innbyggerne selv ville ha foretatt, og de skjevheter som da oppstår fører etter noen tid alltid til sammenbrudd. Et ferskt og nært eksempel: den norske bankkrisen på 80-tallet ble i hovedsak forårsaket av at politikerne hadde pålagt bankene å holde et lavere rentenivå enn det som det frie marked selv ville ha kommet frem til. Det var altså ikke, som det ofte påståes, kreftenes frie spill som forårsaket bankkrisen, den var forårsaket av politikeres innblanding. (For en mer utførlig fremstilling, se f.eks. Hermod Skånlands artikkel i “Penger og Kreditt” 4/90, hvor han blant annet sier at bankkrisen var forårsaket av “et politisk bestemt nivå for pengemarkedsrenten”.) Dessuten, var ikke bankenes styrer supplert med politikeroppnevnte medlemmer? – krisen skjedde altså til tross for at vi hadde et omfattende “offentlig tilsyn”, et tilsyn som ifølge Willoch kunne ha forhindret finanskrisen i Asia.

En fri økonomi er intet annet enn et system hvor mennesker skaper verdier og frivillig bytter disse med hverandre. Politikeres inngrep i slik frivillig handel tvinger folk til å foreta mindre nyttige handlinger enn de ellers ville ha foretatt. Slike inngrep fører som nevnt alltid til skjevheter, og når disse skjevhetene viser seg, er politikerne så frekke at de gir frihandelen skylden! Enkelte av Willochs formuleringer er slik at han bekrefter dette. Han skriver at f.eks. at man bør “ikke akseptere at de rikeste slipper så meget billigere fra beskatningen enn de mindre rike”. Willoch forsøker her å klandre “de rike” for at de betaler lite i skatt. Men hvem har laget de skattereglene som gjør dette mulig? Det er jo politikerne selv. Politikere klandrer altså skatteytere for at de følger regler politikerne selv har laget! (Husk også her endel politikernes negative reaksjoner på Arne Olav Brundtlands utnyttelse av skattereglene i forbindelse med inntektene av “Gift med Gro”.)

Willoch viser sin sanne styringskåte og frihetsfiendlige natur flere steder i kronikken. F.eks. spør han: “bør verdenssamfunnet finne seg i at stater suger til seg kapital … ved å gjøre seg selv til skatteparadiser?”. Noen land ønsker åpenbart ikke å flå sine innebyggere i den grad som Willoch og hans meningsfeller ønsker. Og det Willoch gjør er intet annet enn å fremsette trusler mot disse landene. Willoch er selvsagt for smart til å si hvilke konkrete midler han vil at “verdenssamfunnet”, dvs. etablerte maktpolitikere fra de fleste land, skal benytte for å få lavskattelandene til å marsjere i takt med høyskattelandene.

Willoch påpeker at storbedrifter kan flytte produksjonen til land med lavere lønnskostnader, men han lar være å nevne den positive konsekvens at varene som produseres da blir billigere. Hans poeng er at dette fører til at dårlig utdannet arbeidskraft taper i konkurransen på arbeidsmarkedet og at dette igjen fører til arbeidsløshet. Igjen er det politikerne som er skyld i problemene: Politikerne har i så stor grad gjennomregulert arbeidsmarkedet at det i realiteten er forbudt for disse nå arbeidsløse å tilby sin arbeidskraft for lavere lønn, og derved øke etterspørselen etter de tjenester de kan tilby.

Så tilbake til utgangspunktet: finanskriser og valutakriser skyldes ene og alene at politikere (gjennom sentralbanker) kan manipulere pengeverdien. Grunnen til at de gjør dette er at de vil finansiere valgløfter uten å øke skattene i tilstrekkelig grad, og dette gjør de ved å trykke opp penger (det er dette som er inflasjon); eller på annen måte forsøke å forhindre at negative konsekvenser av egen politikk blir synlig (ved for eksempel devalueringer). Alt dette kan forhindres dersom man bytter ut dagens penger (papirlapper hvis verdi er det som politikere vedtar) med det som vil bli penger i et fritt marked: gull. Når pengeverdien er forankret i en gullstandard vil politikeres skalting og valting med folks verdier umuliggjøres, og finanskriser og valutakriser vil høre fortiden til.

La meg også si noe få ord om Soros og Thurow. Mange tror at dersom en person er briljant på ett område, så er han briljant også på andre områder. Dette er feil. Soros er antagelig en briljant finansspekulant, men dette betyr ikke at han er en god økonom. Den som leser hans artikkel vil finne at den er stappet med uholdbare epistemologiske poenger, foreldede økonomiske prinsipper og et vell av direkte selvmotsigelser. Thurows klisjefylte bok forfekter synspunkter som ble forlatt av seriøse økonomer for flere tiår siden – en innsiktsfull anmelder påstod at boken gir oppskriften på den samme politikken som president Nixon førte (og Nixons resultater var elendige).

Verre for oss er det at fremtredende Høyrefolk, som man skulle tro skulle arbeide for en viss grad av individuell frihet, står for en politikk som innebærer enda mer makt til politikere og byråkrater og en reduksjon av individers frihet. De ytterligere reduksjoner i friheten som Willoch ønsker – støttet av Per Kristian Foss i Aftenposten dagen etter – er intet annet enn resultat av en sosialistisk grunnholdning. Og når en person som SVs finanspolitiske talsmann sier at man er blitt klokere (som han sier om Willoch i Aftenposten dagen etter), da bør enhver forstå at det virkelig er fare på ferde.

Mitt syn er at alle mellommenneskelige forhold bør være frivillige. Jo mer tvang, dvs. politikerstyring, det er i et samfunn, desto verre går det. Den stadige reduksjon i individers frihet (og derved individuelt ansvar) fører til en generell økende ansvarsløshet, synkende moral, økende korrupsjon, stigende inkompetanse og et generelt forfall. Offentlige overføringer er intet annet enn at staten tar fra de produktive og gir til de mindre produktive, som igjen er å straffe de dyktige og belønne de mindre dyktige.Resultatet ser vi i dagens avisoverskrifter: det er krise i helsevesenet (eks: SiA), i skolen, i offentlige bedrifter (NSB, Gardemobanen, Sporveien, Posten), det offentlige treffer stadig beslutninger på sviktende grunnlag og kostnadene blir alltid langt større enn beregnet (og INGEN stilles til ansvar, hverken politisk, moralsk, juridisk eller økonomisk), og man må ha store problemer med virkelighetskontakten dersom man – som Willoch – idag virkelig ønsker mindre individuell frihet og mer politikerstyring. Selv om hans utgangspunkt var finanskrisen i Asia, så er det dette – ønsket om mindre individuell frihet og mer makt til politikerne – som er hans reelle budskap.

Konkurranseutsetting
Konkurranseutsetting betyr at kommunen skal betale for en tjeneste som gis til kommunens innbyggere, mens det er private aktører som skal utføre den. Forskjellen mellom dette og den type regimer sosialister står for er at sosialister ønsker at tjenestene skal utføres av kommunale selskaper/firmaer og ikke av private. I begge tilfeller er tjenesten finansiert av skattepenger, dvs. av penger som kommunen har tatt fra innbyggerne.

I et sosialistisk regime skal folk betale mye skatt til det offentlige, og så skal offentlige firmaer/virksomheter gi folk viktige tjenester “gratis”. Man betaler altså en stor del av det man tjener i skatter og avgifter, og så får man til gjengjeld det som ofte omtales som gratis helsetjenester, gratis skole til sine barn, gratis eldreomsorg, gratis veier, etc. I et sosialistisk regime er alle disse tilbudene offentlige, dvs., skolene er kommunale, omsorgsboliger er kommunale, sykehusene er statlige (tidligere lå de under fylkeskommunene, men det gikk ikke så bra så for noen år siden ble de derfor overtatt av staten), osv. Alle kan benytte disse tjenstene uten å betale for dem når de bruker dem. Vi benytter dem på den måten at det offentlige plasserer oss på et sykehus (eller plasserer oss i en sykehuskø hvor vi må vente på tur) eller i en omsorgsbolig, eller ens barn blir plassert i en skole f.eks. etter geografisk tilhørighet. I noen tilfeller er tilbudene ikke gratis, men de er sterkt subsidiert av det offentlige, f.eks. barnehager. (I det siste er det i dette systemet kommet inn elementer av brukervalg, men skolene, sykehusene, etc. er fremdeles offentlige.)

Høyre og FrP har i dette systemet innført noe som kalles “konkurranseutsetting”. Dette innebærer som nevnt at det er det offentlige som betaler for tjenestene, mens det er private som skal stå for produksjonen. F.eks. innebærer dette (hvis vi benytter eldreomsorg som eksempel) at kommunen sier at «vi har 50 eldre som trenger boliger med tilsyn, pleie og omsorg. Vi tar nå imot anbud fra private omsorgsfirmaer som kan ta seg av disse pleietrengende og som kan gi en passende kvalitet til en lavest mulig pris».

Dette vil da føre til at ulike omsorgsfirmaer kommer med anbud, og så vil kommunen inngå en avtale med det firmaet som gir det beste anbudet (det beste anbudet er ikke nødvendigvis det billigst; kommenen velger det billigste av de anbudene hvor kvaliteten er tilfredsstillende). Kommunen betaler, og de eldre får bolig, omsorg, tilsyn og pleie i samsvar med den avtalen som er inngått mellom kommunen og omsorgsfirmaet.
Her har man et system hvor ulike tilbydere konkurrerer om å levere tjenester, og Høyre/FrP mener da at de har innført et element av markedsøkonomi i driften av kommunen.

Sosialister klager over dette, de mener at dette er å «sette bestemor ut på anbud», noe de mener er dårlig fordi de private tilbyderne vil gi et dårlig, dvs. billig, tilbud, dette for at eierne skal kunne tjene mest mulig penger. De mener at i et offentlig system vil det ikke være noe press for å skaffe profitt, og derved vil et offentlig system fungere bedre.

Dessverre er det slik at begge systemer ofte fungerer dårlig. I pressen kan vi stadig lese om tilfeller hvor de eldre på pleiehjem bli behandlet på en uverdig måte, og dette gjelder både private og offentlige tilbydere. Det ser ut til at ordningen med å sette slike tjenester ut på anbud ikke er noe som har gjort eldreomsorgen særlig bedre eller billigere. (Det finnes eksempler på at konkurranseutsetting har gitt positive resultater, f.eks. på områder der der finnes et såkalt «velfungerende marked», dvs. på områder hvor det er mange små aktører. Kommuner spart mye på å konkurranseutsette slike ting som renhold, men det mest interessante er å se på «tunge» områder som f.eks. eldreomsorg.)

Internfakturering
Et annet eksempel på hvordan Høyre/Frp har innført det de betrakter som markedsøkonomiske elementer i driften av enkelte kommunene er det som kalles internfakturering.

Kommunen driver som kjent et stort antall ulike virksomheter: de driver eldresentre, ungdomsklubber, skoler, vaktmestertjenester, trafikkselskaper, kulturtilbud, barnehager, eiendomsselskaper, energiproduksjon, veier (bygging, vedlikehold), rusavvenning, osv.

Nå er det slik at iblant må enkelte av disse virksomhetene utføre ulike tjenester og oppdrag for andre virksomheter: en skoleklasse må reise på tur med det kommunal trafikkselskapet, et eldresenter trenger en vaktmester til å ordne eller reparere noe, en ungdomsklubb trenger oppussing.

I tidligere tider benyttet (for å si det litt enkelt) alle kommunale virksomheter hverandres tjenester uten videre; skoleklasser kunne reiser gratis på trikken, en mann fra vaktmestersentralen utførte oppdrag på eldresenteret, osv. Ikke overaskende begynte dette systemet etter hvert å fungere svært dårlig. Men så kom «markedstilhengere» i Høyre/FrP i maktposisjon, og de innførte da noen steder det som kalles internfakturering. Dette innebærer at enhver institusjon som benytter en tjeneste fra en annen institusjon betaler for det den bruker til den institusjonen den benytter: om en skoleklasse er på tur med trikken betaler skolen et beløp til Sporveien, om et eldresenter benytter en håndtverker fra kommunens vaktmestersentral betaler eldresenteret et beløp til vaktmestersentralen, osv.

Dette skal (ifølge en fremstillig som ligger tilgjenglig på Oslo kommunes hjemmeside) føre til at «kommunen får et mer bevisst forhold til hva som bestilles og hva som faktisk leveres». Men dette har ført til en masse papirflytting, og til at penger flyr frem og tilbake mellom de ulike virksomhetene – alle penger kommer opprinnelig fra kommunen, og kritikere av systemet hevder at det ville ha vært enklere og mer effektivt og derved totalt sett billigere å droppe hele greia.

Økonomisk teori
Nå viser det seg at det finnes klassisk økonomisk teori som har klart opp i disse problemstillingen.

I 1920 publiserte Ludwig von Mises artikkelen «Economic Calculation in the Socialist Commenwealth» (artikkelen var skrevet på tysk, men jeg vil her som regel gjengi titler og sitater på engelsk) i tidsskriftet Archiw für Sozialwissenschaft.

Artikkelen hevdet at en sosialistisk økonomi ikke kan fungere. Mises´ poeng er at et samfunns økonomi, som handler om produksjon og forbruk av en kolossal mengde varer og tjenester, må ha mekanismer som informerer alle aktører om hvor mye ressurser som går med til å produsere hver vare/tjeneste, hvor mye det finnes av hver enkelt vare/tjeneste, hvilke produksjonsmetoder som er mer effektive og hvilke som er mindre effektive, osv. Mises hevder at kun et fritt marked med en fri prisdannelse kan stå for denne koordineringen.

I et fritt marked vil prisen stige dersom det blir produsert for lite av noe (i forhold til etterspørselen). Dette vil føre til at investeringer går til dette område fordi der er da mulighetene for å tjene penger større enn på andre områder i økonomien, og da vil produksjonen øke, og etter hvert vil det bli balanse mellom tilbud og etterspørsel.

Motsatt, dersom det på et område skjer en reduksjon i etterspørselen, da vil prisene synke, investorer vil trekke seg ut av denne type produksjon, og tilbudet – mengden som produseres – vil gå ned. I et fritt marked skjer denne prosessen kontinuerlig, og dermed vil det alltid være slik at produksjonen tilpasser seg etterspørselen, og man får en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursene – i et fritt marked vil det alltid være balanse mellom tilbud og etterspørsel (dvs. det vil hele tiden skje justeringer i produksjon og forbruk slik at disse hele tiden justeres opp eller ned slik at de kommer nærmere hverandre).

I en sosialistisk økonomi, slik teorien på den tiden sa at den skulle være, var det ingen priser, da skulle systemet være slik at sentralmyndighetene bestemte hvor mye som skulle produseres av hver vare/tjeneste, og så skulle hver enkelt få de han trengte uten å betale for det – prinsippet var at man skulle «yte etter evne og få etter behov». Mises påviste at et slik system vil føre til kaos i form av overproduksjon av noen varer og til at det ble produsert for lite av andre varer. (Egentlig kunne det i dette systemet være priser på forbruksvarer, men ikke på kapitalvarer. Denne distinksjonen er irrelevant for det som er poenget i denne artikkelen.)

Noen år senere, i 1938, fulgte nordmannen Tryge J. B. Hoff opp Mises´tese. Hans doktoravhandling het Økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn, og hans konklusjon var noe annerledes enn Mises´, men det vil føre for langt å gå inn på dette her. (La oss før vi går videre kort nevne at den økonomisk utvikling i de sosialistiske land i Øst-Europa klart viste at Mises hadde hatt rett; en økonomi uten fri prisdannelse kan i det lange løp ikke fungere. Russland hadde sosialisme fra 1917, og etter 1945 innførte Russland sosialismen i de land de okkuperte etter at krigen mot Nazi-Tysklands var over. De økonomiske problemene i disse landene ble verre og verre inntil hele systemet kollapset omkring 1990. De fleste av disse landene innførte deretter stor grad av markedsøkonomi, og de fikk en kolossal velstandsøkning.)

Mises´artikkel ga de sosialistiske teoretikere noe å tenke på, de forstod at Mises hadde pekt på et reellt problem. Etter noen år hadde de funnet det de trodde var en løsning, og de var meget takknemlige overfor Mises: I essayet «On the Economic Theory of Socialism», publisert i Review of Economics (1937-38) skriver den sosialistiske økonomen Oskar Lange at «Socialists have certainly good reson to be grateful to Professor Mises … For it was his powerful challenge that forced socialists to recognize the importance of an adequate system of economic accounting to guide the allocation of resources in a socialistic economy. Even more, it was cheifly due to Professor Mises´challenge that many socialists became aware og the very existence of such a problem … The merit of having caused the socialists to approach this problem systemativcally belongs entirely to Professor Mises.»

For å vise sin takknemlighet foreslo Lange følgende: «Both as an expression of recognition for the great service rendered by him and as a memento of the prime importance of sound economic accounting, a statue of Professor Mises oughy to occupy an honorable place in the great hall of the Minstery of Socialization or of the Central Planning Board of the socialist state.»

Hva var det så Lange foreslo? Jo, han foreslo at det skulle innføres priser på alt som ble produsert i hele økonomien. Dette skulle skje ved at sentralmyndighetene vurderte hvor mye som skulle produseres og hvor mye som skulle forbrukes, og så skulle sentralmyndighetene sette priser deretter.

Dette ville i praksis bety at alle som ledet ulike firmaer skulle rapportere inn til sentralmyndighetene om produksjon og forventet salg, og så skulle myndighetene fastsette priser i samsvar med dette. Dette skulle føre til at man unngikk slike ting som overproduksjone (ved fare for dette skulle prisene til produsentene settes ned) og mangler på enkelte varer (ved fare for dette skulle prisene til produsentene settes opp).

Men i forhold til prisdannelse i det frie marked, en prisdannelse som virkelig førte til at produksjonen og forbruk ble koordinert på en effektiv måte, var det en viktig ting som manglet i Langes sosialistiske modell.

Det som manglet var aktørenes egeninteresse! I et fritt marked presses alle aktørene av sin egeninteresse til å bruke det de eier mest mulig effektivt. Praktisk talt alle vil være sparsommelig med å bruke egne penger (i forhold til hvordan de vil bruke andres penger), og praktisk talt alle vil selge egen arbeidsinnsats og annet man disponerer for best mulig betaling. Derfor vil det i et fritt system alltid være et press ved hver eneste transaksjon om å benytte de ressursene man eier og disponerer mest mulig effektivt.

Sagt på en annen måte: i et fritt system hvor den enkelte eier det han disponerer vil beslutninger ha konkrete virkninger for vedkommende selv: gjør man dårlige valg vil man rammes av negative effekter, gjør man gode valg vil man rammes av gode effekter. Men dette forutsetter at man eier det man disponerer. I det sosialistiske systemet er det ingen eiendomsrett. Det man disponerer er ikke egne ressurser, og de beslutningene man tar får ingen direkte konsekvenser for en selv.

Og selv om man innfører priser, så er disse ikke uttrykk for den enkeltes reelle vurderinger i transaksjonene, de er pålagt ovenfra uten at de inneholder informasjon om hvordan forholdene er  akkurat nå.

Derfor vil de prisene som sentralmyndighetene innfører ikke ha den effekten som Lange trodde. Systemet med kunstige priser vil altså ikke kunne forbedre den sosialistiske økonomien.

Poenget er at priser, for at de skal kunne gi signaler om effektiv ressursutnyttelse, må være reelle, de må være basert på aktørenes vurderinger i den situasjonen transaksjonen (salg/kjøp) skjer. Et system hvor en gruppe byråkrater setter priser som skal være faste i en tidsperiode, vil ikke ha den effekten at produksjon og handel stadig innrettes på en mest mulig effektv måte.
Mises´ poeng gjelder en sosialistisk økonomi, dvs. et system hvor alt eies av staten. I de sosialistiske landene som eksisterte i en stor del av det tyvende århundre var praktisk talt alt drevet av staten, men de fungerte jo på et vis i flare tiår. Hvordan kunne dette skje? Viste dette at Mises  tok feil? Nei, dette kom av at disse landene ikke var isolert, de kunne benytte informasjon som de skaffet seg fra de landene omkring, land som i en viss grad hadde fri prisdannelse. Dette gjorde at de sosialistiske landene klarte seg mye lenger enn de ellers ville ha gjort.

Norsk politikk
La oss koble dette til norsk politikk i dag. Vi omtalte innledningsvis to fenomener: konkurranseutsetting og internfakturering. Begge skjer innenfor kommunene; det er i begge tilfeller en kommune som sitter på begge sider av bordet, det er ikke som i vanlige frie transaksjoner to uavhengige aktører som kommer frem til enighet om en pris på en bestemt vare/tjeneste; i det ene tilfellet er det kommunen som kjøper av/selger til seg selv, og i det andre tilfellet er det ikke den som mottar tjensten som betaler for den.

I det ene tilfellet er det kun liksompriser (selv om kommunen kan få informasjon fra de priser på tilsvarende varer/tjenester som finnes utenfor kommunen), og i det andre tilfellet skjer ikke de kontinuerlige vurderinger som skjer i et fritt marked – den som vinner kommunens anbud får kontrakten for en lengre periode, men det er som sagt ikke de som mottar tjenesten som inngår kontrakten, det er kommunen som på vegne av de som mottar tjenesten inngår kontrakten uten at mottakeren har spesielt mye å si.

Hvordan burde dette ha vært organisert? For å ha fri prisdannelse, og dermed en effektiv ressursutnyttelse, burde det ikke vært slik at én virksomhet – kommunen – drev med praktisk talt alle typer oppgaver, og så fakturerte seg selv. Hver type virksomhet burde være en selvstendig virksomhet som konkurrerte med andre virksomheter, og så burde det være fri konkurranse mellom disse. Hvis vi f.eks. ser på Oslo kommune, så har den mer en 40 000 ansatte, og den driver med et utall forskjellige oppgaver (langt flere enn de vi ramset opp ovenfor). En slik organisering kan ikke være effektiv, dette fordi det ikke finnes reelle priser.

Mht konkurranseutsetting, så er dette i strid med prinsippet om eiendomsrett. Systemet med konkurranseutsetting bryter med prinsippet om eiendomsrett. Det som må til for å sikre effektiv ressursutnyttelse er privat eiendomsrett. Allerede Aristoteles var klar over dette: «Det som eies i fellesskap blir tatt dårligst vare på» skriver han i Politikken (Bok II, Kap 3). At en rekke tilfeller med konkurranseutsetting viser dårlige resultater er da ikke overraskende i det hele tatt. Mht slagordet om å sette bestemor på anbud, så vil det være bedre å la bestemor få beholde pengene sine slik at hun selv kan kjøpe seg (gjerne via en forsikringsordning) den hjelp hun evt. trenger når hun blir gammel.

De som er tilhenger av konkurranseutsetting og internfakturering tror de er tilhengere av privatisering og frihet, men egentlig er de motstandere av eiendomsrett, og de praktiserer den type sosialisme som Oskar Lange foreslo som svar på Mises´ drepende analyse av hvordan en sosialistisk økonomi fungerer. At systemet med konkurranseutsetting/internfakturering da svært ofte gir uøkonomiske resultater av dårlig kvalitet burde ikke overraske noen.

Det som Høyre/FrP gjør med dette er kun å praktisere og derved styrke sosialismen, og dette vil på sikt vil ødelegge for oss alle.
.
.
.
.
.
.

Trykt i LIBERAL Vol 5 nr 3 Desember 2007
Copyright 2007 Vegard Martinsen

Føres og avsluttes en forsvarskrig mot en agressor på en feilaktig måte, vil
agressoren ofte gå til krig igjen noen tiår etter. Historien inneholder en rekke
eksempler som viser dette, men la oss her for å begrunne dette konsentrere oss
om to relativt ferske eksempler: Krigen mot Tyskland i 1914-1918 ble ført på
en helt feil måte, og resultatet var at Tyskland igjen angrep og ga oss en ny krig
20 år etter at den første var avsluttet. Denne nye krigen, derimot, ble fra
Vestens side på mange vis ført på en noenlunde korrekt måte, og Tyskland har
ikke angrepet noen etter 1945. Det andre eksemplet vi skal se på er Gulfkrigen
1991, som ble ført og avsluttet på en feilaktig måte. 12 år senere er Vesten
igjen i krig i det samme området.

Alle store kriger vil kunne unngåes hvis Vesten forsvarer seg mot agressorer –
enten det er regimer og land som representerer nazisme, kommunisme
[FOTNOTE: Vesten har to ganger vært i direkte krig med kommunismen: I
Korea 1950-53, hvor Vesten slo tilbake et kommunistisk angrep, og i Vietnam
1954-1974, hvor Vesten ikke klarte å slå tilbake det kommunistiske angrepet.]
eller islamisme – på en korrekt måte. Hvordan bør da kriger føres?

Den første verdenskrig ble utkjempet mellom Sentralmaktene Tyskland og
Østerrike-Ungarn opå den ene side, og Ententemaktene Frankrike, Russland og
Storbritannia på den andre.

Årsaken til og forløpet av WW1 er alt for komplisert til å ta med her, men la
oss kort si følgende: i august-september 1914 erklærer Tyskland krig mot
Russland og mot Frankrike. Tyskland invaderer det nøytrale Belgia, og
Storbritannia erklærer samtidig Tyskland krig. Tyskland går til en offensiv
gjennom Belgia og Nord-Frankrike hvor de franske troppene kastes tilbake i
blodige grenseslag. Russerne rykker inn i Øst-Preussen, og Østerrike-Ungarn
går til offensiv i Syd-Polen, men blir slått av russerne i slaget ved Lemberg. I
Øst-Preussen beseires russerne av Hindenburg og Ludendorff ved Tannenberg
ved De masuriske sjøer. Tysk fremrykning i vest stanses ved Marne i september
1914. Det blir harde kamper i Flandern, og britene forhindrer tysk
gjennombrudd ved Ypres. Krigen på vestfronten stagnerer etter hvert til en
skyttergravskrig. I april 1915 innledes en tysk offensiv ved Ypres, og tyskerne
gjør her bruk av giftgass for første gang på vestfronten. I januar 1916 erklærer
Tyskland uinnskrenket ubåtkrig.

Tysk fremrykning stanses i det 2. Marne-slag i juli-august 1918. De allierte går
over på offensiven. Britiske styrker bryter etterhvert gjennom de tyske linjer
ved Amiens. Allierte angrep fortsetter langs hele fronten, og tyskerne presses
gradvis tilbake. Østerrike-Ungarn inngår 3/11 en våpenhvile som trer i kraft fra
4/11. Den tyske keiser Wilhelm II abdiserer 9/11-1918, Tyskland undertegner
våpenhvile 11/11, og våpenhvilen trer i kraft kl. 11.00 samme dag.

Nederlaget kom som en total overraskelse på den tyske befolkning. Tyskerne
var kontinuerlig under krigen blitt fortalt av sine generaler og sine politikere at
seieren snart var innen rekkevidde. Etter at nederlaget var et faktum var tyskere
flest overbevist om at Tyskland var blitt forrådt av sine ledere.

Fredskonferansen i Versailles åpnet i januar 1919, og i juni undertegner
Tyskland Versailles-traktaten, som påla Tyskland å betale krigserstatning og å
avstå flere landområder, bl.a. Elsass-Lothringen (som ble til de franske
områdene Alsace-Lorraine), Nord-Slesvig, den polske korridor, samt alle sine
kolonier. Dessuten ble Tyskland pålagt store begrensninger mht. militær
opprustning.

MELLOMKRIGSTID
Det kom altså til en ny krig mellom vestmaktene og Tyskland 21 år senere.
Hvorfor? For å finne svaret på dette må vi se både på avslutningen av krigen og
den politikken som ble ført av Vestmaktene etter WW1.

USAs president Woodrow Wilson (intellektuell demokrat med doktorgrad i
historie, president i perioden 1913-1921) mente at hver enkelt nasjon var
likeverdig – hvorvidt et land var et fritt demokrati eller et totalitært diktatur
skulle ikke ha noen innvirkning på andre lands utenrikspolitikk overfor dette
landet. Hver enkelt stat skulle ha all rett til selvbestemmelse og ha full indre
selvråderett. Wilson ønsket også at uenighet mellom land skulle løses på
fredelig vis; han var en av initiativtagerne til opprettelsen av Folkeforbundet,
og han fikk i 1919 Nobels fredpris for dette arbeidet. (Det republikanske
flertall i Sentatet klarte dog å forhindre at USA ble med i Folkeforbundet.) Det
var meningen at Folkeforbundet skulle fungere som en slags verdensregjering,
ideen om en verdensregjering stammer opprinnelig fra den tyske filosofen
Immanuel Kant.

Imidlertid hadde Versailles-avtalen forbudt Tyskland å ruste opp, og dette var i
strid med ideen om at alle nasjoner var likeverdige, noe den tyske politiker

Franz von Papen konstaterte i 1930, to år før kan ble kansler i Tyskland.
Etter at Hitler kom til makten i 1933, forlot Tyskland Folkeforbundet, og
Hitler sa at Tyskland ville stå utenfor så lenge forbudet mot tysk opprustning
sto ved lag. Den engelske politikeren Neville Chamberlain (statsminister 1937-
40) uttalte i parlamentet i sammenheng med dette at «Vi kan ikke blande oss
inn i Tysklands rett til å ruste opp».

Også i den almenne debatt var det sterke krefter som støttet Tysklands rett til å
ruste opp; intellektuelle i Vesten støttet da (som nå) diktaturers rett til «indre
selvstyre», dvs. de støttet diktatorers rett til å terrorisere og undertryke sin egen
befokning. Dessuten var det en utberedt oppfatning at Versaillesavtalen var for
streng mot tyskerne – den som var hovedansvarlig for at avtalens betingelser
var så strenge var den franske presidenten Clemenceau – og dette skapte både
blant politikere og intellektuelle sympati for Tyskland. Også John Maynard
Keynes´ innflydelsesrike bok The Economic Consequences of the Peace (1919)
skapte i den engelskspråklige del av verden sympati for Tyskland. Holdningen
var at det var umoralsk å legge restriksjoner på Tysklands selvbestemmelse.

Redaktøren av The Times, Geoffrey Dawson, ga i 1937 uttrykk for den
almenne oppfatningen om likeverdighet mellom nasjoner når han uttalte at «Vi
er ikke bedre enn andre nasjoner»; han mente med dette at det frie England
ikke var bedre enn nazi-diktaturet Tyskland. Vi ser altså at toneangivende
kretser i de vestlige demokratier da som nå ikke erkjenner at den vestlige
samfunnsmodell med stor grad av individull frihet og markedsøkonomi er langt
bedre enn totalitære regimer.

Utover 20-tallet begynte Tyskland å sabotere betingelsene i Versailles-traktaten.
De tyske myndighetene inflaterte med vilje sin valuta for å redusere verdien av
erstatningen de var pålagt å betale til sine krigsmotstandere, og i 1923 lot
Tyskland være å sende kull til Frankrike, noe fredsavtalen påla dem.

Det bør også nevnes at Tyskland mottok enorme beløp i direkte økonomisk
hjelp fra bl.a. USA og England – tre ganger så mye som de var pålagt å betale i
krigserstatning. Ledere som president Hoover (republikaner, president i USA
1929-1933) mente at man måtte sikre at Tyskland ikke igjen ville gå til krig, og
for å sikre dette måtte man bygge opp den tyske økonomien – disse lederne
trodde at velstand hindrer krig, og implisitt at fattigdom er årsak til krig. (Også
i dag deler de fleste denne totalt feilaktige oppfatningen.)

Etter at Hitler kom til makten, satte han i gang en etterhvert kraftig
opprustningspolitikk, og han ga klart uttrykk for at Tyskland ikke ville
akseptere rollen som en mindreverdig aktør på den politiske scene.

Hitler var rasist, og mente at landegrenser burde være basert på rase: han  forsøkte å overta Østerrike i juli 1934 fordi det bodde tyskere der – Hitler ville samle i ett land «alle av tysk blod». Tyskland var på det tidspunkt for svakt til å forsøke en militær intervensjon; det som skjedde var et en gruppe østerrikske nazister, i nært samarbeid med Berlin, forsøker å ta makten i Wien. De besatte radiostasjonen, invaderte forbundskanselliet og proklamerte en ny nazistisk regjering. Kansler Dolfuss ble drept under aksjonen (Grimberg 21, s. 321).

Et land sendte tropper for å markere at tyskerne burde holde seg i ro og ikke
gripe inn militært for å støtte kuppmakerne, og Hitler holdt seg da i ro. Kuppet
var ikke vellykket, og dette var Hitlers eneste utenrikspolitiske nederlag før
WW2 brøt ut. Det er verd å merke seg at det land som sendte tropper var Italia
under Mussolini; Italia, som var med på vinnersiden i WW1, ønsket ikke et
sterkt Tyskland så nært innpå eget territorium, noe som ville ha blitt resultatet
hvis Østerrike ble underlagt Tyskland. Det er også verd å merke seg at
Frankrike og England ikke gjorde noe for å støtte Italias aksjon.

Senere forhandler Tyskland med England for å få tillatelse til å gjenoppbygge
en liten flåte. Dette vil gi Hitler mulighet til å sette fabrikker i stand til å
produsere krigsskip i stor stil. England går med denne avtalen med på at
Tyskland bryter Versailles-traktaten.

I 1936 inntok Hitler Rhinland, som Tyskland ble fratatt i Versailles. Hitler gikk
inn med en liten militær styrke, og dette var et høyt spill: Hvis denne styrken
hadde blitt møtt med militær motstand, ville den ha lidt nederlag – Tyskland
hadde da kun en meget liten militær styrke – og Hitler ville ha vært politisk
død. Tysklands videre ekspansjon, og WW2 med 50 millioner drepte, ville da
sannsynligvis ha blitt forhindret.

KRIGEN KOMMER
Men Hitles pokerbløff var vellykket, og dette ga ham blod på tann. Han forstod
så utmerket godt den moralske svakhet, ettergivenhet og feighet som preget de
vestlige ledere, og han utnyttet dette til fulle. I 1938 skjedde Anschluss, det
som i realiteten var Tysklands innlemmelse av Østerrike under tysk styre.
(Hitler hadde nå gjort Mussolini til sin allierte, så nå kom det ingen motstand
fra Italia.)

Så tok Tyskland Sudetenland (en del av Tsjekkoslovakia hvor det bodde
tyskere; Hitler brukte deres sikkerhet som påskudd for okkupasjonen).
Tsjekkoslovakia hadde en allianse med England, men istedenfor å gå til krig for
å hjelpe sin allierte, ønsket England fred. Og det fikk de i og med en avtale
mellom Hitler og Chamberlain (og Daladier og Mussolini) i München
september 1938: Denne avtalen innebar at Tsjekkoslovaia skulle avstå
Sudetenland til Tyskland. Avtalen skulle ifølge Chamberlain gi «Peace with
honor … peace in our time». Og den ga faktisk fred. I mer enn 12 måneder var det fred.

Det var dog enkelte som så hvilke farer som nazismen og Tysklands
opprustning representerte. Winston Churchill sa klart ifra i England, men det
var ingen som hørte på ham. Også den polske marskalken Josef Pilsudsky
forsøkte allerede tidlig på 30-tallet under et besøk i Paris å få med Frankrike på
et pre-emptive strike mot Tyskland for å avsette Hitler. Pilsudsky forstod at

Hitler ville bli en fare, men som Churchill talte også han for døve ører.
På slutten av 30-tallet var England og Tyskland ledet av hhv Neville Chaberlain
og Adolf Hitler. Begge disse ledernes politikk var kulminasjoner av de
dominerende holdninger i sine respektive land: Chamberlain var kulminasjonen
av Englands ettergivende politikk, og Hitler var kulminasjonen av den tyske
holdning om at «vi ble forrådt og krenket og må ha skaffe oss rettferdighet».

Tvil om frihetens moralske overlegenhet overfor diktauret førte til at praktisk
talt alle politikere i England og USA var ettergivende overfor Tysklands
barbariske styre, og Tyskland fikk anledning både til å begå indre kriminalitet i
en grotesk skala (jødeforfølgelse) og undertrykkelse (internering av
opposisjonenelle), opprustning og ekspansjon, uten noen respons fra de land
som hadde beseriret Tyskland i en stor krig mindre enn 20 år tidligere. Dette
skjedde til tross for at det Tyskland gjorde på punkt etter punkt var i strid med
den fredsavtalen som var inngått.

For å oppsummere: WW1 mot Tyskland ble ikke ført på tysk jord; den ble
avsluttet ikke med et klart tysk nederlag, men med en fredsavtale; den tyske
befolkning forsto ikke hvorfor krigen ble tapt; og den tyske befolkning
opplevde ikke dirkete hva en krig kunne medføre for dem. På den
frihetlige/demokratiske siden var det en altdominerende tvil på egen moralsk
overlegenhet i forhold til det totalitære diktaturet i Tyskland; denne tvilen og
usikkerheten i vestlige land som USA og England førte til at Tyskland fikk lov
til å ruste opp igjen på 30-tallet, og til at Tyskland uten motstand fikk
anledning til å underlegge seg en rekke landområder. Overbevisningen om at
siviliserte land ikke har noe med det som omtales som et annet lands «indre
anliggender» å gjøre førte til at Tyskland kunne bygge opp et voldsomt og
aggressivt diktatur i løpet av et noen få år, et diktatur som hadde den tyske
befolkningens støtte. Og med dette diktaturet rustet til tennene, brøt det høsten
1939 ut en storkrig som kostet ca. 50 millioner mennesker livet.

VESTENS STYRKE
Men under akkurat denne krigen, WW2, var den moralske styrken på vestlig
side til en viss grad intakt, og denne krigen ble etterhvert i betydelig grad ført
og avsluttet slik alle kriger bør føres og avsluttes.

Frem til 1942 var Tyskland seierrikt på alle fronter, men da de allierte hadde5
fått rustet opp og satt i gang sin motaksjon, lot de seg ikke stanse: Tyskland var
i 1945 slått militært på alle fronter. Dessverre ble en dyktig general som
George Patton på sensommeren 1944 av ulike grunner holdt tilbake (årsakene
var slike ting som misunnelse fra hans overordnede, sendrektighet og byråkrati
i det miltæret), men hvis han hadde fått føre sin del av krigen så kraftig som
han ønsket, ville krigen antagelig ha blitt forkortet med seks måneder. Dette
ville ha spart et stort antall allierte soldaters liv: 2/3 av de falne på de alliertes
side mistet livet i krigens siste seks måneder (Hanson, s. 333).

Patton var en svært dyktig kriger, og hvis hans armé hade fått de ressurser han
trengte, ville Tysland ha falt langt tidligere. Men dette ville betydd at andre
armeer, armeer som ikke gjorde like stor nytte på slagmarken, ville ha fått
mindre ressurser. «All armies, in Eisenhower´s [som var den øverste militære
leder for de allierte] democratic view, were of equal ability, and thus according
to the logic of bereaucracy, all were to be given the same logistical support»
(Hanon, s. 336). Denne egalitarianismen var et fremmedelement i i Vestens
ideologisk arsenal, og førte til at Vestens krigsinnsats ble mindre effektiv enn
den burde ha vært.

Tyskland fortsatte å kjempe til det aller siste, og i dette hadde den tyske ledelse
befolkningens støtte.

Men de alliertes ledere visste at det var viktig å ødelegge befolkningens støtte
til regimet og ideologien som drev Tyskland, og alle følere fra Tyskland om
fredsavtaler ble avvist; krigen fortsatte til det kom en betingelsesløs
kapitulasjon. Dette innebar at det tyske folk selv direkte ville oppleve krigens
redsler, og for å gjøre det klart at Tyskland hadde tapt, utsatte de allierte hele
Tyskland for det som krig virkelig er. De allierte knuste med dette den tyske
kollektivismen og nasjonalismen, som på 30-tallet kom til uttrykk i nazismen
(mer om dette kan man lese i Peikoff) – man må ikke glemme at ordet nazisme
er en forkortelse for nasjonal sosialisme.

De alliertes bombing av byer som Dresden er i ettertid blitt kritisert
[FOTNOTE: Ca 30 000 mennesker mistet livet i bombeangrepene på Dresden i
februar 1945. Tapstallene ble først sterkt overdrevet av nazistene for å skape
sympati. I de siste tiår er overdrevne tapstall brukt av anti-vestlige kritikere for
å vise at Vesten ikke er Nazi-Tyskland moralsk sett overlegen. FOTNOTE
SLUTT], men slike aksjoner var viktige for å gjøre det klart for den tyske
befolkning hva krig er – dette var en krig som tyskerne hadde startet, og etter
aksjoner av denne typen ble det klart for alle tyskere hva de hadde satt i gang.

Dessuten ble alle tyske menn som hadde vært involvert i den tyske hær satt i
fangeleir i opptil flere år etter krigen. De tyske lederne som ikke hadde begått
selvmord ble henrettet. (Dette skjedde etter de mer enn tvilsommme
rettsprosessene i Nürenberg.) Tyskland var også okkupert i mange år etter 1945.

De allierte satte i gang hjelpe- og oppbygningarbeider, men dette var først et
par år etter krigen, i 1947/48.

FRED
Det er klinkende klart at dette var en avslutning på en krig som var totalt
annrledes enn avslutningen etter den forrige krigen mot Tyskland. Tilsvarende
ble USAs krig mot Japan avsluttet på samme måte. Også her var krigen startet
av Japan, og USA satset alt de kunne for å vinne krigen, inkludert å slippe
atombomber for å få Japan til å gå med på en betingelsesløs kapitulasjon. Etter
krigen fikk USAs store general MacArthur nærmest eneveldig makt i Japan, og
han dikterte en ny konstitusjon for Japan som ga Japan et grunnlag for å bli en
av verdens sterkeste nasjoner: Japans nå store grad av individuell frihet ga
landet etterhvert også stor velstand og økonomisk styrke. Og amerikanerne ble
umiddelbart meget populære i Japan.

Krig – og vi mener her frie lands forsvarskrig mot angrep fra land som
representerer frihetsfiendtlige ideologier – bør altså føres slik at angriperen
lider et fullstendig militært nederlag. Krigen bør også føres på motstanderems
territorium, og siden befolkningen i det fiendtlige landet i det store og hele
støtter angrepet, bør også den få merke hva den krigen de har satt i gang
medfører av ødeleggelse og lidelser.

La oss her ta med et sitat fra den store amerikanske general William T.
Shermans (1820-1891) memoarer om hvorfor det er riktig å gå inn for en total
militær seier som inkluderer å ødelegge befolkningens motstand mot å kjempe
videre. Den amerikanske borgerkrig (1861-1865), hvis formål var å avskaffe
slaveriet i sørstatene, var i en totalt fastlåst og statisk stuasjon inntil Sherman
fikk kommando over en stor del av nordstatshæren, [FOTNOTE: Interessant er
det å merke seg det demokratiske partiets holdning til borgerkrigen i
forbindelse med presidentvalget i 1864: demokratene utfordret den sittende
president Lincoln, som var republikaner, med en plattform som sa at «the war
was a failure and it was better to allow the South to go free to establish a
separate government, whose cornerstone should be slavery» (Sherman, s. 477).
FOTNOTE SLUTT] og han fikk da mulighet til å føre krig etter den korrekte
strategien. Borgerkrigen ble da avgjort i løpet av noen få måneder. Den
korrekte måten innebar altså at befolkningen i Sydstatene skulle få merke hva
den krigen de hadde satt i gang, virkelig medførte. Og til de som kritiserte
denne strategien sa Sherman følgende: «You might as well appeal against the tunder-storm as against these terrible hardships of war. They are inevitable, and the only way the people of [the South] can hope once more to live in peace and quiet at home, is to stop the war, which can only be done by admitting that it began in error and is
perpetuated in pride.» (s. 495).

Agressoren starer krigen fordi ledelsen og befolkningen i landet ønsker krigen:
befolkningen (selvsagt ikke hvert eneste individ, men det store flertall) støtter
alltid den krigen som deres regjering setter i verk. For å forhindre en ny krig
må den angrepne part slå tilbake slik at befolkningen i det landet som har
angrepet fullt og helt mister sin vilje til å fortsette krigen, og mister sitt ønske
om å gå til krig igjen. Hvis dette ønsket står ved lag etter at en krig er avsluttet,
vil befolkningen igjen ønske å føre en ny krig noen tiår etter at den forrige
krigen er avsluttet.

Krigen må fortsette til all væpnet motstand er stanset opp og til befolkningens
vilje til å fortsette krigen ikke lenger er tilstede. Krigen må ikke bare ramme
fiendtlige soldater, men også all infrastruktur og hele produksjonsapparatet på
fiendtlig side. Dette produksjonsapparatet forsyner soldatene med ikke bare
ammunisjon og våpen, men også med alt fra mat og uniformer til
transportmidler og reservedeler, og er derfor et helt legitimt mål. Dessuten vil
moralen til soldatene i felten svekkes hvis de har grunn til å være urolige for
hva som skjer med deres familiemedlemmer og deres eiendommer.

LIV VS. EIENDOM
Et interessant observsajon er at folk i større grad misliker ødeleggelse av
eiendom enn tap av liv. Machiavelli sa det slik: «men more quickly forget the
death of their father than the loss of their patrimony». Sherman, på sitt felttog
gjennom Sydstatene, drepte svært få sydstatssoldater, men han ødela plantasjer
som holdt slaver, han ødela bygninger til banker som ga lån til virksomheter
som benyttet slaver, osv. Sherman sørget altså for å ruinere hele den
slaveholdnende overklassen i det nærmest føydale sør. Av denne grunn ble
Sherman forhatt i Sydstatene i lang tid. En annen nordstatsgeneral, general
Ulysses S. Grant derimot, som hadde sørget for at svært mange sydstatssoldater
ble drept, ble raskt tilgitt av befolkningen i sør. Grant ble til og med valgt til
president to ganger, i 1868 og i 1872.

IDEOLOGIER
Etter at krigen er avsluttet må også ideologien som lå bak krigen destrueres. I
Tyskland ble nazismen knust. I Japan ble keiserdyrkingen avskaffet. I
Sørstatene ble ideologien som sa at negre var mindreverdige og derfor kunne
holdes som slaver, knust. Det kan også, hvis mulig, etter at krigen er avsluttet,
innføres et styre som i stor grad gir innbyggerne frihet (noe som altså skjedde i
Tykland og Japan etter WW2, og i sydstatene ble slaveriet opphevet etter at
borgerkrigen var over). Siden frihet gir velstand, kan etterhvert dette føre til at
rasjonelle ideer, som henger intimt sammen med individuell frihet, blir stadig
kraftigere forankert i det tidligere diktatoriske samfunn, og da vil også opplsutningen om det frie samfunnssystem øke.

Krigers avslutning må altså ikke baseres på det feilaktige prinsipp om at folk
(som et kollektiv) og nasjoner har rett til selvbestemmelse. Det som er det
eneste korrekte prinsipp for samfunns organisering er at (fredelige) individer
har rett til frihet, og alle krigsavslutninger bør i størst mulig grad baseres på
dette.

Historien inneholder altså en lang rekke eksempler, langt flere enn de som er
omtalt her, på at når kriger føres og avsluttes som WW2 mot Tyskland blir det
fred, og at når kriger føres og avsluttes som WW1 mot Tyskland, så kommer
det en ny krig noen tiår senere.

La oss anvende det vi har omtalt på Gulfkrigen i 1991. Tyrannen Saddam
Hussein hadde i hele sin regjeringtid terrorisert sin befolkning, og han hadde
gått til krig mot naboland som Iran. Han invaderte og okkuperte i 1991
nabolandet Kuwait, som var alliert med USA. En USA-ledet militæraksjon,
støttet av FN, kastet Irak ut av Kuwait, men så var det slutt på krigen.

Agressoren var Irak, men krigen ble ikke ført på Iraks territorium. Krigen
endte ikke med et klart nederlag for Irak, og Saddam Hussein ble ikke avsatt.
Saddam Hussein fortalte til og med sine undersåtter at han hadde vunnet
krigen! Etter krigen ble det ført et hjelpeprogram overfor Iraks befolkning –
«food for oil» – som var ment å hjeple befolkningen, men som i hovedsak
førte til at enorme beløp forsvant ned i lommene til korrupte FN-funksjonærer,
og til at Saddam kunne fortsette sitt terrorvelde. Krigen endte ikke med et
militært nederlag for Irak, men med en fredsavtale som Saddam aldri hadde
tenkt å etterleve. Fredsavtalen innebar at Irak skulle kvitte seg med sine
masseødeleggelsesvåpen, og at FN-inspektører skulle verifisere at dette var
gjort. Saddam saboterte fra dag én inspektørenes arbeid, og FN vedtok da
stadig mer kraftige resolusjoner mot Saddam. Men resolusjoner alene, som er
det eneste FN kan stille opp med, er ufarlige. Saddam forsatte også å støtte
terroraksjoner mot Vesten.

Så det er tydelig at Golf-krigen i 1991 på alle punkter ble ført akkurat slik som
kriger ikke skal føres. Og resultatet ble som vi alle kjenner til: det ble en ny
krig mot Irak omtrent 10 år senere.

NY KRIG
Hvorfor kom denne nye krigen i stand? Vesten er siden 1979 blitt utsatt for et
meget stort antall terroraksjoner. Politiske ledere i en rekke land hadde støttet
disse aksjonene: Irak, Iran, Libya, Syria, Saudi-Arabia, Afghanistan og Sudan.
Ideologien som terroristene baserte seg på var fundamentalistisk islam, og det
regime som sterkest representerte islam var prestestyret i Iran.

Islamisten Osama bin Laden, den fremste av alle islamistiske terrorister, erklært
krig mot USA i 1996, med en erklæring med tittelen «DECLARATION OF
WAR AGAINST THE AMERICANS OCCUPYING THE LAND OF THE
TWO HOLY PLACES»; de to hellige stedene er Mekka og Medina, og landet
er Saudi Arabia, hvor regjeringen har et visst samarbeid med USA.

Etter det kolossale terrorangrepet mot USA i september 2001, utført av bin
Ladens AlQaeda, besluttet USA å gå til militært angrep mot det land som var
nærmest involvert i aksjonen, Afghanistan, som ble styrt av det islamistiske
Taliban-styret, og mot det land som i størst grad direkte støttet terroraksjoner
mot Vesten, Irak. Terroraksjonenes ideologiske sentrum, Iran, gjorde USA intet
med.

Før krigen forsøkte USA å få FN til å gripe inn mot terroriststatene, men det
demokratiske FN, som betrakter alle medlemsland som likeveridige, var
fullstendig handlingslammet og kunne ikke gjøre annet enn å vedta
resolusjoner, noe som tyranner ikke har noen særlig grunn til å frykte. Etter et
år med mislykkede forsøk på å få FN med i en krig mot Irak, valgte USA å gå
til krig utenom FN-systemet, med noen titalls tildels viktige allierte ved sin
side.

Men heller ikke denne krigen føres slik som kriger bør føres. Bortsett fra på ett
punkt gjør de vestlige ledere det stikk motsatte av det de burde. De vestlige
ledere tar ikke avstand fra den ideologien som motsanderene følger. Krigen
føres svært forsiktig: Vesten foretrekker heller å tape egne soldater enn å
ramme sivile på den fiendtligte siden, og siden islamistene ofte gjemmer seg
bak sivile eller i moskeer, legger dette stor begrensninger på USA og de
alliertes slagkraft. Og når USA er i ferd med å vinne et slag mot en islamistisk
gruppering, tilbyr USA forhandlinger og våpenhvile isteden for å knuse fienden
militært. Dessuten satser USA og de allierte enorme ressurser på
gjenoppbygning allerede lenge før krigen er avsluttet. Dette bygger igjen på
den helt feilaktig oppfatningen om at det er økonomiske forhold – fattigdom –
som er årsak til krig.

Vesten har innsatt nye regjeringer i både Afghanistan og Irak, men disse
representerer ikke de vestlige ideer som var basis for de regjeringer som i
praksis styrte Tyskland og Japan etter WW2. Regjeringene i Tyskland og Japan
etter 1945 representerte hverken nazisme eller keiserdyrking, mens de
regjeringene som USA og de allierte har innsatt i Afghanistan og Irak etter at
Taliban og Saddam Hussein ble avsatt har både islamister og kommunister som
medlemmer. Etter WW2 førte de allierte med USA i spissen Tyskland og Japan
over på en vestlig samfunnsmodell med individualisme, rasjonalitet og
kapitalisme som viktige bestanddeler, og resultatet ble en etterhvert stigende velstand for disse to landene. Noe slikt forsøker ikke USA og de allierte i krigen i Midt-Østen, og islamismen kommer derfor til å fortsette å stå sterkt i Irak og Afghanistan. Heller ikke taes det noe ideologisk oppgjør med fiendens ideologi: Nazismen ble av vestlige ledere under WW2 fremstilt som den menneskefiendtlige ideologi den er.

Omkring 1950 ble kommunismen med rette ansett som en sterkt menneskefiendtlig ideologi (og Korea-krigen ble vunnet), men på 60-tallet var holdningen i Vesten til kommunismen ganske positiv (og Vietnam-krigen ble tapt). Idag har ingen vestlige ledere noe negativt å si om islam. President Bush jr. beskriver til og med islam som en
fredsreligion, hvilket er noe underlig når Koranen inneholder passasjer som «
… still de vantro i utsikt en smertelig straff! … Men, når de fredlyste måneder
er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem – pågrip dem, beleir
dem, legg bakhold for dem overalt!».

Riktignok uttalte den italienske statsminister Silvio Berlusconi at Vestens kultur
er den islamske overlegen, men denne uttalelsen ble møtt med så mye kritikk at
han etter kort tid ba om unnskyldning.

ET ALTERNATIVT SCENARIO
La oss kort skissere andre utfall på de tre krigene vi har omtalt. Hva hvis de
alliertes noe tilbakeholdne linje etter invasjonen i Normandie hadde blitt fulgt
konsekvent? Da kunne Hitler-Tyskland ha holdt ut kanskje ett til to år til, og
Hitlers videnskapsmenn kunne ha utviklet bedre raketter, og kanskje også
atombomben. Fredslutningen ville da muligens ha sett helt annerledes ut, og det
ville Europakartet også ha gjort. Kanskje hadde store deler av Vest-Europa vært
underlagt et nazi-diktatur, på samme måte som Øst-Europa etter 1945 ble
underlagt et kommunist-diktatur?

Hvis Sherman ikke hadde startet sin offensiv ville antagelig Lincoln ikke ha
vunnet presidentvalget i 1864. Da ville demokraten McClelland muligens ha
vunnet på sitt partis plattform om å avslutte krigen, og han ville ha latt
sydstatene bli selvstendige og slaveriet ville ha fortsatt.

Golfkrigen i 1991: Hvis USA og de allierte etter at de hadde kastet Iraks
soldater ut av Kuwait hadde marsjert inn til Bagdad, og på sin vei ødelagt alt de
kom over som hadde militær nytte, hvis de hadde ødelagt alle Saddams
palasser, hvis de hadde ødelagt villaene til alle fremtredende irakske politikere,
og hadde drept eller tatt til fange Saddam og alle viktige medlemmer i hans
administrasjon– da ville kanskje Vesten ha sluppet det store antall terrorangrep
som har rammet oss siden da. Lederne i de land som støttet angrep på Vesten
ville da ha visst hvordan det ville gå med dem og deres eiendommer.

Dette var spekulasjon. Men det står rimelig klart at når formålet med en krig er
en god fred, så har noen kriger gitt dette, mens mange kriger har ikke gitt noen
fred, men en ny krig ikke mange årene etter. Mitt syn er at krig er forferdelig,
og at når de MÅ føres, så bør de føres så kraftig som mulig slik at fienden og
fiendens ideologi mister så mye styrke at det ikke kommer noen ny krig. Slik
var i stor grad krigen mot Tyskland og nazismen. Slik var ikke krigen mot Irak
i 1991. Og slik er ikke dagens krig mot fundamentalistisk islam.

Litteratur
Brook, Yaron: The Morality of War. Forelesning holdt på The Ayn Rand Institute´s konferanse juli 2004
Grimberg, Carl: Verdenshistorien Bind 21. Bokklubben 1988

Hanson, Victor Davis: The Soul of Battle: From Ancient Times to Present Day,
How Three Great Liberators Vanquished Tyranny. Anchor Books 2001

Lewis, John: Defensor Patriae: The Homeland Defense in History.
Forelesningssserie holdt på The Ayn Rand Institute´s konferanse juli 2004

Manchester, William: American Caesar Douglas MacArthur 1880-1964. Dell
Publishing 1983

Overy, Richard: Why the Allies Won. Norton & Co, 1997

Peikoff, Leonard: The Ominous Parallells, Dutton 1982

Schwartz. Peter: The Foreign Policy of Self-Interest: A Moral ideal for
America. The Ayn Rand Institue Press 2004

Sherman, William T.: Memoirs. Penguin 2000

Terkel, Studs: «The Good War» An Oral History of World War Two. Ballantine
Books 1984

Copyright 2004 Vegard Martinsen

Begår man feil her, vil tenkningen miste kontakt med virkeligheten, og man vil da ikke ha et godt grunnlag som basis for sine valg. De valg man da foretar kan bli helt feilaktige, dvs. de kan gi andre resultater enn man ønsker. Nå har det vel ingen store konsekvenser for folk flest om man klassifiserer en hval som fisk, men hvis man klassifiserer fluesopp som mat, kan det gå en ille. De fleste klassifiserer i dag hendelser av den typen som skjedde i USA 11. september 2001 på en helt feilaktig måte.

F.eks. skriver en norsk offiser under overskriften «Støtter Bondevik henrettelser» i Dagbladet 10. desember 2002 om en hendelse i Jemen 3. november, da seks personer ble drept av amerikanske soldater i et rakettangrep. Fem av disse seks var ifølge amerikansk etterretning høytstående ledere i AlQaida. Offiseren skriver: «Under terrorkrigen [sic, han mener krigen mot terror] aksepterer vi stilltiende at vår fremste allierte [USA] gjennomfører utenomrettslige henrettelser av sivile, uten fnugg av bevisføring … jeg vil peke på henrettelsen i Jemen 3.november, utført av USAs militære styrker».

USAs militære styrker drepte altså fem personer som de hadde god grunn til å tro var høytstående medlemmer av AlQaida. Siden disse oppholdt seg i nærheten av en sivilperson (de satt i samme bil), ble også han drept. Den norske offiserens ordvalg viser tydelig at han betrakter disse fem ikke som fiendtlige soldater, men som mistenkte i en kriminalsak. Ordene han bruker – utenomrettslig, henrettelser, bevisføring – hører hjemme i kriminalsaker, ikke i krigshandlinger.

I kriminalsaker skal legale prosedyrer selvsagt følges til punkt og prikke, mens i en krig må man drepe flest mulig fiendtlige soldater på kortest mulig tid. Man skal selvsagt forsøke å unngå å ramme sivile, men hvis disse rammes, er det angriperens ansvar. Er dette – det som USA dessverre kaller krigen mot terrorisme – en krig, eller er det et rettsoppgjør etter en kriminalsak?

Rett etter hendelsene 11. september 2001 var det flere kommentatorer som hevdet at dette var en kriminalsak: de ønsket at de skyldige skulle finnes og straffes. Men det var også noen som mente at dette var en krigshandling, og at USA måtte svare med å eliminere fienden. Hvordan man svarer på et slikt angrep avhenger altså av hvordan det blir klassifisert. Er det en kriminell handling, må man finne de skyldige og straffe dem. Er det en krigshandling, må man nedkjempe det land/den stat som står bak. Her ser man tydelig at reaksjonen på angrepet vil bli bestemt av den begrepsteori man baserer seg på, dvs. alt etter hvordan aksjonene 11. september blir klassifisert. La oss først klargjøre hva som er en kriminell handling, og hva som er en krigshandling.

KRIMINALITET

En typisk kriminell handling – innbrudd, ran, overfall – består i at en person, eller en liten gruppe personer, skaffer seg penger/verdigjenstander på en rettighetskrenkende måte. Også hvis noen kvitter seg med en annen person ved å ta livet av vedkommende, så er dette en kriminell handling. La oss da gi følgende definisjon: en kriminell handling er en rettighetskrenkende handling foretatt av en person eller en liten gruppe personer, og hvor utøverne søker å oppnå fordeler for seg selv. (Selvsagt kan man ikke oppnå virkelige fordeler for seg selv ved å krenke andres rettigheter.) Fordelen for en selv behøver ikke nødvendigvis være slik at man ønsker å oppnå penger eller å bli kvitt en person man misliker. Det vil også være kriminelt f.eks. å slippe ut pelsdyr fra en farm. Her er kriminaliteten ikke økonomisk, men ideologisk, begrunnet. En ideologi er (eller gir seg ut for å være) et helhetlig, integrert sett med ideer om et større område, f.eks. om et samfunns organisering. Pelsdyrutslipperne ønsker at det skal være forbudt å holde dyr i fangenskap, og dette er et ideologisk standpunkt. Det finnes også andre former for ideologisk begrunnet kriminalitet, f.eks. hærverk som tagging og ruteknusing. Hærverk er ikke annet enn utslag av ren nihilisme. (Tagging er å spraymale dekorasjoner på tilfeldige husvegger, som regel i strid med huseierens ønske.)

Det mest vanlige i dag er å definere en person som kriminell dersom han bryter loven, men her bruker jeg kriminalitet som synonymt med rettighetskrenkelse.

KRIG

Hva er da krig? La oss ta utgangspunkt i leksikondefinisjonen: krig er en væpnet konflikt mellom to land. Men er denne definisjonen holdbar? Frigjøringskriger er i utgangspunktet ikke mellom to land, men mellom et land og en annen part som forsøker å etablere en ny og uavhengig stat/land.

Ett eksempel på en slik er USAs frigjøringskrig mot England etter 1776. Hva med borgerkriger? Slike er ikke mellom to land, men mellom landet og en gruppe som gjør opprør – som f.eks. den amerikanske borgerkrig 1860-65 mellom USA og utbryterne i sør som forsøkte å danne en ny konføderasjon. Definisjonen av krig som en væpnet konflikt mellom to land ser ikke ut til å være holdbar, så la oss foreløpig si at krig er en væpnet konflikt mellom to store grupper.

Men heller ikke dette er nok: de gruppene som er i direkte strid må representere eller handle på vegne av en større befolkning – soldatene er i strid, men de slåss aldri kun på vegne av seg selv, de slåss på vegne av en befolkning, og da som regel på vegne av befolkningen i et land. Et annet moment er at konflikten må være ideologisk begrunnet. Ofte sies det at krig er krig om land, men dette er ikke helt korrekt. Det som beskrives som en krig om land er ikke direkte en krig kun om land, dvs. om hvem som skal eie et landområde, det er da i så fall en krig om hvordan landområdet skal disponeres, og da er det ideologier som bestemmer. AlQaidas innvending mot USA er primært at USA har baser i Saudi- Arabia, og sekundært at USA støtter Israel – mange arabere ser på etableringen av Israel som en okkupasjon av arabisk land, og mener at dette er en fornærmelse mot Allah. AlQaida – og PLO – mener at det er uakseptabelt at ikke-muslimer befinner seg på hellig arabisk land, og derfor vil de fjerne amerikanske soldater fra Saudi-Arabia, og de vil eliminere staten Israel og kaste jødene på sjøen.

Som vi ser er utgangspunktet for en strid om land ideologisk. (Dog kan man si at tidligere i historien, i perioder og i områder hvor ideologier var langt mindre velutviklet enn de er i dag, fantes det kriger som kun var kriger om land.) De som er i direkte strid – soldatene – kjemper ikke direkte for sine personlige interesser, de kjemper på vegne av sine gruppe/sitt land, dvs. de kjemper for den ideologien som det egne landet/den egne gruppen representerer, og mot den ideologien som fienden representerer.

Altså: De stridende bruker vold for å få gjennomført/realisert en bestemt ideologi, en ideologi som er i samsvar med den ideologi, dvs. det moralsyn og den filosofi, som dominerer i den gruppen de slåss på vegne av. En rekke eksempler bekrefter dette: USAs frigjøringskrig var en kamp for frihet mot kolonimakten Englands eneveldige kongestyre, borgerkrigen i USA var reelt sett om hvorvidt slaveri skulle aksepteres eller ikke, de alliertes krig mot Hitler-Tyskland var motivert av om ikke frihet så av motstand mot nazismen, USAs krig i Vietnam var en krig mot kommunist-imperialismen og for den vestlige samfunnsmodellen, de kristne korstogene hadde som formål å underlegge seg/frigjøre det såkalt hellige land fra det som ble betraktet som arabisk okkupasjon.

ER KRIG VÆPNET KONFLIKT MELLOM LAND?

Er det da riktig å si at krig er væpnet konflikt mellom grupper, og er det da feil å si at krig er en væpnet konflikt mellom land? En gruppe av den typen vi snakker om her er stor, den kan ikke være bare en 10-12 personer. En slik stor gruppe må alltid oppholde seg i et land som er styrt av en regjering, og siden den har betydelig størrelse, må den være kjent av og tolerert av regjeringen i landet.

Og regjeringen handler på vegne av hele befolkningen. Derfor kan vi si at krig er en i stor skala ideologisk begrunnet væpnet konflikt mellom to befolkninger, og hvor de med våpen stridende parter på begge sider handler på vegne av og med støtte fra befolkningen, og hvor de stridende støttes – direkte eller indirekte – av regjeringen i det landet hvor de oppholder seg eller opererer fra. (Denne definisjonen omfatter også borgerkriger, for da finnes det to regjeringer som gjør krav på å styre det samme landområde.)

Ideologi må med i denne definisjonen, fordi det er kun ideologier som kan medføre støtte fra den større befolkningen. Siden de stridende gruppene er store og selvsagt må operere fra et landområde, må de ha støtte fra regjeringen i det land hvis landområde de benytter.

På bakgrunn av dette vil vi derfor foreløpig kunne hevde at leksikondefinisjonen av krig ikke er ukorrekt, selv om de stridende ikke nødvendigvis mottar åpent og direkte støtte fra regjeringen i landet. Hvis de omtalte egenskaper i forbindelse med en væpnet konflikt ikke er tilstede – hvis det f.eks. forekommer skyting etc. fra små, ikke-ideologiskegrupper – da er det kriminell aktivitet vi snakker om, og ikke krigshandlinger. Også hvis støtten fra befolkningen mangler, så er det kriminell aktivitet det er snakk om. Aktiviteter av den typen som venstreorienterte bander som BaderMeinhof-gruppen eller Røde Arme- Brigader sto bak var ideologisk begrunnet, men dette var små grupper uten støtte i noen befolkning. Disses aktiviteter må derfor klassifiseres som rent kriminelle.

ANGREPET PÅ USA

Hvordan må vi da klassifisere angrepet på USA 11/9-2001? Det var ideologisk begrunnet. Det krevde enorme ressurser, både økonomiske og menneskelige, og dette krevde en planlegging som må ha tatt flere år. De som utførte handlingen gjorde ikke dette for egen personlig vinning; de mistet sin liv i angrepet og ofret seg for den saken de trodde på. (Man kan si at de trodde at de ville oppnå å komme til himmelriket etter døden, men dette er en fullstendig irrasjonell overbevisning.) Betydelige andeler av befolkningene i en rekke land uttrykte også glede over aksjonen, og ga dermed støtte til den.

Det skulle da være klinkende klart at dette var en krigshandling, og ikke kan betraktes som en kriminell handling. Det rette svar fra USAs side på dette er da ikke å si at «vi skal finne og straffe de skyldige», det rette svar er å finne ut hvilke stater som står bak, og så med full styrke gå til krig mot dem, dvs. ødelegge militære, politiske og strategiske mål i disse landene. Flest mulig av fiendens soldater bør da drepes så raskt som mulig.

USAs aksjon i Jemen 3/11- 02, hvor fem høytstående offiserer i AlQaida ble drept, var derfor en helt legitim handling. Det er beklagelig at en sivil mistet livet, men ansvaret for dette må legges på AlQaida. Målet i en krig er å eliminere fienden, og dette innebærer å uskadeliggjøre enhver trussel. Hvis man anser det nødvendig eller nyttig, kan man også innsette et vestlig orientert styre i det tidligere fiendtlig landet, slik Vesten gjorde i Japan og i Tyskland i 1945. Nå er det korrekt at USA til en viss grad gjorde dette etter angrepet 11. september, de gikk til angrep på Afghanistan og Irak. Grunnen til angrepet på Afghanistan var at ledelsen i AlQaida oppholdt seg der, og at regjeringen i landet eksplisitt støttet AlQaida. Hoveddelen av krigen i Afghanistan var over på et par uker, men opprenskningsaksjonene, som er meget tidkrevende både pga. geografi og befolkningens tverrhet, vil fortsette i lang tid. AlQaida ble etter USAs angrep kraftig svekket, regjeringen i Afghanistan ble avsatt og et noe mer vestlig orientert styre ble satt inn. Afghanistan er dog meget uregjerlig, så denne nye regjeringen har foreløpig liten kontroll over landet. Den ideologi som sto bak angrepet på USA var selvsagt fundamentalistisk islam, og denne står sterkt i en del land, f.eks. Saudi-Arabia og Iran, og disse har USA hittil ikke foretatt seg noe med.

Angrepet på USA var altså egentlig en krigshandling, og den ideologien som stod bak var fundamentalistisk islam. USA bør derfor svare med å gå til krig mot de land som støtter fienden, dvs. de land som støtter fundamentalistisk islam. La meg her tilføye noen ord om prinsippet om intervensjon. Enhver seriøs liberalist vi si at ethvert fritt land har rett til å intervenere i og avsette regjeringen i ethvert mindre fritt land, hvis dette vil øke friheten i dette landet. USA har derfor rett til å avsette regjeringen i f.eks. Iran.

Irans regjering er diktatorisk, den krenker sine innbyggeres rettigheter, og er derfor ikke legitim. Men frie land har selvsagt ingen forpliktelse til å avsette slike regimer – USA har ingen plikt til å invadere Iran hvis Iran ikke er en trussel mot USA. Men hvis et land går til krig mot Vesten eller USA, da er regjeringen i vestlige land forpliktet til å gå til krig for å skifte ut styret i landet. Så, hvis vestlige land blir angrepet av grupper som støttes ideologisk, militært og økonomisk av f.eks. Iran, da er regjeringene i de vestlige land forpliktet til å gå til krig mot Iran. Regjeringenes eneste legitime oppgave er å beskytte sine innbyggere mot rettighetskrenkende handlinger, og dette inkluderer å avsette regjeringene i land som utgjør reelle trusler.

Enkelte kritiserer USA fordi de avsetter diktatorer i Afghanistan og Irak, men ikke gjør noe med diktatorer i f.eks. Turkmenistan. Grunnen til dette er selvsagt at Afghanistan og Irak har angrepet USA (eller at regjeringene i landene har støttet grupper som har utført omfattende angrep på USA), mens Turkmenistan ikke har angrepet USA og heller ikke er en trussel mot USA. De som hevder at dersom USA skal avsette diktatorer, så må de avsette diktatorer overalt, krever selvsagt at USA skal ha en altruistisk utenrikspolitikk. USA, som alle andre land, bør selvsagt føre en egoistisk politikk: de bør kun avsette diktatorer som utgjør en trussel for USA.

Vil USA tjene på å ha diktatorer som er USAs allierte i andre land? Nei, frihet er i alles reelle egeninteresse, så USAs allierte bør være friest mulig. Men det har forekommet at USA har støttet diktatorer, og dette er legitimt og akseptabelt hvis alternativet er et verre diktatur. Og det gode alternativet til diktatur er ikke demokrati, det gode alternativet er (større grad av) frihet.

ANGREP PÅ ISRAEL

Også på et annet geografisk område blir krigshandlinger dessverre betraktet som kriminelle handlinger, selvsagt til stor skade for den gruppen som blir angrepet. Vi tenker på angrepene på Israel fra palestinere. Palestinske selvmordsbombere går inn i folkemengder i Israel og sprenger seg selv og titalls israelere i luften. Dette er helt klart krigshandlinger, og de er spesielt nedrige fordi de eksplisitt er rettet mot sivile (som også angrepet på USA 11. september var).

Israel burde ha svart med å gå til krig mot angriperen, som ikke er et land eller en stat, men den gruppen som ofte kalles det palestinske folk. Dette folket har en politisk ledelse (Arafat & co), og disse må da holdes ansvarlige for angrepene. Det Israel burde gjøre er å okkupere hele området hvor det palestinske folk befinner seg, etablere full kontroll over befolkningen, avvæpne den ved å beslaglegge alle våpen og alt sprengstoff, og selvsagt ta all makt og prestisje fra de politiske og militære ledere, slik de allierte gjorde med Tyskland og Japan i 1945. Det Israel isteden gjør mot den fiendtlige gruppen er å inngå freds- avtaler, og ikke bare én, men dusinvis av dem. Dette er en helt feilaktig politikk: å inngå fredsavtaler er noe man først skal gjøre når motstanderen er nedkjempet! (Fredsavtalene som Israel inngår med palestinerne blir selvsagt ikke overholdt.) Naturligvis finnes det palestinere som ikke støtter terroraksjonene som Israel utsettes for. Disse palestinerne foretrekker å leve i den vestlige samfunnsmodell som Israel representerer, fremfor å leve i et arabisk diktatur av islamistisk eller kommunistisk eller fascistisk modell. Alt tyder dog på at disse utgjør et mindretall av palestinerne.

Meningsmålinger viser at ca 80 % av palestinerne støtter terroristangrepene på Israel. Dette gjør det også umulig for palestinske ledere å stanse aksjonene mot Israel. Israels svar på selvmordsaksjonene mot deres sivile er hverken-eller. Ikke blir disse aksjonene av Israel betraktet som kriminelle handlinger, og heller ikke blir de betraktet som krigshandlinger utført på vegne av det palestinske folk, Israel betrakter disse aksjonene nærmest som mikroskopiske krigshandlinger. Israel svarer på selvmordsangrep ved å sprenge i luften husene til familiene til selvmordsbomberne, noe som ikke uventet har ført til protester – det sies at Israel da straffer ikke gjerningsmannen, men hans familie.

Disse protestene tar da utgangspunkt i at dette er kriminelle handlinger og ikke krigshandlinger. Det er legitimt i en krig å bombe byer på fiendtlig territorium, og det Israel gjør når de sprenger hus er å bombe fiendtlige byer i en meget liten skala. Men dette er en helt feilaktig måte å føre krig på. En krig bør føres så effektivt som overhode mulig. Slår man tilbake mindre kraftig enn man er i stand til, vil krigen vare lenger, og alles lidelser bli større. Israels aksjoner vil derfor ikke klare å stoppe terroren som befolkningen i Israel utsettes for. Angrepene på USA, angrepene på Israel, aksjonen på Bali, aksjonene mot Frankrike, aksjoner mot Russland fra tsjetjenere – alle disse er angrep mot Vesten utført av fundamentalistiske muslimer på vegne av islam.

Vesten bør svare som om dette er en krig. Dessverre er det intet som tyder på at Vesten er i stand til å svare. Vesten har nok av materielle ressurser: Vesten har stor økonomisk styrke, Vesten har velutrustede armeer, men det som mangler er den moralske overbevisning om at Vesten er moralsk høyverdig og har rett til å forsvare seg. Grunnen til dette er selvsagt de filosofiske ideer som dominerer i Vesten – en irrasjonell begrepsteori, tillit til tro som erkjennelsesmetode, respekt for religioner, selvoppofrelse som etisk ideal, ingen respekt for individers rett til selv å styre sine liv uten tvangsinnblanding fra andre – disse dominerende ideene er i strid med det Vesten egentlig står for, og denne selvmotsigelsen gjør Vesten svak, og dermed er muligheten for nederlag stor.

Og taper Vesten, vil hele verden kunne bli som Afghanistan i dag – et anarki med stadige trefninger mellom røverbander, hvor store deler av befolkningen lever i fjellhuler, og hvor kvinnene nærmest er slaver. Hvis vi skal klare å unngå dette, må Vesten akseptere rasjonelle filosofiske ideer, og disse vil føre til at Vesten både vil og kan slå tilbake angrepene fra fundamentalistisk islam.

.

.

.

.

.

.

Trykt i AERA nr 2/2003

Copyright 2003 Vegard Martisnen

De fem siste år har alle vært kaldere enn 2001.

I perioden 1945-70 var det sterk økning i utslipp av CO2. I denne perioden sank jordens gjennomsnittstemperatur.

FNs klimapanel IPCC anslår under ett scenario at havflaten vil stige 13-38 cm frem til ca 2100. Havflaten steg omtrent like mye de siste ca 150 år.

Den målte oppvarmingen de siste årene har også vært mindre enn tidligere beregnet. I 1990 spådde IPCC at temperaturen i 2005 ville ha steget med ca 0,15-0,3 grader pr. tiår, men resultatet ble ca 0,2 grader.

Klimavariasjoner og skiftende vær er helt naturlige fenomener, og skyldes i stor grad variasjoner i solens utstråling, den effekt solen har på været, og variasjoner i jordens bane omkring solen.

Man bør altså ikke godta påstandene om at det er bevist eller begrunnet at menneskelig aktivitet (som medfører utslipp av klimagasser, i hovedsak CO2) fører til en forsterket drivhuseffekt, dvs. til en global oppvarming.

CO2 er ikke den eneste klimagassen: Den viktigste klimagassen er vanndamp, og den står for ca. 98 prosent av drivhuseffekten. Denne gassen kan vi i liten grad påvirke. Metan er også en viktig drivhusgass; som drivhusgass er den ca 20 ganger mer virksom enn CO2. Av det lille CO2 som er i atmosfæren bidrar naturen selv med mer enn 95 %, mens de menneskeskapte utslippene er mindre enn 5%. Dersom man inkluderer vanndamp er det altså ca 0,05 % av drivhusgassene vi kan påvirke. Å avgiftsbelegge CO2 for å bremse global oppvarming er som å skyte mygg med atombomber.

Jeg er selvsagt med på at klimaet forandrer seg, og at det har vært en økning av CO2-innholdet i atmosfæren, men det er ikke bevist eller begrunnet noen sammenheng mellom økningen og oppvarmingen. Korrelasjon er ikke det samme som bevis for en årsakssammenheng.

Massehysteriet blant politikerne er nå blitt så kolossalt at man kan regne med at myndigheter i de fleste land med tverrpolitisk støtte vil komme med tiltak, dvs. avgiftsbelegge transport og industri, og innføre restriksjoner på produksjon. Man kan regne det som sikkert at disse tiltakene ikke vil ha noen effekt på klimaet, men det er sikkert at de vil ha en negativ effekt på produksjon/velstand. Jeg er altså sterkt imot alle disse tiltakene som nå vil bli foreslått og gjennomført.

Hvordan bør vi da forholde oss til klimavariasjonene? La oss anta at vi går inn i en periode med mer CO2 i atmosfæren, med høyere temperaturer, med mer uvær, og med stigende havnivå.

Mer CO2 i atmosfæren er et gode. Jo mer CO2 det er i luften, jo bedre vokser planter. Mer CO2 vil altså føre til at det blir enklere å dyrke mat. Dette bør anses som et gode.

Høyere temperatur er også et gode; de fleste drar til varmere strøk når de kan. Høyre temperaturer vil føre til mildere vintre, noe som fører til at færre fryser og at færre vil fryse i hjel. Høyere temperatur fører også til mindre fyring om vinteren, noe som sparer penger og som reduserer forurensning. Ja, det vil kunne føre til at flere vil plages av varmen (heteslag), men dette må bekjempes med flere airconditioning-anlegg.

Hvis havflaten stiger, for eksempel ca 30 cm i løpet av ca 100 år, så er ikke dette noe som kommer plutselig, Folk vil ha tid til å omstille seg. De som bor ved kysten og som vil kunne rammes av at havet stiger noen desimeter, bør flytte. Og når de har flere tiår på seg, så burde ikke dette være noe problem.

Mht uvær – hva gjør vi hvis det blir sterkere og hyppigere stormer og orkaner? Det eneste vi kan og bør gjøre med dette er å bygge sterkere hus.

Uansett hva som vil skje så er det full individuell frihet, ren laissez-faire-kapitalisme, som kan minimalisere de problemer som måtte oppstå. Under full frihet kan folk lett flytte, de kan lett få arbeide og tjene penger og få kjøpt seg airconditioning. Frihet vil også føre til øket produktivitet, noe som spesielt vil medføre at hus vil kunne bli bedre og billigere.

Man bør dog frykte at alle andre partier enn DLF vil bruke de ubeviste påstandene om drivhuseffekten til å foreta ytterligere reduksjoner i individenes frihet, og dette vil påføre alle som rammes, dvs. hele verden, stor skade.

.

.

.

Copyright 2007 Vegard Martinsen